Hei alle! Fasit ble 2.600 kr, altså 26% av målet. Det er litt under det jeg forventet, men ikke mye. Den nåværende situasjonen påvirker oss alle, og lommebøkene våre. Det er helt naturlig. 

Jeg hadde en fin bursdag i går. Det var litt merkelig å fylle 42, men nå er vi der, det er overstått, nå er det bare å leve i dette året som gjenstår, og få ting gjort :)

Jeg kommer til å planlegge hva vi skal bruke midlene til sammen med de 5 familiene, og så skal jeg finne en god måte å dele informasjonen som kommer ut fra dette prosjektet, som altså er forprosjektet til 2022-kampanjen min. 

Tusen takk til alle som bidro! Setter stor pris på det. Det kommer en siste oppdatering her ila denne helgen med planer og tidslinjen for når ting blir sendt ut. 

Ha en fortsatt fin uke! Mvh Raymond

Hei alle, 

Denne uken har vært noe for seg selv, ikke bare her i Norge, men over hele verden. Jeg forstår at det også har skapt mye usikkerhet, og mange her i Norge som er bekymret for sin egen økonomi. 

Slik sett har responsen på denne innsamlingen vært lav. Det betyr ikke at de som har gitt til nå ikke verdsettes; det gjør det. Men totalt sett er vi nå på 15% oppnådd av målet, fordelt på 9 givere (meg selv inkludert). 

Jeg har ikke villet "mase" om denne kampanjen til mitt nettverk, så jeg har ikke skrevet så mye om den, men jeg har gjort flere oppmerksom på den, og noe av responsen som er kommet er faktisk "Jeg vet ikke om jeg blir permittert selv i neste uke, jeg kan ikke nå".

En del av min risiko-analyse for dette prosjektet før selve lanseringen forrige søndag handlet om timing. Om det var riktig timing for dette prosjektet nå. Konklusjonen var at Nei, det er ikke riktig timing nå. Det er bedre sånn sett å vente. 

Men mitt motargument var: Min bursdag venter ikke. Jeg fyller 42 nå i morgen. Dersom jeg venter til Juni, når ting har stabilisert seg mye mer (tror jeg), da er det ikke en bursdagsinnsamling lenger. Da er det noe annet. 

Så - vi får se hvor mange vi blir når kampanjen er ferdig i morgen kveld kl 23.59. 

Jeg vil i mellomtiden sende dere link til hele bildekartoteket ifm kampanjen, altså alle bildene som Dakhil Jano har tatt ved Sinjar-fjellet. Bildene er i denne Dropbox-mappen. Merk at bildene er tatt av Dakhil Jano, som selv er en Yazidi fra Nord-Irak. Bildene er der i god kvalitet, og jeg har ikke redigert bildene i hoved-mappen (men har en undermappe som heter redigert).

Jeg har kjent Dakhil siden 2017, når jeg første gang proaktivt fikk interessen for disse folkene som bor i leirer for internt fordrevne. Dengang var det 3 år siden den grusomme perioden i 2014, når IS/ISIS angrep, slaktet og kidnappet. Mitt mål dengang var å starte et nett-magasin for Yazidiene sin hverdag der, evt. en blogg. Pga andre ting som skjedde senere i 2017 i vårt eget liv her i Oslo så måtte jeg legge dette prosjektet på is. Planen var å ta dette opp igjen i 2022. 

I februar 2020 valgte jeg å starte et forprosjekt, så jeg iverksatte noen av mine kontakter. Jeg har funnet de 5 familiene som jeg vil søke å hjelpe med dette prosjektet. De bor altså i Sheikhan, som dessverre ikke er der hvor bildene til Dakhil Jano ble tatt. Bakgrunnen for dette er at Dakhil - pga COVID-19 - faktisk ikke fikk dratt til Sheikhan-leiren for å ta bilder der. 

Men jeg har også fått noen bilder fra en av beboerne i Sheikhan-leiren. De er tatt med et mobilkamera og er i dårligere kvalitet, men er altså autentisk fra den aktuelle leiren. Her er bildene: 

Som nevnt tidligere er poenget her ikke å kjøre en slags sosial-pornografi. "Seee hvordan de lever". Det handler derimot om å vise kontekst. Og så å ha dialog med de som bor der. Direkte. Høre om deres drømmer og håp. Og se på hva man senere - kanskje - kan gjøre sammen. Jeg er ingen tilhenger av å bare gi folk penger; de skal gjøre en jobb for det. Det gir også en mestringsfølelse, vs å få gratis penger uten egeninnsats, det gir ikke mestringsfølelse. Og dette handler jo ikke om at de ikke har mat; de bor jo i en leir. Men de trenger Håp. Og Muligheter. 

Innsamlingsampanjen er ferdig i morgen kveld. Men det er bare starten på mitt prosjekt. Jeg kommer uansett med en ny status i starten av neste uke, hvor jeg også gir informasjon om hva som skjer nå, og hva planen min er.

Ønsker dere en fantastisk helg, på tross av alle utfordringer. Mvh Raymond

Jeg bor i Oslo. Vi har så mye her, men vi er også redde. Redd for jobben vår, eller helsen vår, eller helsen til en eldre slektning, en venn i en risikogruppe, eller hvordan samfunnet vårt vil se ut om et par år. 

