I sommer skjedde det verste som kunne skje min søster og hennes lille familie. 

Ektemannen ble sendt tilbake til landet han kom fra for 13 år siden som flyktning. Han fikk permanent oppholdstillatelse, lærte seg norsk og tok utdannelse. Han hadde i dag fast jobb. Han giftet seg med min søster, fikk to barn og sammen har de kjøpt leilighet. Han søkte om Norsk statsborgerskap etter syv år i Norge, og fem år seinere fikk han til svar at han måtte forlate landet i to år. Etter et halvt års kamp med UDI og UNE, som ikke gikk som vi håpet, så måtte han forlate kone, barn og sitt sosiale nettverk han hadde her. UDI mener at far kan opprettholde kontakt med sine to døtre på 1 år og 5 år via telefon og videosamtaler. Barna savner sin trygge og gode pappa, og familien lider av at han ikke er her i hverdagen.

I tillegg til den psykiske belastningen dette er for den lille familien, er den økonomiske belastningen enorm, når familiens hovedforsørger blir kastet tilbake til et land han ikke har noe å komme tilbake til.

Min søster blir i praksis aleneforsørger, da hun sitter med full omsorg og fullt økonomisk ansvar for 2 barn. Hun får ingen stønad fra Nav, siden de er gift. Ikke en gang ekstra omsorgsdager om barna blir syke. Hun må klare seg med 10 dager på 2 barn i barnehagealder. Hun kan heller ikke motta sosialhjelp, for da kan de ikke søke familieinnvandring.

Hun er i full jobb i barnehage, men får ikke endene til å møtes. Så hun trenger sårt litt hjelp.  

Her kan dere lese Madelein sine egne ord om saken: https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=pfbid07yksArxa8QtDJyFoSYjD2Jgs5RrRHzvtKEwxgmUVmnGfPU48HdBtg45iyX4rq1acl&id=750820712