Jeg tror min og mange andres tid som pårørende hadde vært lettere om vi hadde fått hjelp og støtte fra Pårørendesenteret, derfor ser jeg på det som en plikt å prøve å forhindre senterets nedleggelse.

Pårørende er ofte en uunnværlig ressurs og gjør en stor «usynlig innsats» for å hjelpe sine nærmeste, men trenger anerkjennelse for å kunne fungere både som støtte for den syke, men også bevare sin egen fysiske og psykiske helse.

Alle kommer i løpet av livet til å være pårørende. Det kan handle om familie, venner, kollegaer eller andre som av ulike årsaker blir syke, går bort eller blir plassert i en tøff situasjon. Og da trenger den gruppen som ofte havner i skyggen av pasientene et konkret hjelpetilbud.

Med mindre Pårørendesenteret får alternativ finansiering må de legge ned driften før sommeren. Det er ikke lenge til. Da vil tusenvis av pårørende og fagfolk møte en lukket dør.  Et av Norges viktigste sentre for pårørende er i ferd med å legges ned etter sjokk-kutt i statsbudsjettet. Nå trenger de hjelp for å overleve.

(I en Opinion-undersøkelse fra 2021 står det at pårørendes ulønnede arbeidsinnsats er beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk. Samtidig vet vi at etterspørselen etter helsetjenester ikke kan møtes med ren bemanningsvekst, det betyr at pårørende også i fremtiden kommer til å ha en helt avgjørende rolle i å dekke inn omsorgsbehovet i norsk helse- og velferdssektor)