Jeg vet at alt som skiller meg og døden er 3 millioner kroner.

I Norge er jeg uhelbredelig, jeg vil til utlandet for å bli frisk. 

Norge er et veldig bra land generelt sett men de tilbyr ikke den behandlingen som kan kurere meg, de gir meg derfor bare livsbevarende men ikke kurativ behandling. I Norge kan de ikke gjøre meg frisk, men USA, Tyskland eller Sveits kan. De er langt fremme og kurerer mennesker Norge avskriver som uhelbredelige. 

Jeg er bare 40 år, har så vidt fått smaken på livet. Jeg elsker hver eneste dag jeg får men skulle veldig gjerne hatt mange flere. Jeg synes det er ganske forferdelig å måtte tigge for sitt eget liv men det er det jeg nå er i ferd med å gjøre. Bare tanken på at det finnes en mulighet der ute til å overleve er for sterk til å gjemme vekk bak i hodet. Jeg må i hvertfall forsøke å få inn nok penger til å bli operert og få behandling i ett annet land. Jeg har ikke tid til å vente, mitt liv er akkurat nå, jeg kan ikke sitte stille og håpe på at dette skal ordne seg av seg selv. Selv om Norge er verdens beste land å bo i så dekker ikke de behandling som kan gjøre meg frisk, jeg tigger derfor om penger. Ja visst er det urettferdig at man må be om hjelp til å leve men så står det jo faktisk om livet. Jeg har ikke noe annet alternativ dersom jeg skal overleve dette. Jeg trenger pengene nå, jeg har ingen tid å miste!

Jeg heter Elisabeth og har metastatisk brystkreft, norsk statistikk sier jeg er død innen 4 år. Jeg vil ha hjelp slik at jeg kan hjelpe meg selv. Jeg vil leve, foreløpig så er det nok fullt mulig å redde meg. Jeg er i god form og kreften har ikke spredd seg mer, jeg vil derfor prøve å bli frisk nå før det er for sent. Jeg vil være her for min datter, min familie og mine venner så lenge jeg kan.

Jeg er en livsglad og sprudlende jente som elsker livet. Jeg trives best sliten og svett på toppen av et fjell.

Det er snakk om mye penger, men det er prisen for mitt liv.