Hei, jeg heter Terese Melvold.

Jeg er en tidligere toppidrettsutøver i alpint, og ble syk med ME etter jeg tok svineinfluensavaksina som 16åring. Jeg har nå vært syk i 14 år. NAV gir avslag på avslag, både på uføretrygd og ung ufør-tillegg. Jeg har gjort alt de har bedt om, og hadde jeg ikke hatt pårørende til å skrive klager og søknader hadde jeg tatt første fly over til den andre siden. Jeg har prøvd å jobbe og studere så mye jeg bare klarer, men kroppen kollapser hver gang. Fordi jeg har pressa meg så mye er jeg nå sjukere enn noen sinne. Jeg er husbunden, og stort sett sengeliggende til enhver tid.

Jeg har til og med assistenter (BPA) til å hjelpe meg i hverdagen, fordi jeg ikke klarer å holde leiligheten i orden, lage mat, handle, gjøre ærender, gå turer med hunden min Vinnie, osv, selv. Siden dere ikke vet hvem de er, føler jeg det er ok å skrive at noen av de mange assistentene jeg har, har fått innvilget uføretrygd. De jobber for meg. Jeg som er for syk til å jobbe får avslag på uføretrygd.

Hva er logikken? Hadde jeg ikke fått hjelp av pårørende hadde jeg tatt livet mitt for lengst. NAV driver folk til depresjon, forverring av opprinnelig sykdom, tilleggssykdomer og selvmord.

Jeg har mista tellingen på hvor mange runder med AAP jeg har hatt. Pluss et år med karenstid, hvor jeg i praksis gikk 14 måneder uten inntekt.. Nå sloss vi mot NAV Arbeid og Ytelser og mot Trygderetten; har bedt om gjenopptakelse og fikk beskjed i dag om at NAY opprettholder sitt avslag og Trygderetten har 16 måneders behandlingstid.. Vi har hatt fri rettshjelp til nå, men skal vi ta det videre må vi til Lagmannsretten og det må vi betale selv.. Jeg føler at de svakeste er uten rettsvern. NAV og Trygderetten kan fatte sine vedtak og det får overhodet ingen konsekvenser hvis det viser seg at de tar feil.. Men vi, vi kjenner det på lommeboka og får forringet helse for hver dag som går med bekymringer.. Bryter man loven i dette landet har man krav på advokathjelp, men er man syk har man ikke det.

Jeg er så sint, fortvila, redd og forbanna. Jeg er så på randen til selvmord ene og alene fordi jeg ikke får hjelp av NAV og blir trodd i Helsevesenet. Jeg ser hvordan dette ødelegger mine nærmeste pårørende som må ofre så vanvittig mye for å kjempe for rettferdighet, kun fordi jeg er så syk at jeg ikke har krefter til det selv.

Leste nettopp det nyeste avslaget på uføretrygd som kom idag. I løpet av disse 14 årene har jeg vært vanvittig deprimert, slitt med angst og PTSD etter alpinulykke. Noe som ikke er så merkelig da livet gikk fra trening to ganger om dagen til å sove stort sett hele døgnet i årevis.

Grunnet mangel på hjelp i helsevesenet var jeg så desperat etter smertelindring at jeg tok saken i egne hender. Ja, det var helt sikkert et dumt valg. Jeg tok alt jeg kom over av rusmidler, for å få en pause fra det marerittet som var min virkelighet, og for å døyve de konstante, ekstreme smertene.

I avslaget nå skriver de blant annet at det er mitt tidligere høye bruk av opiater som er grunnen til min "tretthet" (de nekter å skrive at jeg faktisk har ME, noe jeg har grundig dokumentasjon på at jeg har). De skriver at "hun har oppsøkt legevakt for å få sterke smertestillende, noe som underbygger det at hun er opiatavhengig". Ja, du mener den gangen jeg hadde hjernehinnebetennelse kanskje? Eller sinnsyke magesmerter? Eller prolaps i ryggen? Eller et av mine sinnssyke migreneanfall? Eller kanskje nå sist hvor de trodde jeg hadde nyrestein, men det var "painful bladder syndrome"? Så man kan faktisk ikke oppsøke legevakt for hjelp uten at det blir brukt imot deg av nav.

De skriver også at jeg fremdeles er opiatavhengig og rusmisbruker, noe som er veldig rart da jeg går i LAR og tar rusprøver hver eneste uke for å vise at jeg er nykter (og for å få tilbake førerkortet som legen tok ifra meg, selvom jeg aldri har gjort noe galt eller blitt stoppet av politiet). De mener også at nav sin rådgivende overlege vet mye bedre enn alle spesialister jeg har vært hos oppigjennom. Det er også merkelig at nav sin egen lege i 2019 sa at jeg hadde ME og var mer enn 50% ufør, men at de nå er uenige med seg selv.

