FRITT PALESTINA

Jeg har ikke gjort dette før, laget en spleis, men jeg ønsker å gjøre det nå, for noe må vi alle gjøre, daglig.

Denne spleisen tar i mot disse beløpene fra alle som ikke har mer å gi, og valgfrie beløp ifra de som har mer å rutte med: 

10 kroner,

50 kroner,

100 kroner.

Du skjønner dette er en spleis for de mange, ikke de pengesterke, ressurssterke få. Dette er en spleis inspirert av Nordahl Grieg, for den stjerna penslet en gang,

«Vi er så få her i landet; hver falden er bror og venn. Vi har de døde med oss, den dag vi kommer igjen».

Denne spleisen er laget i samarbeid med ånden til vår største norske sol, Edvard Munch, for han skrev en gang at han ikke maler det han ser, men det han så.

Mennesket Edvard Munch så mye lidelse og urettferdighet rundt seg, da i sin egen familie, vennekrets, og ute i storsamfunnet. Og fordi han var et drevent dyktig og driftig vitne satte han i gang, da fra ung alder, å male seg selv, og alle oss andre hele og frie.

Denne spleisen kommer ikke til å frigjøre Palestina, alene, men den kan gi et tydelig signal:

Palestinakomiteen er i dette øyeblikk Norges mest relevante organisasjon, for stødig har de stått på, lengst fremme i barrikadene i alle år, i alle år har de stått og sunget og samlet de av oss som har vært, og som ennå er i sorg.

Denne spleisen er derfor bare en enkel takk, takk for alt dere har gjort, takk for alt dere ennå gjør, for palestinere, og dermed for hele menneskeheta.

Denne spleisen tar derfor kun imot støtte, da uansett størrelse, fra alle de som i Norge tror på kjærlighet.

Men! Men, kjære venner, spleisen forventer av de penge- og ressurssterke, og i det hele tatt alle de som er usedvanlig og uvirkelige privilegerte – spleisen forventer at de nå kjenner sin besøkelsestid.

Derfor vil jeg strekke ut en hånd først og fremst til min egen bank,

DNB,

kjæreste banken min - hvis dere starter snøballen, så kan kanskje andre pengesterke følge etter. Dere er jo tross alt Norges største gjetere, mens resten av oss bare er noen enkle sauer. 

Det er også dere i DNB som, da på grunn av en organisatorisk og høyst kronglete edderkoppspinn, befinner dere i en bransje grådig styrt av dobbeltmoralske og lite humanistiske, geopolitiske føringer som på skammelig og urovekkende vis er så lite i tråd med det Gro Harlem Brundtland en gang sa:

«Det er typisk norsk å være god». 

Brundtland kunne like gjerne tilføyd: Det krever mot og styrke å svikte, og å kritisere ens pengesterke, innflytelsesrike Big Brother-ete venner.

Jeg savner Brundtland, men aller mest savner jeg Kåre Willoch´ klinkende, humanistiske taler:

«Efter flere kriger - med ulike ansvarsforhold - kontrollerer Israel nå hele Palestina, og har etablert jødiske bosettinger også i områder som ingen mener at det har noe folkerettslig krav på, på Vestbredden og i Gaza. Israelernes okkupasjon der utvikler seg efter undertrykkelsens sørgelig normale dynamikk: Opprør møtes med vold, som avler mer vold, og gjør undertrykkeren selv mer brutal."

Jeg savner stødige, humanisme orienterte politikere som Willoch, for han så slik et vitne må gjøre: Å se lidelsen, og gjøre noe med det, om det så bare er å si noen få ord om det, eller å overføre noen kroner til kampen for å bekjempe lidelsen, ydmykelsene og nedverdigelsene.

For denne spleisen er bare en sang, en enkel, sorgtung sang om frihet i all dets menneskerettighetsfestede farger og fasonger.

