David Attenborough skriver i sin bok "Et liv på vår planet" at et av de viktigste tiltakene for klodens allmennhelse vil være å bedre levestandarden og mulighetene for utdannelse for verdens jenter. Dette skal vi gjøre for deres egen skyld, naturligvis, men også fordi det er det mest effektive tiltaket for å begrense befolkningsveksten.

Styrke lokalsamfunn på grasrotnivå

Solukhumbu er en del av Everest-regionen. Landsbyene rundt i regionen ligger for langt unna til at barna der får mulighet til høyere utdanning. Der faller også syv av ti jenter ut av skolen etter 10. klasse.

For å realisere drømmen om å tilby flere jenter mulighet til høyere utdannelse, har The Small World bygget et internat og skole for høyere utdanning for jenter. Den er den første i sitt slag. Jentene som er med i programmet om høyere utdannelse får også et trygt sted å bo, de får dekket studieavgifter, uniform og bøker.

Jentene får delta i flere lederskapsprogrammer. Dette hjelper dem til å presse sine personlige grenser med et mål om å bli fremtidige leder-modeller som et forbilde og motivasjon for andre jenter og samfunnet de lever i.

Programmene sikrer også både jenter og kvinner og fremtidige generasjoner at jenter også kan være lærere, leger, ledere, sosialarbeidere, vellykkede forretningskvinner eller andre yrker og muligheter de kan drømme om for deres fremtid.

Vi jobber for at flere barn skal få gå på skole!

Møt noen av jentene og hør deres drømmer!

Hjertelig tusen takk til alle som bidrar på Spleisen som går til skole i Salleri!

En hilsen fra barnehjemmet The Small World har bygget i fjellbyen Salleri (2400moh). I 2021 stod det første barnehjemmet av sin slags, i hele distriktet, ferdig i Salleri. Barnehjemmet huser 100 barn som mistet sine foreldre/foresatte i jordskjelvet i 2015. Målet er at barna skal få vokse opp i nærmiljøet sitt for å gi trygghet og for å bevare språket og kulturen ved å ha tette bånd til lokalsamfunnet de er vokst opp i. 

Nå trenger vi din hjelp for å realisere en skole!

I vårt skoleprogram tror vi på verdien av en naturlig barndom—en oppvekst der læring ikke bare skjer i klasserommet, men også i hager, på gårder og i hønsegården. Vi legger til rette for å hjelpe barn til å lære, vokse og mestre gjennom praktiske opplevelser: stelle høner, plante frø, ta vare på hagen og oppleve livet blomstre. Gjennom disse enkle og gledelige aktivitetene lærer de ansvar, tålmodighet og verdien av å pleie noe fra grunnen av. Hos oss er læring både naturlig og styrkende, og hvert barn får oppleve magien ved å vokse opp i nær tilknytning til jorden, maten sin og lokalsamfunnet.

Vi har akkurat startet vår innsamling “Hjelp oss å realisere en skole for barna i Nepal – små bidrag gjør stor forskjell!” på spleis.no, og på få dager har vi fått 14.400kr!!! 

Vi setter uendelig stor pris på alle som har engasjert seg i “Drømmen om å bygge skole i Nepal” og heier på oss! Tusen takk!🙏❤️🌏

Vil gjerne dele historien om hvordan The Small World oppsto i Nepal for rundt 18 år siden, historien om Karma og Sonam Sherpa. 

Men først en nydelig video hvor deres datter, Dechhen forteller hvor stolt hun er av sin far som jobber for at jenter i Nepal skal få et bedre liv!

Historien fra Dechhen om farens arbeid med å utdanne jenter i Nepal gjennom The Small World

PAY IT FORWARD

Historien bak The Small World - om Karma og Sonam fortalt av Karma:

Når, hva, hvorfor, hvordan, og hvor går vi?

Det har vært så mange mennesker de siste 18 årene - sponsorer, frivillige, venner, fremmede, arbeidere, til og med lokalbefolkningen - som har stilt spørsmål som "Hvorfor gjør du dette?" eller "Hvordan skjedde alt dette?" og "Hvor går du med dette?" Jeg er takknemlig for en slik interesse, og jeg er æret over å kunne dele historien med deg fra begynnelsen til i dag.

