Fredag ​​25. april skjedde den største tragedien i mitt liv, mannen min Roman Bogacki døde på Ullevål sykehus i Oslo.

Jeg appellerer til alle mennesker av god vilje om økonomisk hjelp i denne tragiske og samtidig svært økonomisk vanskelige situasjonen.

Mannen min, Roman, var min største kjærlighet, venn, verge, engelen min og den eneste personen som støttet familien vår økonomisk. Jeg lider av progressiv muskelatrofi og bruker rullestol. Mannen min var hele livet mitt, men også min støtte på alle områder, inkludert økonomisk, fordi jeg ikke jobber på grunn av en alvorlig sykdom og uførhet.

Han hjalp meg med alt. Sammen nøt vi livet hver dag, vi var veldig lykkelige og elsket å bo i Norge.

Men mannen min er borte, og jeg sitter igjen alene med alt. Livet mitt blir veldig vanskelig de neste månedene, også økonomisk sett. Jeg overlever bare på ytelser fra NAV og en liten uførepensjon fra Polen.

Etter å ha tilbrakt en hel uke på sykehuset i Ullevål med mannen min da han lå for døden, måtte jeg dessverre også bære de svært høye kostnadene ved sykehushotellet. Jeg må transportere mannen min fra Oslo til Kristiansand og organisere begravelsen, og i tillegg kommer levekostnadene i mange måneder og regninger jeg ikke kan dekke på egenhånd.

Det vil ta litt tid før jeg kan organisere noe hjelp for meg selv fra NAV, det kan til og med ta flere måneder.

Mannen min Roman fant ut for noen måneder siden at han hadde kreft i halsen med metastase til en lymfeknute, og onkologisk behandling ble planlagt ganske raskt i Norge på Radiumhospitalet.

Legen sa til mannen min at du kommer til å komme deg gjennom dette, du kommer til å bli frisk. Vi dro til sykehuset i Oslo for planlagt behandling. Mannen min fikk strålebehandling og cellegiftbehandling. Dessverre, etter 3 uker med onkologisk behandling, begynte mannen min å føle seg veldig dårlig. Strålebehandlingen brant så mye i halsen at de måtte plassere en slange i halsen for å mate ham og administrere væske gjennom slangen. Cellegiftbehandlingen svekket også mannen min kraftig, og han måtte være på sykehusavdelingen på Radiumhospitalet under konstant pleie.

Søndag 20. april, da mannen min kom tilbake fra badet, satte han seg på sengen og falt plutselig om. Jeg så at det var veldig ille og ringte umiddelbart etter hjelp. Ektemannen ble gjenopplivet, og vitale tegn var tilbake. Legene mistenkte imidlertid et hjerneslag, noe som ble bekreftet av en CT-skanning.

Etter CT-skanningen ble mannen min overført med ambulanse fra Radiumhospitalet til Ullevål sykehus for å få trombolytiske medisiner for å løse opp blodproppen.

Etter ankomst til sykehuset på Ullevål fikk jeg beskjed om at hjerneslaget var så omfattende at det var for sent, og at endringene i hjernen var irreversible. Legene prøvde å fjerne blodproppene fra hjertet hans gjennom lårbensarterien, og de lyktes, men dessverre døde mannen min etter noen dager på grunn av de omfattende endringene i hjernen hans.

 Han hadde lidd mye de siste dagene, legene hjalp med smertelindring og skrev ut enorme mengder morfin slik at han ikke skulle føle smerte når han døde.

Smerten ved å miste en man er glad i er så uutholdelig at jeg kanskje skrev denne beskrivelsen litt kaotisk, men tilgi meg. I tillegg er det veldig, veldig vanskelig for meg å be om hjelp, men jeg har ikke noe valg.

Takk på forhånd for all hjelp, både økonomisk og i form av delinger.

Joanna Wdowiak