STØTTE TIL ADVOKAT I KAMPEN FOR LIVET
46 500 kr
134 givere
11 dager igjen

En tjeneste fra Logo SpareBank 1

52% av målet oppnådd
46 500 kr52 % av 89 000 kr

STØTTE TIL ADVOKAT I KAMPEN FOR LIVET

Pengene går til å betale siste faktura fra advokat som har bistått i kampen for et verdig liv på lik linje som alle andre!

Alle penger går til betaling av advokatregning som nok en gang har bygget seg opp i min kamp for å beholde BPA, livet og friheten. Denne gangen er det trist å meddele at kampen kanskje er tapt, og 1.juli er alt over. Men advokaten og jeg har kjempet hardt og lenge, og nok en gang skal det betales. Vi nektet å gi oss - nekter å gi oss -, men dette koster. 

Én ting er sikkert i denne kampen; den hadde aldri kommet så langt uten advokaten. Hadde denne fantastiske mannen ikke kommet med på laget, hadde jeg mistet BPA i 2019. Vi har vunnet hos Statsforvalteren, vi har gjort alt vi kan, vi har tapt på samme vedtak vi vant på - nå står vi her. Statens Helsetilsyn ville ikke se på saken, vi stod på bar bakke. Ingen veier er uprøvd, underskriftskampanje pågår, vi gir ikke slipp!

For meg er det vanvittig smertefullt å vite at jeg blir fratatt alt 1.juli. Jeg får ikke livet jeg ønsker, drømmer om eller fortjener. Etter alt dette, eyter alt kaoset med kommunen og alle de jævlige kampene så flytter jeg nå til en annen kommune. Jeg trenger å starte livet på nytt; det er ikke levedyktig her i kommunen og jeg blir aldri fri eller komfortabel. Majo og meg starter på ny, en annen vei skal skapes. Dette er min siste kamp - forhåpentligvis - mot Asker kommune; siste regning til advokaten skal betales. 

For å kunne betale trenger jeg deres hjelp! Ja, jeg flytter, men jeg har ingen formue eller sparepenger. Kampen for å kjøpe hus har vært hard og jeg flytter langt unna for å ha råd - og egenkapitalen ligger i nåværende bolig. Min vanlige økonomi er fremdeles like dårlig. Så jeg håper du har mulighet, eller i hvert fall tid til å dele denne spleisen🙏🏻 Atter en gang er jeg i nød og jeg føler meg jævlig..., men jeg har ingen valg. 

Takk, for tiden din. Teksten under er teksten fra forrige spleis. Dersom du vil ha mer info så følger den her👇🏻

————————————————————

Kjære alle medmennsker i Norges langstrakte land!

(Dette blir langt, men les til slutten. Det er de viktigste minuttene du foretar deg!)

Her kommer kanskje en lang historie, forsøkt å gjøres så kort som mulig - uten å miste kjernen og sannheten i det hele. Det er et langt, kort liv som i 4 år har kjempet mer enn mange gjør i et helt liv. Det er kamper de fleste aldri må stå i, eller kjenner til. Det er virkeligheten på baksiden av medaljen i Velferdsstaten Norge.

Som livstruende og alvorlig syk har jeg overlevd mer enn det som skulle vært mulig. Jeg har en kropp som ikke gir seg, og en psyke lige så. Ja, det er harde tider og det har vært nedturer og tunge perioder hvor det krevde innleggelse på psykiatrisk avdeling. Det er dog ikke noe man skal dømmes for i alle andre aspekter av ens liv. Jeg har kompleks PTSD etter et annerledes liv, men det som fører til depresjoner er situasjonen jeg blir satt i av systemet som liksom skal hjelpe.

Jeg har bodd på sykehjen mot min vilje to ganger. Første gang da jeg var bare 21 år gammel, i 2013, og nå som 27-åring fra 2019-2020. Et liv så jævlig at jeg aldri, aldri skulle tilbake... og brått var jeg der igjen. Frykten for og trusselen om å bli plassert på sykehjem, den har hengt over meg i 7 år. Stortinget sa for nesten 27 år siden at ingen mellom 18-50 skulle plasseres på sykehjem - og hvertfall ikke mot deres vilje. Nå ble det nettopp vedtatt at dette skal bli en endring i loven, slik at det er stadfestet at ingen mellom 0-50 år skal plasseres på sykehjem mot deres vilje. Jeg har lite tro på at dette vil ha effekt, all den tid BPA også ble rettighetsfestet i norsk lov. Da det ble vedtatt, ble det verre enn noen gang å få BPA. Kommunene vil ikke holdes pliktige og gjør alt de kan for å sno seg unna, alt de kan for å finne smutthull som fratar et menneske den lovfestede retten. Jeg er blind og multihandikappet, men de mener jeg ikke har lovfestet rett på BPA fordi jeg er i behov av helsehjelp og ikke praktisk bistand. Dette stemmer ikke! Jeg er i behov av personlig assistanse 24/7, altså 168 timer per uke. Dette var en kamp å få og jeg måtte holde på å dø (bli lagt i respirator og kunstig koma for å redde livet mitt) før de innså at jeg ikke kunne være alene på natta. Først da kunne jeg begynne å leve til det fulle og ha et meningsfullt liv!

