Jeg skulle jo invitere på en god, gammeldags fest på lokalet med band. Med full middag og godt drikke. Familie, venner og folk på Brasøy. For jeg elsker festlige lag. Og jeg har planlagt helt siden jeg feiret 40-årsdagen samme sted. Man må gjøre mer av artige ting, synes jeg. Men jeg blir 50 år midt i en pandemi. Og det er slett ikke synd i meg, men det er litt trist å ikke kunne ha det litt gøy med fest og moro. Festen er avlyst og ingen inviteres.

Uansett. Jeg har gruet meg lenge også. Femti år er så gammelt, liksom. Og jeg er enda ikke kommet over førtiårskrisen. For jeg vil være ung. Og det er jeg jo også. Inni meg. Femti år er sånn grått hår, kjedelig sofaliv, høyt blodtrykk, pensjonssparing og etterhvert kanskje barnebarn. Herrejesus.

Men uansett. Jeg vil bruke dagen til noe positivt. Jeg vil sette pris på livet og vise takknemlighet. Fordi jeg ble født. Og er frisk. Jeg har det bra. Det er det ikke alle som har. Da jeg ble 40 ønsket jeg meg penger til et fødselsprosjekt i Kambodsja. Når jeg nå blir 50 vil jeg ønske meg penger til Sandnessjøen sykehus. Til å spre glede og vise takknemlighet til de som gir og trygghet, omsorg og helsehjelp når vi trenger det. Jeg har ikke mulighet til å gi penger til dyrt utstyr, dessverre. Men jeg vil gjerne spre litt glede og vise min takknemlighet. Så jeg tenkte blomster og kake vil kunne bidra litt til det midt oppi en pandemi. Og de av dere som vil kan spleise. 

Ikke fordi at jeg ikke trenger nye ting. Bursdagsgaver og sånn. For jeg har ikke miksmaster eller kikkert og snart trenger jeg nye joggesko og en rifle og masse utstyr. Ny hagebenk. En hvitløkspresse i stål. Nytt sengetøy. Ei designerlampe. Og jeg elsker jo blomster. Kanskje en større diamant. Ja, det hadde vært bra.

Men jeg trenger ingen ting. Egentlig. Jeg trenger å være takknemlig. For sykehuset vårt. For sykehuset der jeg ble født. Der jeg fødte mine barn. Der jeg har vært operert flere ganger. Ungene har blitt operert. Mine foreldre. Et team av tarmkreftkirurger og kirurgisk avdeling reddet livet til min pappa. Akuttmottaket reddet livet til min svigerfar. Barnelegen fikk til slutt min lenge syke yngste sønn frisk. Øre-nese-hals legen fjernet mandlene til min eldste sønn så han klarte å spise normalt og endelig fikk sove og leve som andre barn. Sykehuset hjalp min alvorlig syke svigerinne og venninne. Ambulansen har hentet mange jeg er glad i. Ambulansebåten fraktet over fjorden. Jeg skulle gjerne gitt en million til hver avdeling på Sandnessjøen sykehus. Og til ambulansestasjonene. Og hadde jeg mye, skulle sykehuset i Mosjøen og Mo også fått. Og Brønnøysund. Og ikke minst alle englene på intensiven skulle fått en egen gullmedalje med diamanter på.

Og jeg vil så gjerne gi noe til fødeavdelingen på Sandnessjøen sykehus. Det er verdens beste fødeavdeling for meg. For mange. Der er det flinke fagfolk, god atmosfære og masse omsorg og hjertevarme. Og det er på fødeavdelingen fremtiden for Helgeland er. Små helgelendinger skal bli født i trygge omgivelser også i fremtiden. De skal komme til verden like trygt som jeg i 1971. Det skal bo folk i øyan og i fjordene, og folk trenger god oppfølging i svangerskapet og en nærhet til fødeavdeling. Det er en rettighet også vi på Helgeland skal ha. En kvinnerett. En barnerett. En fars rett. Det er en menneskerett.

Min familie har altså vært på alle avdelinger på Sandnessjøen sykehus etter tur. Pluss øyelege og hudlege i Mosjøen. Og vi skal nok tilbake. Jeg vet ikke når, for det kan skje plutselig. For Sandnessjøen sykehus er mitt sykehus. Selv om jeg nok dessverre ferdig med å føde. Definitivt.

Så bli gjerne med på min spleis til Sandnessjøen sykehus. Pengene går til å spre glede til de ansatte som hver dag går på jobb for å gi oss kystfolket trygg helsehjelp. 

Dette er en symbolsk støtte til Sandnessjøen sykehus.

Takknemlighet. 

:heart:️

Margit-Pernille Langseth

F 19.03.1971 på Sandnessjøen sykehus