Vi har til nå nådd 15% av målet på 10K kr. Det er ca det jeg forventet, gitt dagens situasjon her i Norge. Vi har nok med vårt, egentlig. Og jeg er ikke en som vil mase, spamme, eller gå til det skrittet å drive noen sammenligning. Vi kan ikke sammenligne situasjonen vi har her i Norge nå, og situasjonen for de titusener som bor i en flyktningeleir for internt fordrevne i Nord-Irak. 

Yazidiene har gjennomgått så mye siden 2014. Mye bra har skjedd; IS ble nedkjempet i Mosul og andre steder, og det har vært noe oppmerksomhet rundt saken. Men likevel er det steder hvor det skorter, enkeltpersoner som ikke finner jobb. 

De 5 familiene jeg har valgt ut er 5 familier med hver sin historie. Jeg vil fortelle deres historie og deres info senere denne uken. Men for nå er det nok å vite at jeg gjør det Jeg kan. Tror jeg. Spørsmålet blir alltid: Kunne jeg gjort mer? Selvsagt kunne jeg det. All den tiden jeg har brukt på å bekymre meg for egen situasjon, eller hvordan vi her i Norge kunne klart oss, kunne jeg brukt til noe konstruktivt for noen andre. Det er en refleksjon Jeg har i hvert fall. 

Jeg har bursdagen min nå på søndag. Jeg hadde tenkt å feire den to ganger denne uken, en gang i London på torsdag, og en gang her i Oslo på lørdag. Men det skjer ikke nå. Slik er det. Og min bursdag er jo ikke viktig, selv om jeg fyller 42, som for meg er det viktigste tallet (nerdete spøk). 

Jeg regner med at den store innsamlingseffekten ift kampanjen vil komme på lørdag. 

I mellomtiden vil jeg dele et av mine favoritt-bilder fra Dakhil Jano, min kontakt i Nord-Irak som tok bilder for meg onsdag 11. Mars. Han kunne ikke dra til selve Sheikhan-leiren pga COVID-19 sperringer på veiene, så han dro i stedet til Sardashti Camp som ligger på åssiden av Sinjar-fjellet. Ifølge denne artikkelen er Sardashti på toppen av fjellet, men det gir ikke mening for meg; jeg tror disse bildene er fra åssiden, på vei opp dette hellige fjellet som Yazidiene er så glad i.

Men dette bildet som jeg vil dele i dag er dette, av en jente som leker på en huske. Husken er misfarget, og ser egentlig ikke veldig komfortabel ut. I bakgrunnen ser jeg noe skinnende; kanskje det er vann inne i disse. Vann for leiren. Jeg vet ikke. Jeg finner ut av det. 

Jenta har ikke noe navn. Hun ser på kameraet, og mannen som tok bildet. Ikke skeptisk, ikke smilende. Men hun HAR en bakgrunn. Hun har et liv. Hun har foreldre som bor i denne leiren, kanskje har de bodd der i flere år allerede. Hva er deres historie? Hvordan ser de på sitt eget liv?

Jeg er ikke interessert i sosial-pornografi. At vi skal fylle våre hjerter med tårer over å tenke på disse barna som lever slik. Jeg er mer interessert i at vi ser på disse menneskene som subjekt, som person, som en historie, og at vi med vår bakgrunn og vår verktøyskasse kan hjelpe dem. Det er derfor jeg er interessert i å gi Sheikhan-familiene litt jobb. Enkle oppgaver som de kan gjøre som kan gi oss et bedre innblikk i deres verden, og at det er dét de skal gjøre. Skrive, eller fortelle. Ta bilder, eller tenke, drømme, planlegge. Jeg er ikke interessert i at vi skal synes synd på dem, selv om det er akkurat det det ofte er. Jeg er interessert i at vi skal se på dem som medmennesker, naboer i vår globale verden, som kanskje trenger en liten dytt for å skape noe selv, gjøre noe, bygge noe, få mestringsfølelse, og at barna kan se - se og erkjenne - at det er folk utenfor deres nærmeste krets som bryr seg om dem. At vi er der - også om 3 eller 10 måneder. 

Dette prosjektet nå, for å få samlet litt penger i 2020 ifm bursdagen min, er bare et forprosjekt til 2022, når jeg har lyst til å fokusere mer på dette. Hvem vet, kanskje det blir så stabilt i området at jeg kan prioritere å dra dit ifm en ferie, for å se med egne øyne, og selv se sammenhengene. For det er sammenhengene som er viktig. Limet mellom de ulike delene og de ulike historiene. 

Jeg takker deg som har gitt en slant, eller kanskje planlegger å gjøre det. Jeg takker også deg som bare leser, men ikke har lyst til eller mulighet til å gi til kampanjen. 

Jeg ønsker deg en smittefri dag, og at vi alle er gode til å følge formaningene fra de norske myndighetene. Det kommer en ny oppdatering på torsdag (oppdatert fra onsdag, vil ikke spamme dere) :)