Hun elsket skolen. Drømmen var å bli lærer. Men ti år gamle Noi er ikke på vei til skolen. Hun går ikke på skolen lenger. I stedet går dagene med til å hente vann til familien.

Med vante bevegelser holder de bare føttene seg på den smale stien som snirkler seg gjennom jungelen. Det er farlig å tråkke utenfor. De mange bombene som fremdeles ligger udetonerte etter Vietnamkrigen kan ligge hvor som helst, som om de venter på at små bein skal trå feil.

Noi er allerede på sin andre tur for å hente vann i dag. Hun er eneste jenta i en søskenflokk på seks og det er hennes oppgave å hente vann nok til hele familien.

Vannkilden ligger langt fra landsbyen, Noi bruker en time på å nå fram når vannkrukkene er tomme. Hjemturen med fulle krukker tar enda lenger tid. Solen står høyt på himmelen, det er varmt og svetten siler nedover den spinkle barnekroppen. Er hun rask rekker hun kanskje hjem i det brødrene kommer hjem fra skolen.

Vannkrukkene er tunge men drømmene hennes flyr lett av sted. Noi leker at det ikke er vann, men en skolesekk som henger på ryggen hennes. Og veien er ikke lang. Skoleveien er kort, den er trygg og fri for bomber. Og sammen med henne går alle de andre barna i landsbyen, både gutter og jenter.

Noi smiler av sin egen dagdrøm. Hun lengter og håper. Hun har hørt om landsbyer som har fått både vannposter og skolebygg. Tenk om det kunne skje hos dem! Da kan hun begynne på skolen igjen.

Dette er en eksempelhistorie. Men tusenvis av jenter i Laos har det akkurat som Noi. Sammen med kirka i Laos er vi med på å gi vann til avsidesliggende landsbyer i Laos.

Når det legges vann i rør fram til landsbyen blir livet helt annerledes. Barna får går på skole og leke. 

De voksne har mer tid til å veve og dyrke jorda. Avlingene er blitt mye større og bedre. Familiene har mer mat å spise og en mulighet til å tjene penger. Grønnsakene kan selges på markedet. Den ekstra inntekten kan oppfylle drømmen om videre utdannelse for barna.

(Alle foto: Marit Mjølsneset/ NMS)

Vil du gi vann som forandrer liv? Hvis vi går sammen, kan vi klare det!