ÅRET VAR 2013:

I august 2013 var vi en gjeng fra B-72 som spilte bordtennisturnering, Halmstad Masters i Sverige. En av mine aller beste venner, Anders BRENNHAGEN, spilte kamp mot en av mine lagspillere fra Sverige. 

Med tidligere verdensmester, Tickan Carlsson, som dommer i kampen spilte Anders en veldig god match som altså endte med seier med minst mulig margin.

4-11, 12-10, 4-11, 11-9 og 12-10

12-10 i avgjørende sett! Veldig gøy med en slik skrell, jeg burde være glad på kompisen min sine vegne. Det var bare et problem …

«Hvis Anders vinner denne kampen, så skal jeg gå herfra og hjem». Dette var ord fra min munn, til Sindre Åteigen, hovedtrener i B-72. 

Jeg hadde absolutt null tiltro til at Anders skulle klare dette. Så takket være han, eller meg om du vil, så måtte jeg spise i meg de ordene. 

I dagene som kom nevnte Sindre dette. Dager ble til uker, uker til måneder. «Det er jo bare sånn man sier, man mener det jo ikke…!» var forsvarstalen min. Hver gang. Så forsvant «maset»…

…trodde jeg

Skru tiden til august 2021, 8 år etter det flåsete utsagnet. Drammen sentrum og bryllupsfesten til Monica og meg. Sindre holder tale om hvilke fantastiske ting jeg har fått til. Fantastisk kone, NM-gull, eliteseriemedalje, endelig i gang med studier og mye mer. 

«…Men Jonas … husker du tilbake til Halmstad?

Du lovte du skulle gå, vi har ordnet telt, vaselin, dasspapir, gode sko, powerbank, sekk og en enveisbillett fra Oslo til Halmstad.

God tur!»

17. juni 2022 starter jeg i Halmstad på en 455km lang marsj. Jeg kommer til å oppdatere reisen med innlegg på Instagram og Facebook! 

Senere samme år, 2013, døde min beste venn og treningskamerat, farfar, av kreft, 58 år gammel. Jeg benytter denne muligheten til å samle inn penger i hans navn til noe jeg vet han var opptatt av. Nemlig at flest mulig barn og unge skulle drive med idrett og aktivitet.