Livet vårt ble snudd opp ned for kun noen måneder siden da min kjære mann gikk fra å være en veldig aktiv mann til å bli fort sliten og ikke orke noe særlig. Han begynte å slite med å gå og han falt ofte. Etter en periode med flytting og mye jobb, tenkte vi at han var utbrent. Han ble henvist til mr og utredning ved nevrologisk på Drammen sykehus. Etter to uker klødde de seg fremdeles i hodet for de fant ikke ut hva dette var. De hadde oppdaget noe på mr av hodet hans som skulle tas videre, men på dette tidspunktet utelukket de kreft for alle andre prøver var bra. Han ble henvist til biopsi på Rikshospitalet som trodde utifra bildene at det kunne være lymfomkreft. Altså kreft allikevel, som de først utelukket. I mellomtiden her blir Tommy dårligere. Han sliter enda mer med å gå og ender opp i rullesto. Han sliter og mer med tale og forståelse. Han får biopsi og første midlertidig svar sier at dette er verst tenkelig hjerne kreft og han kan ikke opereres pga svulstsens beliggenhet. Det var som å bli skutt i magen, hele verden raste og jeg visste ikke hva jeg skulle tenke. Det gikk fra ikke kreft til verst tenkelige kreft på kort tid. Så kom ventetide. To til fire uker for å få endelig svar. Midlertidig svar to kom og det var noe bedre, fremdeles en ille kreft, men noe bedre prognose. Vi ble kalt inn til samtale på Radiumhospitalet for veien videre, som var stråling og cellegift. Jeg spør på dette møte om det fremdeles kan være den verste typen og får nei som svar. Det er typen under, men grad tre eller fire. Jeg vet at dette er mer enn ille nok, men fremdeles bedre enn den andre. Han blir litt over en uke etter lagt inn på Radiumhospitalet for behandling.

Der møter vi en lege som ikke vet hvordan man behandler mennesker som går igjennom det verst tenkelige. Jeg er oppført som eneste pårørende så legen kan ikke bare buse ut med dette til hvem som helst. Alle familiemedlemmene som var der ble skremt, som ikke visste enda og kanskje heller ikke ville vite. Han ønsket noen å prate med, men ikke en prest, men prest var det han fikk. Jeg har sagt ifra en million ganger uten hell. Nå er det kun en uke igjen med stråling, så er han ferdig der. De vet jo ikke på lenge om behandlingen har hatt noen effekt, så ventetiden blir lang. 

Grunnen min til at jeg ønsker denne spleisen nå er fordi vi klarer ikke å la dette gå. Vi vil ha han inn på privat klinikk for en ny vurdering og om det kanskje finnes en annen behandling han kan prøve evt et studie, eller bli henvist til et annet land for behandling.

Vi gir ikke opp dette. Min mann er den flotteste, snilleste og mest omtenksomme mannen som finnes. Han er en livsglad mann som elsker turer, elsker å jobbe og alltid stiller opp for andre. Jentene våre er hans hele verden og han vil fortsette å kunne være der for de. Han fortjener livet. Så vi ønsker å prøve absolutt alt for å hjelpe han.

Vi har også nettopp flyttet til hans barndomshjem, han største drøm i alle år, så håper han kan få flere gode år her med oss. Men dette huset ligger et sted uten bilvei inn og siden han ikke kan gå nå, så blir det veldig vanskelig å kunne bo her i vinter siden det er en kilometer på skogsvei med trapp fra parkeringsplassen til huset. Så vi må flytte hvertfall for vinteren for at det skal bli bedre for han. Han skal jo videre på behandling og må da kunne komme seg dit, så det blir også flere store utgifter, siden jeg heller ikke kan jobbe nå, for han trenger tilsyn og hjelp hele døgnet. 

Det sitter langt inne å be om hjelp, men vi gjør alt for denne mannen. Vi nekter å miste han og nekter at jentene skal miste sin far og resten av familien sin sønn, bror og onkel. Hjelp oss så vi kan hjelpe han.