EN HISTORIE OM EN GENSER

(og en mulighet til å få genseren til odel og eie)

(runde 2)

Jeg vant sesong 6 eller 7 av Kongen Befaler. Noe sånt. Ingen følger med på sånne tall. Uansett så drukna det i nyheten om at Atle Antonsen måtte ta en strafferunde i den offentlige gapestokken. Men selv om jeg aldri fikk folkets fulle hyllest for å ha vært flinkest til å kaste bolle og rake ball, så klarte jeg å sette et avtrykk allikevel. For folk hang seg opp i én ting. En genser. En fargediffus, døll og litt for trang hettegenser. Meldingene rant inn om hva dette antrekket skulle bety, og spekulasjonene gikk; Eier han bare ett plagg? Er det humor? Dusjer han aldri? Selger de ikke genseren i en størrelse større?

Her er en litt for lang og periodevis kjedelig historie om hvorfor jeg endte opp med en realitygenser, en oppfordring til folk om å støtte et godt formål, og en mulighet for noen til å ta over en godt brukt XL-hoodie:

—

I Kongen Befaler spiller man inn alle oppgavene i huset noen måneder før man møtes i Drammen teater for å oppsummere og dele ut poeng. Planen var hele tiden at jeg skulle ha på meg samme antrekk hver opptaksdag i huset. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre full komi-linje, med køddeantrekk og noen kramme dad jokes i ermet. Jeg skulle ta konkurransen på ramme alvor, og hadde kjøpt inn trangt treningstøy og flerfoldige svettebånd for å spille rollen perfekt.

Da jeg i mai 2022 var på vei mot Atles hus for å løse mine aller første oppgaver hadde jeg lættisklærne klare i en bag, men i løpet av den natta hadde et eller annet barnehagebarn klart å smitte meg med omgangssjuke, så jeg hang ut av bilvinduet og smurte E18 inn med oppkast mens jeg ba til egne lukkemuskler om at de måtte fungere til jeg var framme. Jeg klarte knapt å stå på egne bein, langt mindre skifte til klovnekostymet jeg hadde pakka klart, og dermed heiv jeg meg ut i oppgaveløsningen med det jeg sto og gikk i. Det jeg hadde slengt på meg. Svarte joggesko, jeans - og hettegenseren. Det fikk bare være. Og tro det eller ei: Jeg rocker som oftest en lettstelt look.

Sommeren gikk, og et stykke ut i august var det klart for å spille inn de faktiske episodene i Drammen teater. Her hadde jeg ingen planer om noe klesgjøgleri. Jeg skulle gjøre som alle andre - selv om jeg synes det er en irriterende uting - ha på meg et nytt antrekk for hver episode vi spiller inn. Selv om vi spiller inn flere episoder per dag. For sånn er gamet, liksom.

Men dagen før vi spiller inn de to første episodene må jeg hente sønnen min i barnehagen før vanlig tid, for han har fått litt feber. Jeg tar ham med hjem, og vi legger oss på sofaen for å slappe av litt. Han ligger og halvdøser på brystet mitt, og er åpenbart ganske medtatt. Dette er en ettåring som aldri, og da mener jeg aldri, er i ro - så jeg tillater meg å tenke at hvis litt feber kan gjøre sønnen min villig til å la meg stryke ham i håret uten å prøve å åle seg unna, så gjerne for meg. Men han blir liksom bare mer og mer vissen, og mer og mer slapp. For slapp. Så slapp at det knyter seg i magen min. Så slapp at jeg tenker at jeg må gjøre noe. Ringe legevakta. Jeg reiser meg fra sofaen og bærer ham med meg, men før jeg har rukket å hente telefonen fra stuebordet så faller han bakover i armene mine. Hele kroppen hans stivner i en slags bueform, øynene ruller inn i hodet hans, hele kroppen hans blir blå, han blir kritthvit rundt munnen - og han slutter å puste.

Her er det viktig å påpeke at alt endte bra.

