Mitt navn er Yusbelis Mariela Sánchez. I oktober 2014 ble jeg diagnostisert med stadium 3 brystkreft. Vi hadde kommet til Norge fra Venezuela bare to år tidligere, på jakt etter en trygg fremtid for våre to døtre. I 2018 kom kreften tilbake, denne gangen som stadium 4, og spredte seg til bein og lymfesystem. Siden den gang er det ingen kur, bare palliativ behandling. I fjor, etter å ha sett at kreften hadde spredt seg gjennom skjelettet mitt, gjennomgikk jeg et år med cellegift. Nå tar jeg Alpelisib, en medisin som har forårsaket diabetes type 2, mens jeg kjemper for å forhindre at kreften påvirker flere vitale organer. Disse ti årene har vært harde, ikke bare fysisk, men også følelsesmessig. Min mann og døtre lever med den konstante frykten for å miste meg. De startet denne reisen med meg da de var 10 og 3 år gamle, og har vokst opp blant sykehus, frykt og ofre. Min mann, som er den eneste som jobber, bærer vekten av hele familien uten psykologisk støtte. Vår økonomiske situasjon er uholdbar. Vi lever på et veldig stramt budsjett og har samlet opp gjeld for grunnleggende utgifter som strøm, mat, sykehusregninger og klær. Mitt eneste ønske er at når jeg ikke lenger er her, kan familien min leve i fred, uten gjeldsbyrden eller frykten for å mangle nødvendigheter. Døtrene mine har vokst opp her; dette er deres hjem, og min drøm er at de skal ha en trygg, bekymringsfri fremtid. Jeg er dypt takknemlig for all hjelp som lar oss møte våre grunnleggende behov og sikrer familien min stabilitet her i Norge.