Ikke ante jeg at jeg skulle havne i denne situasjonen. Jeg har alltid klart meg selv. Men sykdom rammer og man tenker at det skal nok gå bra når man bare får den hjelpen man trenger. Men - så får man ikke den hjelpen man trenger, tiden går  og plutselig har det gått et år, to år, flere år. Ting tar tid. Det var denne velferdsstaten, da. Den tar vare på deg. Tror du. Det funker dessverre ikke helt sånn lenger. Da gjør man det man må for å få hjelp. Om man så må betale for det sjøl. Pengene renner ut, til behandling, til å bo, til å leve, til å overleve. 

Nå er blitt 74 år gammel, jeg har overlevd. Men jeg har gått konkurs. Jeg har mistet boligen. NAV mener jeg har god nok pensjon. De bryr seg ikke om kredittgjeld, det er et valg jeg har tatt, sier de. Det er på en måte riktig, men man må jo betale husleia, man må spise. Og er man først på kredittkortkarusellen så er det umulig å komme av. Det har endt med ingen bolig og økende kredittgjeld. Det siste året har jeg bodd på sofa'n og gjesterom rundt omkring.  Så nå trenger jeg økonomisk hjelp. Jeg går i minus hver måned. 

Jeg ønsker å bli kvitt kredittkortgjelda. Jeg ønsker meg et sted å bo. Jeg må beholde helseoppfølgingen min. Jeg begynner å bli gammel, men jeg ønsker å leve i mange år enda. 

Er det noe hjelp å få?