Hei!

Jeg heter Miriam. Fra jeg var liten så visste jeg at jeg var annerledes og at det var noe med meg som jeg ikke helt forstod. Da jeg var 7 år, så var jeg fullstendig klar over at jeg var jente, men siden jeg ble oppdratt som gutt så ble disse følelsene noe jeg lærte å undertrykke, slik at jeg skulle oppfylle samfunnets forventninger til hvem jeg skulle være. Det gjorde jeg, og jeg ble veldig flink til å undertrykke meg selv. Men å leve slik hadde en stor kostnad: Jeg har hatt flere tiår med depresjon, selvmordstanker, selvskadingstanker som en konsekvens av dette. Gjennom alle år jeg har hatt det tungt har jeg ikke latt dette vise på overflaten. Jeg hadde smilt på utsiden, men ikke på innsiden. Jeg undertrykket år etter år, helt til jeg bare var nummen. Helt til det ikke gikk lengre. Helt til jeg faktisk møtte veggen og måtte ta et oppgjør med meg selv for rundt tre år siden. Jeg hadde for første gang på lenge planlagt et nytt selvmordsforsøk, fordi jeg ikke orket tanken på å ha det vondt lengre, og jeg orket heller ikke tanken på å leve som transperson - jeg hadde flere tillærte fordommer som formet mitt perspektiv på hva det betydde å leve som transperson.

heldigvis så fikk jeg hjelp og bestemte meg for at mine to barn ikke skal vokse opp uten meg. -"De fortjener bedre. jeg fortjener bedre" tenkte jeg.

Da jeg startet min transisjon med å justere utseendet med blant annet hormoner, så følte jeg for første gang hvordan det var å kunne leve - ikke bare holde seg i live. Elefanten i rommet forsvant, kiloene på ryggen var borte, jeg kunne puste med magen og smile på innsiden - ikke bare på utsiden. Jeg følte ekte glede - på en måte jeg aldri hadde følt før. "så det er SÅNN det skal føles å være et normalt menneske?" tenkte jeg. Det var en usannsynlig ekstrem, tung, overveldende, men utrolig vakker opplevelse hvor jeg forvandlet meg til det mennesket jeg var på innsiden. Etter 7 måneder klarte jeg å få en ny opplevelse i livet: jeg klarte å kjenne igjen mitt eget speilbilde.

Dr. Esben Esther Pirelli Benestad var legen som reddet livet mitt ved å få meg til å forstå at det slett ikke er sykelig, skammelig eller "feil" å være transkjønnet. Å være trans er en gave, det er vakkert og noe jeg i dag aksepterer med meg selv. Takket være andre støttespillere - leger, sexologer, psykologer og gode venner -  så klarte jeg gradvis å roe ned selvhatet jeg hadde slitt med i en lengre periode. Jeg orket ikke å hate meg selv lengre. Jeg orket ikke å skamme meg over den jeg var lengre. "I am done with apologizing for who I am".

Så, du skjønner - Jeg har altså kjønnsinkongruens og er en transkvinne. Selv om jeg nå har det veldig bra, så er jeg ikke i mål med de behandlingene jeg trenger. Det skaper en indre smerte som heter kjønnsdysfori og er tungt å leve med. Jeg har allerede brukt ca. 600.000 av mine egne midler på kirurgi, hormoner og hårfjerning, og har ikke økonomi til å dekke resten alene. nå er det ikke viljen til å leve som sier stopp, nå er det min egen økonomi.

Jeg pleier å spøke mye om dette. "Det koster å ikke være kar!" pleier jeg av og til å si. Ja, å være trans er kostbart i Norge, når man har behov for behandling. For det går ikke an å endre hjernen og den man er - men man kan endre kroppen sin for å få et bedre samsvar med den man er på innsiden.

Og nå trenger jeg din hjelp.

jeg trenger rett og slett hjelp for å finansiere ferdig nødvendig kjønnsbekreftende behandling. pengene jeg samler inn går til å dekke underlivskirurgi. Det eksisterer i norge men er svært begrenset i form av hvem som får, preget av flere års ventetid, og har begrenset kvalitet sammenlignet med tilbud i utlandet.

Disse behandlingene må jeg gjennom fordi jeg trenger de, ikke fordi de er "nice to have" eller kosmetiske. Helsetilbudet i Norge er veldig begrenset, det er flere land hvor man får dekket mye av dette men Norge er ikke et av de. Kirurgien jeg behøver er anerkjent av alle ledende internasjonale helsefaglige organisasjoner.

Jeg vet ikke om det er noen der ute som bryr seg om saken min, eller som orker å engasjere seg i dette. Jeg setter pris på den hjelpen jeg får. uansett så vil jeg takke deg for at du leste litt av min historie, og håper at du uansett vil deler denne spleisen videre.

Hilsen Miriam