Atter en gang, snakk om det mann!

I 2024 døde 727 stykker av selvmord i Norge. 3/4 var menn. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om hvordan man egentlig har det? Jeg prøver å være åpen om at jeg har hatt vanskelige perioder, depressive episoder med selvmordstanker og med innleggelse når det var som aller mest ille. Sannheten er at jeg fortsatt har vanskelige perioder innimellom. Kan fortsatt ramle helt ned i kjellern og den depressive negative spiralen spiser meg opp. Forskjellen fra da er at jeg tørr å snakke om det og jeg vet at det går over. Jeg snakker ikke med alle om alt. Men med noen. Og noen er godt nok. Jeg har en kanal i helsevesenet som jeg kan ventilere alt med når det stormer som verst. Vi gipser foten hvis vi brekker den. Det samme gjelder hode, pleier å si at jeg brøt hjernen i 2018. Det ufarliggjør det hele. Men det fjerner ikke det faktum at hode og trenger å pleies. Vi må ta vare på det hode vi har. Ved siden av å snakke om det, er fysisk aktivitet en utrulig viktig del i det å ha det bra, vertfall for meg. Det å sykle langt og lenge har blitt vel så viktig terapi. En plass der fokus er pust og det å komme seg fremover, hode får en pause. Har til dags dato aldri angra på en treningsøkt.

Alle gode ting er tre? De to siste årene har jeg syklet rundt og rundt og rundt og rundt Engeløya, på tide å se noe annet! I år har jeg satt meg et litt hårete mål for å igjen prøve å skape litt blest rundt spleisen og saken. Planen er å starte fra Nordkapp 12. juni og sykle sørover til Lindesnes. Målet er å ikke bruke all verdens med tid sørover.

Støtt gjerne spleisen! Men kanskje viktigast av alt; snakk om det mann! Vi har ingen å miste

Ta vare på dere selv ❤️

Philip