Da jeg bodde på sykehjemmet kjempet jeg meg ut derfra og videre til en rehabiliteringsinstitusjon. Det tok det å måtte blotte seg i media og bloggen jeg startet for at kommunen skulle snu; for den insisterte på at sykehjem var det eneste rette for meg og det var det optimale tilbudet for meg. En oppegående, normal og livlig person med store ambisjoner og kun en kropp som ikke fungerte som den skal,- hadde liksom bedre av å bo varig på sykehjem blant demente som hylte og døden trillende forbi i gangene flere ganger i uka? Bloggen min http://sykehjemsliv.blogg.no fikk enorm oppmerksomhet fra den ene dagen til den andre, etter innlegget "Vær så snill, ta meg vekk herfra". Brått var det 100 000 lesere av mine ord, min kamp og min lidelse. Det endret alt. Jeg kom meg på rehabilitering og der var jeg i to år. Så kjempet vi det andre året for egen leilighet til meg og BPA. Det var ikke enkelt, men etter nok en hard runde hadde jeg fått sikret meg selveid leilighet og vedtak på BPA. Det begynte med få timer, men jeg flyttet inn 13.juni 2016 og hadde da fått økt; så i august-september samme år hadde jeg begge rundene på respirator og de økte umiddelbart. Jeg trodde da at min tid var kommet, en varig seier og min tur til å leve.

Jeg tok feil. På disse litt over 4 årene jeg har hatt BPA, har kommunen prøvd å frata meg det 5 ganger. En evig runddans! BPA er et frigjøringsverktøy og det eneste som lar meg leve fritt og selvstendig, på mine premisser! Jeg trenger hjelp eller tilrettelegging til alle dagliglivets gjøremål og til alt annet jeg måtte ville gjøre på en dag eller noe jeg må. Det er mye praktisk med legetimer, sykehustimer og møter; men det er også ferie, sitski-kjøring på Voss, shopping, matlagning, kreative aktiviteter, turer ut med arbeidshunden min Majo, konserter, fotografering, kirka, kjøreturer, spille inn musikk... absolutt ALT! Det som gjør meg til meg og som er mitt liv. Det som er meg. Bare tenk over alt du gjør på en dag og alt du gjør innimellom. Alt det må noen bistå meg i. I tillegg har jeg faste rutiner og prosedyrer friske mennesker ikke har, og jeg skal også ga overvåkning i tilfelle epilepsianfall. Men alt dette er overkommelig og noe mine assistenter klarer fint, og det meste gjør jeg helt selv. Og om jeg er for syk og trenger medisinsk hjelp - noe jeg ikke trenger i den vanlige hverdagen - så er jeg på sykehuset! Vi ringer legevakta og legevaktsbilen kommer ut, de vurderer og flere ganger konkluderer de med at jeg kan fortsette å være hjemme og behandle som jeg gjør; rekontakt ved forverring. For jeg blir behandlet som ethvert annet menneske de undersøker! Når det er noe alvorlig og vi skjønner jeg MÅ inn så ringer vi 113. Apparatet setter i gang når det er nødvendig at det skjer, utover det er jeg et vanlig menneske. Og det som er så fint er at sykehuset da tar seg av det medisinske, mens mine assistenter fremdeles er der og yter den praktiske bistanden jeg er avhengig av til vanlig. Når sykehuset anser meg frisk og utskrivningsklar, får jeg reise hjem! Ja, tenk det; jeg er alltid syk, men ikke i behov av helsehjelp. Jeg blir også frisk fra forverringer. Det er ikke noe annerledes!

