NACD: ADRIAN COX - FLUKT OG FORVANDLING (1988)

Falck Forlag CD'er

ADRIAN COX – FLUKT OG FORVANDLING (1988)
Adrian Cox, egentlig Askild Hagen, spilte i bandet Nedbør, som etter hvert ble til synthgruppa El, som gav ut en single, Et hvilested, på Hagens selskap Kulturinstitusjonen Piivv 1987 og årene etter fulgte haugevis med kassettutgivelser med synthmusikk i forskjellige stemninger, før dagens LP - Adrians eneste - ble realisert samme år, i ett begrenset opplag på 500. Etter dette fulgte et knippe kassetter til, i tillegg til det noe absurde prosjektet Mormor & de 8000 Ungene, der humor og slapp 90-talls-synthmusikk blandes til interessant effekt. I 1988 ble Hagen også del av forfattergruppen De Gyngende Seismologer, som bidro til radio- og tv-programmer som Hallo i Luken og Egentlig. Etter dette har vår mann endt opp som en av vitseforfatterne bak Nytt på Nytt, og kan sånn sett sies å indirekte være en av Norges mest populære ukjente personer. Adrian Cox anno 1988 låter som rimelig primitiv synthpop-aktig masse, fylt ut av bass og klarinett. Plata består av hele 18 låter, i stor grad korte fragmenter på under to minutter, men av og til strukket ut til over tre. Den raske suksesjonen av sanger fører til at det er litt vanskelig å følge med i svingene, men samtidig blir plata, hvis sound kan bli litt lik i lengden, ikke kjedelig, ettersom låta du hører sannsynligvis er over før den begynner å kjede deg. Stemningsmessig varierer det fra ren, lystig synthpop på «Sirkel 2» og «Klarhet ved foten av Niagara» til den mystiske «Jenta i vinduet» og melankolske stykker som «Over Europa», der en cello skaper vakre melodiske føringer. I tillegg til Hagens egen stemme synger også en viss Kari Emilsen, og hennes klare, elegante vokal gir den allerede luftige musikken et svevende, nesten jazzaktig preg. Tekstene på plata er et sammensurium av Hagens egne tekster og tonesettinger av Jan Erik Volds poesi, i tillegg til tekster av Morten Jørgensen, Eli Katarina Kjønsberg og polakken Czeslaw Milosz; det lyriske aspektet er kanskje det dominerende på plata, ettersom den relativt bare musikken lar tekstene komme fram til sånn en grad at plata kan omtales som en tonesatt diktsamling. Plata belønner gjentatt lytting, og står seg som en spennende samling snåle poplåter av en småeksentrisk poet. (takk til Eine Kleine Angst Musik for tjuvlåning av tekst)