Mitt navn er Jarle Tonning, jeg er 78 år og norsk statsborger, jeg har blitt blind de siste årene og derfor skriver barna for meg og svarer de ulike på engelsk.      

                                                                                                                           Jeg kom for første gang til Filippinene tilbake i 2000 hvor jeg traff moren til mine 9 "barn" som alle har norske personnummer og norske pass, barna har dessverre enda ikke Filippinske pass.
Jeg og mine barn har aldri hatt som mål av å leve av sosial støtte fra Norge. Jeg har heller aldri tenkt at det noen gang skal bli slik da jeg ikke er en tigger, ei heller en samfunns snylter slik jeg ble fremstilt i blant annet i Nettavisen. 

Mine barn vil være ressurser i Norge på lik fot som andre nordmenn med høyere utdanning, en utdanning alle mine barn ønsker å oppnå.  Flere av mine barn studerer og ønsker å fortsette med det, da med hovedvekt på informasjonsteknologi som ønskes avsluttet med "Bachelor of Science in Computer Science". Barna mine har vært svært flinke til å hjelpe hverandre opp gjennom skoletiden og alle barna har blitt utmerket som "students of honour". Språkbarrierer i Norge etter endt studier blir det ikke da Filippinene har engelsk som andrespråk og slike studier foregår i realiteten på engelsk. Alle barna, selv de små snakker og skriver engelsk.

Vi hadde et svært bra liv på Filippinene inntil sommeren 2020 da NAV kuttet mine inntekter med 2/3 deler når hustru og barnetillegget forsvant for nordmenn i utlandet, forsvant uten min viten. 

I brevet fra NAV kunne jeg lese at 2/3 deler av trygden min ville falle bort fra juni 2020 dersom jeg ikke flyttet til et land som hadde trygdeavtale med Norge, dette leste jeg 3 måneder etter at vedtaket var gjennomført. Der satt jeg og tenkte som en gjennomsnitts fornuftig nordmann; hva gjør jeg nå? 

Jeg har forsøkt det meste, den gang kunne jeg ikke reise ut fra Filippinene da jeg ikke ville få utstedt nødvendige reisedokumenter da alt var nedstengt, inkludert flyplasser, penger for slikt og for reisen hadde jeg heller ikke lenger.

Jeg har selvsagt forsøkt det offentlige Norge som steller med slikt for å få en redegjørelse hvorfor jeg ikke ble informert i tide. Jeg har forsøkt gang etter gang, år etter år, men svaret blir det samme dersom de ulike etater i det hele tatt besvarer mine mange henvendelser. Ingen kunne gjøre noe som helst. Fra juni 2020 hadde vi kroner 14.000 å leve for hvilket er bra for en familie med 2 barn, men ikke som meg som den gang hadde 9 barn.

Når jeg og moren til barna våre under 18 år kommer til Norge, eller til et land Norge har  trygdeavtale med, skal jeg ikke be noen om noe som helst. Vi klarer oss med det vi rettmessig har krav på etter norsk lov. De øvrige barna ønsker å komme til Norge etter endt semester eller etter fullført universitetsutdanning, da for å opprettholde sitt statsborgerskap samt for å bosette seg i Norge.

Jeg har nettopp avsluttet en Spleis hvor vi fikk inn kroner 55.500.-. Dette gjør at vi nå får utstedt filippinske pass til alle som reiser, videre får vi på plass norske pass for de som idag er utgått samt de formaliteter og dertil hørende kostnader som skal til før utreise.

Nå handler denne nye Spleisen om å få inn nok penger til å dekke reisekostnader til Europa hvor Free Voice har tilrettelagt gode boforhold for oss slik at mine trygderettigheter kommer på plass igjen. Vi håper å komme dit i mars 2024. Vi får også tilrettelagt norskopplæring på stedet slik at barna er forberedt så godt som mulig når de ankommer Norge høsten 2024.

Til sist; en stor takk til alle som har hjulpet oss og de som nå hjelper oss videre i en svært vanskelig tid. Vi er alle optimister!

Hilsen Jarle Tonning, en mann som ikke ønsker være en kvise på samfunnets rompe.