Min historie er lang og den kommer til å fylle en hel bok en dag; jeg kan ikke ta den her. Men saken her, som jeg ville frem til og som gjør at jeg nå ber om din og andres hjelp, er at i 2018 besluttet Asker kommune at mitt vedtak på BPA skulle avsluttes. Jeg hadde ikke krav og jeg måtte pleies, ikke leve. De skulle avslutte 7.januar 2019. Dette er så klart ikke noe jeg går med på og klagesaken startet. Jeg fikk oppsettende virkning slik at ordningen skulle være aktiv så lenge klagesaken pågår. Og tida har gått! Ordningen er super og fungerer, jeg har et liv og får i all høyeste grad dekket mine behover og har muligheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil og hvor jeg vil. Jeg har det BRA. De mener det er uforsvarlig og at jeg er for syk til BPA. Mine assistenter selv og leger og meg og advokaten mener så klart det motsatte. Å si jeg bare har helsehjelp nå og det skal ikke ufaglærte ta, er så fjernt fra sannheta som det er mulig å komme. Hvordan i all verden hadde ordningen vært fungerende om jeg var i behov av sykepleiere? De mener jeg er for psykisk syk. Selv er jeg skrevet ut av all behandling fordi jeg er frisk. Det er ikke en greie. Jeg behøver heller ikke kontinuerlig oppfølging på noe som ikke er et problem! Det blir å sykeliggjøre det normale. Asker kommune mener jeg er selvhjulpen. At jeg kan forflytte meg selv, manøvrere rundt og gjøre det meste selv. Realiteten er at jeg ikke kan se, sitte, gå, stå eller holde mitt eget hode. Jeg kan bevege armene og jeg er fullt bevart i toppen! Jeg blir forflyttet med heis fra seng til stol, og motsatt. Jeg blir leiret i seng og festet i stol. Jeg bruker mobilitetsstokk for blinde og får guiding av assistentene på hvor jeg skal når jeg kjører den elektriske rullestolen som jeg er fastspent i. Det er ikke forsvarlig å ferdes alene! Jeg må ha hjelp til å handle, lage mat, servere og rydde. Dusje. Bli tørket i rumpa. Få klær. Rydde klesskap. Vaske, rydde og tørke støv og støvsuge og vaske gulv i leiligheta. Lufte og mate hunden min. Kjøre bilen til hvorenn vi skal, særlig legen. Men også turer og fine ting. Hjelp til å reise på ferie og å kunne feire jul. Ha besøk. Alt. Men dette skal jeg bli fratatt!

I fjor valgte Fylkesmannen i Oslo og Viken å oppheve kommunens vedtak om avslutning av BPA. Jeg vant! Så langt. For saken ble sendt tilbake til kommuen for ny behandling da den var for lite opplyst og de ikke hadde grunnlagt. Hele klagerunden startet igjen. Denne strakk seg til nå, etter en kommune som haler ut tida - mest sannsynlig for å finne opp løgner og ting de kan argumentere med, som ikke stemmer.

Akkurat som de alltid har gjort. Og samtlige opplysninger som er tilnærmet sant, er flere år gamle. Det er forbigått og over; det er løst. Men den kjære kommunen tviholder på disse tingene for å forsøke devaluere meg og  ta fra meg livet mitt og Majo. De har aldri hatt nye, oppdaterte argumenter i saken - noe som bare viser deres svake posisjon.

Jeg (vi) har nå ventet nervepirrende på et endelig svar fra Fylkesmannen på om jeg får beholde BPA og vinner igjen, eller hva som skjer. I går, 21.10.20, kom telefonen fra min dyktige advokat om at svaret var kommet. Jeg tapte. Min BPA skal avsluttes, da kommunen fikk medhold i sitt vedtak. Det ironiske og syke er at det vedtaket kommunen skulle endre BPAen min til og frata meg tjenester, var det vedtaket Fylkesmannen opphevet i 2019 slik at saken gikk i min favør og vedtaket ble ugyldig. Nå, med et skifte av saksbehandler også, i 2020 så tiltrer Fyllesmannen det nøyaktig samme vedtaket slik at saken går i kommunens favør og de vant. Det som er skremmened er hvor skrekkelig syltynt grunnlag avgjørelsen ligger på. Det er ikke tatt inn hva vi har argumentert med og har bevist og lagt frem i to år; det er som at jeg ikke eksisterer og at vi ikke har gjort noe. Det er vondt og uforståelig, og vedtaket i seg selv burde fastlåst ugyldig. Alt jeg har kjempet, alt jeg har delt, alle pengene som har flydd ut,.. alt for at Fylkesmannen skulle snu 180 grader og brått se bort fra meg og argumentene, og bare bli ferdig med det og gi kommunen alt den ønsker. Mens det er jeg som sitter igjen og vet at livet er over.

Alt blir nå så hjerteknusende, hjerteskjærende grusomt at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg NEKTER at dette skal ende sånn, at dette faktisk skjer. Jeg aksepterer ikke ett sekund at kommunen skal få kontrollen og styre fullstendig over alle aspekter i livet mitt. Jeg kommer ikke til å stå i det i et halvt sekund, for det skal ikke skje. Da flykter jeg. Jeg må flytte, men har null midler og er ikke lånedyktig - jeg lever under fattigdomsgrensa og mine penger går til medisiner staten (ikke HELFO heller nei, ikke vits å prøve diskutere det med meg) ikke dekker lenger. Jeg har mer enn ofte ikke råd til mat. Jeg må et annet sted. Jeg kan ikke bli værende i Asker, ei heller kan jeg havne under deres grep og kontrollføring. De kommer til å ta livet av meg. Om noen vil ta meg og Majo inn, få oss i sikkerhet... vær så snill. Om du kan bo hos meg og assistere meg mens jeg kjemper for å vinne, vær så snill. Gjør det, gjør hva enn du kan! Det er livet mitt det er snakk om, det er alt hva jeg er, elsker, drømmer om, lever for og som er verdig, ikke minst.

