Etter mye fram og tilbake med meg selv, og mine nærmeste, har jeg fått den støtte og trygghet jeg trenger, til å opprette denne spleisen. Det sitter langt inne, fordi det er så mange ting i verden som føles viktigere enn meg. Og i min kultur, hjelper man andre før man hjelper seg selv. Men jeg har innsett, at jeg ikke vet hvor mye jeg vil ha å gi, dersom jeg ikke snart kan føle meg hjemme i egen kropp, og lykkeligere i eget liv. Som på fly, man må feste sin egen oksygenmaske før man kan hjelpe andre. Man kan ikke dele vann fra en tom kopp.

Jeg kommer fra en konservativ familie, og står derfor helt alene i min reise som transperson. Like viktig er det å holde det hemmelig, dersom familien min får vite om hormonbehandlingen og den kjønnsbekreftende prosessen min, vil de kunne komme til Norge for å hente meg. De vil kunne reversere de siste fire årene, som har vært livreddende for meg, og ta meg tilbake til hjemlandet hvor jeg vil bli underkastet strukturene og lovene som gjelder der. I et land hvor min identitet er ulovlig.

Hvis jeg hadde operasjonen, ville de ikke vært i stand til å reversere transformasjonen min.

Jeg har hittil ikke blitt prioritert hos Rikshospitalet, på grunn av lange ventelister av andre som er like desperate som meg, trenger hjelp. Men for hver dag som går, øker risikoen for at familien min skal avsløre meg, og stoppe meg. Dersom jeg får gjennomført operasjonen min, vil ikke familien lenger ha noe valg enn å la meg gå, eller akseptere meg. Men så lenge jeg er i denne kroppen, lever håpet mitt på lånt tid. Situasjonen i hjemlandet mitt er farlig, jeg har flyktet til Norge for en grunn, men det er belastende å føle at man aldri kan slå seg til ro, hvile fryktene og høre hjemme.
Nå har krigen intensivert i mitt land, og  jeg er redd for at krigen skal utslette familien min, før de får sjansen til å bli kjent med den jeg egentlig er.

Kan dere være så snille og bidra til spleisen min, og jeg lover at jeg også vil gi tilbake til samfunnet rundt meg. Jeg har så mye å kjempe for, så mye å leve for, barna mine, den familien som fortsatt er tilgjengelig for meg, og for alle skeive flyktninger som trenger en støtte i livet.

 Hadde jeg klart dette selv, hadde jeg gjort det.