Begynnelsen

Jeg ble født i en avsidesliggende nepalsk landsby i Solukhumbu, som heter Taksindu. Jeg var det ellevte barnet og min mor kunne bare huske at jeg ble født "da det begynte å bli kaldt." Med tolv barn i familien var konkurransen om mat knapp. Heldigvis hadde vi noen kveg, og mine foreldre - sammen med et par av de eldre barna - levde som nomader for å ta vare på dem. Det var en kamp for å overleve, vi frøs om vinteren, og jeg ønsket desperat å bli med i et kloster og aldri være sulten igjen.

Siden Taksindu lå ved en trekkingsti til Everest, stoppet min eldste bror, som hadde reist til Kathmandu for å bli bærer, ved vårt skjul en dag sammen med trekkinggruppen sin. Jeg var syv år gammel da, og jeg husker at jeg stirret uskyldig på dem med store øyne og smil. Nå, selvfølgelig, innser jeg at de var forskrekket over synet av oss - en gjeng ganske lodne, skitne, sultne barn som tydeligvis ikke gikk på skole.

Lykketreffet

Ved trekkingens slutt insisterte klientene hans på å takke broren min for at han hadde tatt så godt vare på dem. Mine foreldre og bror ble overrasket da de sa at de ville sponse utdanning for en av oss, noe som kostet $100 i året! Etter litt diskusjon bestemte min bror og mine foreldre seg for meg fordi jeg, som nest yngst, uansett ikke var veldig nyttig hjemme!

Jeg hadde ingen anelse om hva skole var, men jeg gikk en time hver dag og gjorde så godt jeg kunne, det vil si når det ikke var for mange plikter hjemme - for de kom først. Etter femte klasse, i en alder av tretten år, ønsket jeg å flytte til Kathmandu for å fortsette læringen mens jeg bodde hos broren min som var bærer. I den store byen begynte jeg å lære engelsk for første gang i et mye mer avansert utdanningssystem.

Veksten i en utdannelse

Det var en utfordring å tilpasse seg alt dette, inkludert fortsatt å kjempe for nok mat, men jeg var mest takknemlig fordi gjennom det hele fortsatte den samme trekkinggruppen (som hadde utvidet seg til å inkludere enda flere turgåere og vennlige reisende) å støtte utdanningen min - selv gjennom college, noe som var den ultimate gave for å gi meg muligheten til en bedre fremtid. Mot slutten av college imponerte en forelesning fra noen økonomiske tjenestemenn meg så mye at jeg bestemte meg for å bli bankmann for å oppfylle mine drømmer og endelig kunne støtte familien min.

I 2005 fullførte jeg bachelorgraden i bedriftsledelse og var på vei. Eksamensresultatene ville ta omtrent fire måneder, så i mellomtiden tenkte jeg at jeg skulle dra tilbake til Taksindu og frivillig undervise i engelsk på den lokale skolen.

En uforventet utfordring

Da jeg kom til Taksindu, ble jeg mottatt som en helt, eller til og med en gud av folk i landsbyen. Det var sjokkerende, men jeg innså at det var fantastisk for folk i denne lille og avsidesliggende Himalaya-landsbyen å ha en av sine egne som til og med hadde reist til Kathmandu (det var ni dagers gange) og enda mer fantastisk å fullføre college der.

Alle var utrolig høflige mot meg, tilbød konstant mat og te, spurte om alle stedene i Kathmandu - Buddhas stupaer og Monkey-templer, med stor nysgjerrighet om alt, inkludert hvordan det var å være i en bil, eller en drosje, eller inne i alle de fantastiske stedene der. De trodde jeg hadde stor makt, men jeg følte meg flau; jeg følte meg som en “bedrager” fordi jeg ikke følte at jeg hadde endret meg i det hele tatt.

Dessverre var skolen i landsbyen i ferd med å falle fra hverandre og så usikker at den ofte stengte. Landsbyboerne var i panikk fordi lærerne fra regjeringen truet med å slutte, så de begynte å spørre om jeg kunne hjelpe dem med å bygge en skole for barna.