Spleisen støtter og ønsker å fremme ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, retten til å bli værende i ens hjemland, retten til å ferdes blant oliventrærne, spise vannmelon, drikke kaffe og alt annet som minner om en harmonisk, trygg, samlende vår, sommer, høst og vinter med rom til alle mennesker som er for frihet, likhet og fred.

Spleisen støtter hele verdens foreldre, for deres palestinske barn er nå, borte. 

Søstre og brødre, borte. 

Tanter og onkler, borte.

Hjem, ruinlagt. 

Universiteter og utesteder ellers forbeholdt tankene, ytringene og kroppenes dans og rus, ruinlagt. 

Teaterhusene, litteraturscenene, kafeer og restauranter – borte. 

I lyse dagen, sprengt i filler slik barnekropper slik fedre slik mødre, leger og andre, borte. 

Slik så ufattelige mange palestinske og andre journalister og fotografer ene og alene ute etter å gjøre jobben sin – å formidle lidelsen ut til verdensbefolkningen ennå ikke får lov til å slippe inn, inn til folket som lider, er i nød, og som akutt behøver hjelp og en varm hånd å holde i, og et varmt, ferskt måltid.

Denne spleisen og de som støtter den sier nemlig bare en eneste ting: Vi ser lidelsen, og vi ønsker å si ifra, si høyt og klinkende klart:

Fritt Palestina! 

Støtt, støtt gjerne denne spleisen kjære leser, støtt Palestinakomiteen for de jobber daglig for å undervise, synge og å formidle palestinsk frihetssang, og det har de i alle år gjort med innestemme og med en pedagogisk og samarbeidsorientert måte helt til deres egne familiemedlemmer langt der borte begynte her å forsvinne. 

I våre trygge gater og hjem, finnes det derfor nå mange galopperende hjerter og angstfylte sinn, for frykten for familie, at dine nærmeste venner og kolleger, dine idoler og helter, ja til og med de du aldri verken har delt lyd eller atmosfære med – en slik angst er så fullkomment skrekkelig, og de, disse sørgende vitnene har ikke kunnet gjøre noe med det. Likevel har de fortsatt å arbeide for varig frihet og fred. Likevel har de forsøkt, igjen og igjen og i årevis å gjøre noe med det de og vi og alle i hele verden er vitne til: 

Et folkemord. Et folkemord. Et folkemord.

Å være vitne, koster, min venn. Å være bevisst, og å følge med på nyhetsbildet, bybildet forlanger noe av oss. Det forlanger av alle øynene som ser at det gjør noe, om det så er det lille barnet som nå må knuse sin fine sparegris, eller du som må låne hundringens som du mangler, for feriepengene er ikke alt kommet for alle her til lands - å være vitne forlanger at vi ikke stryker med, men synger høyere, synger at mennesket er ETT.

Synger at vi ønsker å være mange, ikke, ikke, for guds skyld la oss ikke bli færre, for kulturen, for humanismen, for alt som vi nå ser gjennom våre skjermer at forsvinner. 

La oss i sekularismens navn gå sammen og finansiere fortsettelsen av kampen for å oppnå rettferdighet, og varig fred. 

La oss for de frafalne, for ateisten og agnostikerens skylds aldri slutte å synge med, med, ikke mot, aldri mot de som går først, de som risikerer så mye av sine hverdager og liv for å bevare menneskeheten.

For klem henne, er du snill, klem Palestinakomiteen, klem hele menneskeheten.

La oss ikke stryke med, kjære venner, men heller

RAGE, RAGE AGAINST THE DYING OF THE LIGHT.

(Spleisen avsluttes nøyaktig søndag 21. desember, for da har min mor bursdag. Og den råkongen av Solosol og måne har lært meg alt jeg kan om kjærlighet for alt og alle, rettferdighet for alt og alle, solidaritet for alt og alle - det var hooyomin søtemammaen min som lærte meg at Palestina er og forblir Palestina. Uansett hvor mange flere 77 år lidelsesfulle år de skal fortsette å bure og torturere våre folk i verdens mest åpne, fengsel og tettestbefolkede området. Fritt Palestina! Fritt Palestina!)