Den unge jenta løper barbeint på den kalde hvite snøen. Det er nyttårsaften og det er kaldt på vinteren. Hun løper til hun faller ned på den kalde, harde bakken. Hun ser seg rundt. Det er mørkt ute på kvelden. Hun er alene i mørket. Hun reiser seg opp og går videre. Hun leter etter noen som vil kjøpe svovelstikkene, men det er ingen. Hun er alene. Forlatt alene, overlatt til sine egne tanker. Hun ser på de mørke skyene og den kalde hvite snøen. Hun går langs den mørke stien gjennom snø og trær til hun ser lys komme fra hus langs veien. Vinduene er store, og det er lys i stuene. Hun kan se lyset fra stuene til husene fra mørket utenfor der hun står alene. Hun ser forsiktig inn mens hun går langs stien. I stuene er det familier. Familier som feirer nyttår. Familiene snakker og har det gøy sammen. Hun står alene og ser inn. Hun føler seg alene. Hun ser maleriene. Drømmene hun dagdrømmer. Drømmer om framtiden. Hun har en drøm om å komme seg vekk, å rømme vekk fra nåtiden. Maleriene hun dagdrømmer om hjelper henne å komme seg vekk fra de dype tankene hennes. De dype tankene blir til filosofi. Hun filosoferer så dypt at hun blir bekymret. Bekymret for livet og framtiden. Hun vil at noen skal kjøpe svovelstikkene. Hun vil at noen skal se maleriene hennes. Og se hvor hun er. Og se mørket hennes. Og de dype traumene. Men alle går forbi. Menneskene er ikke så dype, tenker hun. De ser ikke i mørket som jeg ser. Mange mennesker er ikke egentlig så snille, tenker hun. Alle går forbi og ingen vil kjøpe. Det går år og den unge jenta vokser til hun blir voksen. Hun har dype smerter innerst inne. Smertene skaper en urealistisk illusjon av verden. Men ingen ser smerten hennes, så ingen kan stoppe henne. Hun går inne i sine tanker. Hun vet ikke lenger hvor sjelen hennes er, eller hva som skjedde. Hun hadde et liv, men nå har hun mistet kontroll. Hun løper barbeint på den kalde hvite snøen til hun faller igjen. Hun reiser seg opp og ser seg rundt. Hun er borte. Helt borte. Fanget i en annen verden. Fanget i tankene hennes. Hun er helt alene. Hun ser for seg drømmene sine. Hun ser for seg maleriene i svovelstikkene. Hun skulle ønske at mennesker var dypere og ville forstå. Men alle menneskene hun har sett, har gått bort og forlatt henne alene i mørket og vet ikke hvor i mørket hun er lenger nå. Hun vet at hvis hun kommer hjem uten å ha solgt svovelstikkene med de fine bildene av drømmene sine, kommer hun til å få juling hjemme. Hun vil ikke ha penger for mat og hun ikke vil ha et hjem. Å ha et hjem, koster penger også. Men alle bare går forbi...