De skriver at jeg har et så komplekst sykdomsbilde, med psykiske lidelser, kronisk migrene, "tretthet" og rusavhengighet, at det GARANTERT er noe mer jeg kan prøve å gjøre for å bli friskere. Jeg har jo tross alt bare gått til psykolog og vært i psykiatrien i ÅREVIS, og nå de siste årene har psyken min vært tipp topp. Jeg har prøvd alt som finnes av medisiner mot migrene. Jeg går på antidepressive medisiner, og har gjort det i 13 år.

De skriver også at DE mener at jeg hadde hatt god nytte av et rehabiliteringsopphold, men både legene mine og rehabiliteringssenteret sier jeg er alt for syk til å kunne delta. Har også fått avslag på rehabilitering som er tilrettelagt for de aller sykeste ME-pasientene (Røysumtunet).

De bruker det imot meg at jeg fikk gode karakterer på VGS (selv med over 90% fravær), og de bruker det imot meg at jeg har prøvd å studere og å jobbe. De skriver at i perioder med lite aktivitet er "trettheten" fraværende.... JEG SKULLE ØNSKE AT DET STEMTE, JA! Men det gjør det ikke. ME-symptomene er tilstedeværende hele tiden, selvom det i kortere perioder av livet har vært håndterbart. Det er det ikke nå, og det har det ikke vært på mange år. Det er nå halvannet år siden jeg jobbet (noen få timer i uka, rett og slett fordi jeg var i karensår i nav, helt uten inntekt, og MÅTTE presse kroppen til dette). Det straffer seg nå, og jeg sliter fremdeles ekstremt mye etter jeg pressa kroppen så hardt i den perioden.

For å klare å jobbe de få timene måtte jeg hive innpå med medisiner, og over en lang periode tok jeg 30 paralgin forte hver dag. Dette er fordi jeg også er så "heldig" at jeg har et gen som gjør at jeg får veldig liten effekt av pf, og må ta ekstreme mengder for å få effekt.

De skriver at jeg ikke har forsøkt å bli kvitt avhengigheten og trappe med rusbruk, noe jeg definitivt har gjort. Det er 2 år og 7 måneder siden jeg ruset meg sist, og jeg var på flere behandlingssteder for rehabilitering. Jeg tok dessverre ekstremt mye smertestillende etter dette, fordi jeg hadde så vondt at jeg ville ta livet mitt, men jeg ruset meg ikke da. Det er et halvt år siden jeg begynte i LAR, som er legemiddelassistert rehabilitering. Det og ukentlige rusprøver (urinprøver som taes under oppsyn) viser at jeg er nykter.

De mener også at jeg fortsatt sliter psykisk, selvom jeg ikke gjør det, og kan dokumentere det med lege- og psykologerklæringer, samt avslag fra dps som sier at jeg er for frisk til å få behandling.

For å ta dette videre må vi anke til lagmannsretten, og i den prosessen får man ikke fri rettshjelp. Kriminelle får det, uansett, i straffesaker. Men ikke syke. Lurer på hvordan i helvete jeg skal klare å betale for advokathjelp med de 14-15k kronene jeg får av NAV i AAP hver måned. Det sier jo seg selv at det går ikke.

Jeg har ingenting jeg skulle sagt. Er det rart at man blir deppa og tyr til rus i en slik situasjon?

Jeg er dessverre helt nødt til å be om hjelp fra dere, kjære medmennesker. Jeg har ikke råd til å anskaffe advokathjelp for å ta saken til Lagmannsretten på egenhånd. Jeg er fast bestemt på to ting - jeg skal holde meg nykter, og jeg vet at jeg har rett i denne saken. Nav har krav fra politikerne om å være "ekstra strenge" med to pasientgrupper, ME-syke og rusavhengige. Jeg er dessverre i begge kategoriene. 

Jeg håper så inderlig at flest mulig skjønner alvoret vi ME-syke står overfor, vi har ikke like rettigheter som andre syke. Om du har mulighet, værsåsnill å gi en sum så jeg kan vinne denne kampen for rettferdighet. Jo flere av oss som vinner disse sakene, jo flere eksempler statueres overfor nav. Del gjerne denne linken videre.

Vennlig hilsen Terese Melvold.