Vær så snill, kan du hjelpe meg?

Ifølge den norske stat eksisterer jeg ikke. Ifølge den norske stat er jeg forvirret, og ikke samtykkekompetent. Jeg har ikke eksistert komfortabelt i min egen kropp på 14 år, men får ikke tilgang på det samme velferdssystemet jeg gladelig skatter til på hver eneste lønnsslipp. 

Jeg er en ikke-binær transperson, og oppfyller dermed ikke statens etablerte kjønnssystem. Derfor er ikke mine komplekser og min dysfori legitim. Og slik eksisterer jeg heller ikke; ikke på rikshospitalet, ikke i garderoben på treningssenteret, ikke på arbeidsplassen, ikke engang i min egen familie. 

Du sier jeg ikke finnes, men dysforien min er ekte. Jeg vet at den finnes, fordi den begrenser meg, og den spiser av min lykke. 

Den stopper meg i speilet på toalettet, på en ellers fin kveld ute med venner. 

Den er evig forvirring og krefter når jeg skal ut døra; hvordan kan jeg dekke meg til i dag også? Den er kvalmen hver gang jeg blir påminnet om at verden ikke ser meg for den jeg er. Den gjør at jeg ikke får puste når min kjære skal holde rundt meg; av helt feil årsaker.

Jeg har brukt flere år på å våge å be om hjelp, våge å innrømme at jeg ikke klarer å leve slik lenger, våge å være ærlig om at jeg fortjener bedre, at jeg også fortjener å være lykkelig. 

Jeg vil ikke lenger tenke at jeg «stjeler» fra andre transpersoner, fordi jeg har selv mange år igjen å leve. Kan du hjelpe meg å realisere drømmen om en kropp som tilhører meg?