Jeg trenger hjelp nå, sårt og inderlig. Og det haster. Det haster i grunn ekstremt! Slik saken er nå må den videre til Sivilombudsmannen. Jeg kan gå til domstolen, men det er førstnevnte vi tar først. Alt dette vil koste skjorta, da advokatregninga er skyhøy allerede og jeg må fortsette kampen. Det er eneste neste skritt når en Fylkesmann har fattet endelig vedtak man ikke kan påklage. Eneste utveien er høyere opp. Jeg skal skrike ut saken høyt, jeg skal forsøke mobilisere de jeg kan. Jeg tar i mot idéer til hva vi kan gjøre, folk kan gjøre alt de vil for å hjelpe. Selge noe, holde støttesamling? Jeg kan fortelle min historie, spre ordet og vi samler inn. Artister som er villig til å ha en frivillig livestream-konsert hvor inntekter går til meg? Opplysningsarbeid. Organisasjoner, politikere, politiske partier, høytstående folk som vil stå bak meg og kjempe for meg - folk som kan ta det videre, som vil uttale seg og skape oppmerksomhet. Alle medier som vil ta saken og pøse på med press på kommunen og staten. ALT dere kan tenke ut og som vi kan gjøre! Mailadressen min er på bloggen, send meg en mail hvor vi kan samle tråder. Snakk med advokaten min. Vi trenger enhver hjelp vi kan få! Men ikke minst så trenger jeg penger. Jeg har en skyhøy regning hos advokaten han ikke har fakturert meg for - før nå (06.11.20). Regningen er nærmere 121.000kr og det er penger jeg ikke har; jeg har ikke engang penger til mat hver måned. Det finnes ingen andre muligheter for meg enn å betale av egen lomme (alt er undersøkt, søkt og vurdert). Som advokaten sier så må jeg ta saken til Sivilombudsmannen, men det er motstridende med min økonomiske situasjon. Men vårt endelige skritt er å ta saken til Statens Helsetilsyn. Hele den økonomiske situasjonen er tragisk. Jeg kan ikke miste livet mitt fordi jeg ikke har penger. Jeg skal visne hen og dø, bli satt i fare og miste all frihet fordi jeg er alvorlig syk og ikke kan jobbe, og må betale alle de dyre medisinene. Fordi kampene der er nok, så skal jeg godta at jeg ikke kommer videre? Jeg tenker på alt jeg vil miste uten BPA... gå på date, ha date, bli sammen med ei. Reise, møte nye mennesker. Male og være statist. Skifte genser om jeg søler på den jeg har! Få noe å drikke og spise! Gå på do. Fy faen, alt blir vekk. Ingen flere opphold på Hurdal Syn- og Mestringssenter som jeg er helt avhengig av og får av staten for rehabilitering fordi jeg er blind!

Det kan jeg ikke! Derfor er jeg nødt til å få samlet inn slik at jeg kan prøve saken høyere og få den omgjort! Jeg må til sivilombudsmannen! Så dersom du kan hjelpe, vær så snill. 10 kr, 100 kr, 2000 kr; det har ingenting å si, for alle monner drar. Om alle de 40 000 personene som ser mine tweets sender 10 kr er jeg nesten i mål! Så det er reelt mulig! Del saken, del dette. Vi MÅ kalte det!

Dersom du ønsker å bidra til at jeg skal klare hverdagens kostnader, kan du vippse til 93027171.

ER DU MED?

Opprettet av
Identifisert med BankID
Pengene utbetales til Anita Elisabeth Bjørklund
Del innsamlingen
Facebook
E-post
Lenke
Instagram
Plakat
Bygg inn
Anita Elisabeth Bjørklund er ansvarlig for innholdet i denne innsamlingen og for at pengene går til angitt formål. Mistanke om brudd på våre vilkår? Rapporter den til oss.

Se hva andre spleiser på 🙌

Tenker du på å lage en spleis til noe du brenner for? Vi har samlet et knippe inspirerende spleiser under!

Se spleiser vi digger
Se flere spleiser vi digger

Uuups! Du bruker en utdatert nettleser.

Med nettleseren du nå bruker vil spleis.no ikke kunne brukes skikkelig. Men fortvil ikke! Du har flere muligheter;

  1. Bytt til en annen nettleser, for eksempel Google Chrome
  2. Fortsett på mobiltelefonen, bare skriv inn adressen:
  3. Lukk denne boksen, og fortsett på eget ansvar

×