Men for meg nærmet en hard realitet seg, og jeg var fullstendig forvirret.  Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre videre. Jeg hadde ingen penger, og jeg hadde ingen anelse om hvor eller hvordan jeg skulle få en jobb. I tillegg forventet familien min at jeg skulle hjelpe dem økonomisk og med deres egne drømmer. Og landsbyboerne, som alltid tilbød te og mat, fortsatte sine lidenskapelige bønner om at jeg skulle hjelpe med å bygge en skole.

Støtte og motivasjon

Midt i min forvirring begynte deres ekte kjærlighet og tillit å gi meg håp om at jeg i det minste burde prøve å hjelpe, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle bygge en skole. Mitt neste skritt var å samle noen av lokalbefolkningen og be dem om å dele ideene deres om hvordan vi skulle bygge en skole og hva vi trengte. De visste allerede hva vi ville trenge av materialer som stein, tre, dyktige arbeidere og finansiering. Blant landsbyboerne var det også noen dyktige arbeidere vi ville trenge.

Det som også motiverte meg, var at nesten ingenting hadde endret seg i landsbyen; det var fortsatt så mange barn som gjennomgikk de samme vanskelighetene som jeg hadde forlatt. Jeg følte meg emosjonell og så takknemlig for at noen hadde hjulpet meg til å få en utdanning; det hadde gjort en meget stor forskjell i livet mitt. Akkurat da bestemte jeg meg for å takke mine støttespillere ved å bygge denne skolen. Jeg tenkte at å fortsette det de gjorde for meg, var den beste måten å takke dem på.

Beslutningen

Med en grad i bedriftsledelse var det naturlige neste skrittet å få et lån for å bygge skolen. Deretter skulle jeg dra tilbake til Kathmandu, betale tilbake lånet og ta vare på familien min. Men i den virkelige verden var et lån umulig uten sikkerhet, spesielt for beløpet på $6 000 som trengtes for å bygge en skole med syv klasserom. Situasjonen ble enda mer komplisert, men jeg hadde ikke tenkt å gi opp håpet. Tilbake i Kathmandu fortalte jeg alle jeg kunne om prosjektet, til og med fremmede, i håp om støtte eller noen ideer. Så fortalte noen meg om nonprofit-status for å få hjelp med finansiering.

Jeg undersøkte det umiddelbart og  registreringsprosessen. Vi trengte seks personer, så jeg inviterte noen fra Takvindu-området, noen fra college og noen fjelltur ledere. Sammen fikk vi opprettet nonprofit-organisasjonen i 2005 og ga den navnet "Taksindu Social Welfare."

Senere, da vi utvidet vårt veldedige arbeid til flere områder, ble TSW The Small World.

Og i dag…

Resultatet er at vårt arbeid for disse samfunnene ble en modell for endring. Fordi folket kjenner meg, og fordi vi deler språk og lignende bakgrunn (siden min historie var verre eller i det minste like ille som deres), opplevde de direkte kraften i hva en utdannelse kan gi noen akkurat som dem. De var øyenvitner til potensialet for å hjelpe andre ved å slå seg sammen med det internasjonale samfunnet for utviklingsbistand.

Mens prosjektene fortsatte, fant jeg ut at det var viktig å understreke for landsbyboerne verdien av økonomisk nøysomhet med finansieringen vi mottar. For å etablere dette fikk jeg ideen om å gjøre prosjektene til en ekte eiersak for dem. De jobber i uker og måneder med prosjektene, så å fremheve deres ansvar og eierskap gir dem ikke bare betydelig styrke, men sikrer også prosjektets fortsatte bærekraft.

Hver dag føler jeg glede og takknemlighet for arbeidet mitt og hvordan vi, med generøsiteten til våre fantastiske sponsorer, venner og frivillige, endrer livene til så mange til det bedre. Faktisk føles det ikke engang som "arbeid" for meg. Selvfølgelig er det alltid problemer og utfordringer, men vi har fokusert på å bruke dem til å skape flere løsninger og ideer og generere mer effektivitet og fremgang. I løpet av årene har prosjektene våre virkelig blitt mer effektive.