Jeg ringer 113, og basert på hva jeg forteller dem ber de meg om å starte hjerte- og lungeredning. Så der står jeg, lent over min knapt ett år gamle sønn og gjør livreddende arbeid. Etter tre runder med kompresjoner og innblåsinger løsner det som har satt seg fast i systemet hans, han kaster opp og kommer sakte til hektene igjen. Bare minutter senere har jeg to paramedics og tre leger i stua, i tilegg til tre ambulansearbeidere parate utenfor døra, fire brannmenn på parkeringsplassen - og en luftambulanse flappende over huset.

Det viser seg at han har hatt feberkramper. Feberkramper som har gått galt, skal sies, siden han sluttet å puste, men allikevel - feberkramper. Det vil si at feberen hans har økt for fort til at kroppen hans henger med, så den går for en slags… omstart. Av alt dritt man kan oppleve her i verden som egentlig ikke er så farlig, så er feberkramper på toppen av drittlista. Jeg hadde aldri hørt om dem. Jeg ante ikke hva det var. Og jeg skulle så INDERLIG ønske at jeg visste både hvor vanlig det er, og hvor voldsomt det er.

Til de som jobber med generell folkeopplysning: Implementer denne informasjonen et eller annet sted.

Til alle småbarnsforeldre: Google det. Bare vit at det finnes.

Så - det er under et døgn til jeg skal i opptak i Drammen Teater, og jeg kjører bak ambulansen, mot sykehuset, for å få en bekreftelse på at sønnen min ikke har hatt hjertestans.

Dagen etter blir vi skrevet ut fra sykehuset igjen. Alt har gått bra. Men jeg står der i klær som er fulle av oppkast og som lukter av desperasjon og skrekk. Og om halvannen time skal jeg lage tulle-TV. Jeg har bare tida og veien, og rekker ikke ordne med nye klær. Jeg sveiper gjennom bilen for å se om det kan ligge noe der, og jada, der ligger det et par slappe jeans og en litt utvaska og sliten hettegenser. Og dermed var sirkelen sluttet. Siden vi spilte inn to episoder på rappen, så ble det samme antrekket igjen. Halvsmilende og jovial sitter jeg i genseren min og vitser om at jeg er den nye kokken, serverer kommentarer og ler av videoene vi får se - mens jeg samtidig har med meg bildene av hva jeg har opplevd det siste døgnet. Uten tvil den mest spesielle og kontrastfylte dagen i mitt liv.

Så spilte vi inn en episode til på rappen. Mer genser. Og så bare gikk jeg for det. Det var jo digg og. At det siden skulle bli så mye oppstyr rundt noe Bangladesh-sydd bomull hadde jeg ikke forventa, men nå skal vi gjøre vi noe bra ut av det.

For nå ligger jo denne genseren her. Jeg vil ikke ha den. Det vil sikkert ingen andre heller, men noen skal få den. Som et trofé, som et seil, som en duk eller som et nyttig plagg. Samme for meg. Jeg har lyst til å bruke denne dumme genseren til å gjøre noe bra for barna som av uendelig mange og ulike grunner befinner seg på et sykehus et sted i Norge.

Stiftelsen Sykehusbarn jobber for at barn som er påvirket av egen eller andres alvorlige sykdom skal ha gode opplevelser under behandlingsperioden. De bidrar til å lage lekekroker og ungdomsrom, de bidrar med gaver, leker og utstyr, de bidrar med musikkterapi, klovner og ansiktsmaling og de bidrar til å utvide tilbudet med hjemmesykehus.

Jeg vet, bedre enn noen gang før, at jeg er keen på så gode forhold som mulig for kidsa når de opplever noe så skummelt som sykehus kan være.

Alle som legger igjen en kommentar på min Instagram-profil (@olsenkr) blir med i trekningen av potensielt tidenes minst prangende premie. Hettegenseren som har karret til seg en sammenlagtseier i Kongen Befaler. Den blir din. Til odel og eie. Og du kan gjøre hva du vil med den. Du kan også slippe å få den. Det kan være en slags seier det også. Bidraget er viktigst.

Bli med, da.

www.spleis.no/hettegenser

Ja, og for første gang i mitt liv:

Lik og del. Del til dere blir blå i trynet. Sånn som feberkramper gjør med deg.