I "flere år" har han gått rundt i følge vitner, villkatten ingen ville vedkjenne seg. Tiggi om mat, tiggi om hjelp, men ingen har brydd seg. 

Isteden har han blitt jaga av mennesker, angrepet av andre katter. Han har pådratt seg kattesykdommer som FIV og Herpes. Dette igjen har ført til skader i øyelokkene så han har levd med smertefulle betente øyne det siste året. 

Han kom inn til oss som en siste sjanse, time for avliving var allerede bestilt for "villkatten". 

Da jeg tittet inn i buret så jeg en sliten, smertepreget gutt som hadde gitt opp. Da jeg strakte handa ut for å klappe han møtte han meg med tillit og takknemlighet. Han viste seg å være en nydelig, kosete katt som virkelig vil leve. 

Med tanke på sykdommene han er bærer av tenker nok mange at han bare bør avlives, men dere har ikke sett det takknemmelige nydelige lille vesenet som har så mye og gi, han vil ta igjen år med avvisning hvis vi bare lar han. Og det er så altfor vondt at når en som han endelig skal få hjelp så skal hjelpen være døden, vi klarte ikke det. 

Han trenger kastrering, vaksiner, litt blodprøver og operasjon på begge øynene og så vil han bli den beste sønnen noen kan ønske seg, selvfølgelig som innekatt med tanke på helsa hans. Kanskje akkurat du som leser dette savner en og dele livet med?