Dette skyldes også The Small World's svært forskjellige tilnærming fra andre ideelle organisasjoner. I stedet for uavhengig planlegging som kan føre til feil forståelse og mindre enn maksimale resultater, vet vi at det er essensielt å diskutere med lokalbefolkningen deres behov og ideer for prosjektet, fordi vi tenker de vet best. Deretter planlegger vi prosjektet sammen og involverer de i alle aspekter av prosjektet, og jobber "skulder ved skulder" fra start til slutt. Når det gjelder sponsorene, oppmuntrer vi dem til å delta i prosjektet og samarbeide med lokalbefolkningen på den måten de foretrekker.

Veiskillet

Her stod jeg - en gutt fra en fattig landsby med en ganske håpløs fremtid, begavet med en livsforvandlende utdannelse fra snille reisende. Deretter vendte jeg tilbake for å være frivillig i den samme fattige landsbyen. Mens jeg var der, ble jeg inspirert av lokalbefolkningen til å bidra til byggingen av en skole, og dette formet veien livet mitt tok som et resultat.

Jeg mente bare å bygge den ene skolen, men reisen så langt har resultert i mye mer: byggingen av mer enn 15 skoler, til fordel for over 7 000 barn. Pluss mye mer: lokalt drevne bærekraftige prosjekter som trygt drikkevann; sanitet; jordbruk; programmer for styrke kvinners levekår; og en gratis medisinsk leir, alt til fordel for over 10 000 lokale samfunnsmedlemmer hvert år.

Jeg kunne aldri ha forestilt meg da hva jeg ville gjøre i dag, og jeg har bare landsbyboerne å takke for deres tillit til meg. Min skjebne har vært helt avhengig av disse menneskene som viste meg veien til denne mest givende reisen. Jeg føler meg veldig velsignet fordi de er veldig fornøyde med arbeidet mitt, men det er meg som er mest takknemlig.

Et personlig notat

I 2009 hadde jeg gleden av å gifte meg med min vakre kone, Sonam Sherpa, en pediatrisk sykepleier, som fortsatte utdannelsen sin for å bli uteksaminert i folkehelse. Mange ville betrakte det som skjebne eller tilfeldigheter at Sonam også er fra Solukhumbu og, akkurat som meg fikk utdannelsen betalt av fjellklatrere til Everest! Sammen, med samme bakgrunn og hell, føler vi oss som et veldig sterkt team som var ment å gjøre det vi gjør i dag.

Sonam er en uvurderlig partner i The Small World, og selv om hun fokuserer på å styrke kvinners levekår, samarbeider hun tett med meg på mange andre områder også.Vi har tre vakre barn som også frivillig deltar på prosjekter når de har skoleferie. Vi går vi til fjellene for å knytte bånd og gjøre dem kjent med våre røtter. De har sett og forstår verdien av å hjelpe andre og verdien av utdanning. Kort sagt, vi er veldig velsignet.

Hvor er vi på vei?

I dag beveger vi oss fremover med målet om å bygge et sterkt lederskap i samfunnet, en visjon som er oppnåelig takket være gaven av utdanning. Hvert eneste barn og hver jente som vi har støttet, er svært motivert til å gi tilbake; de erstatter TSW som midlertidige rollemodeller, så å si, som ideelle rollemodeller for samfunnet som ledere og påvirkere.

Vi kan med stolthet dele i dag at over to dusin av våre uteksaminerte jenter underviser i mange avsidesliggende landsbyskoler. Over et dusin er sykepleiere gir sårt tiltrengte helsetjenester i fjerne samfunn, noen i lokale bedrifter og andre er politiske ledere. Noen er til og med offentlige tjenestemenn, osv.

Gjennom mitt eget og Sonams eksempel tror vi virkelig at å utdanne et barn er å utdanne verden; og logisk sett tror vi også at å styrke/positivt endre et lokalsamfunn også kan bety å endre verden.