“Pappa, når begynte du å bry deg om barn i Afrika?”

Spørsmålet er vel heller hva slags liv Theodor ville ha fått dersom han var litt mindre heldig med fødelandet sitt. En pekepinn finner vi dessverre i historien til Ibra, den 17 år gamle gutten som bodde i et skur sammen med familiens griser fram til han ble funnet av norske misjonærer. Det ble starten på hjelpearbeidet Ingen Utelatt, som bygger små leilighetstun i Uganda, der familier med funksjonshemmede barn kan bo og få hjelp.

Prinsippet om at fellesskapet må ta vare på de svake, er langt eldre enn vårt politiske system og de ideologiene som kjemper om makta i 2025. Reglene som vårt menneskesyn bygger på, ble knesatt i Norge med innføringen av kristenretten i 1024. Det er ikke nødvendigvis gøy, vakkert, harmonisk eller kostnadseffektivt å praktisere dette. Det kan tvert imot være slitsomt, kjedelig, frustrerende og tungt, men det er kanskje dette som skiller oss fra dyrene, denne nærmest prinsipielle insisteringen på at alle har like stor verdi.

Det hjelper imidlertid lite med såkalte verdier og gode intensjoner hvis ressursene mangler. Heldigvis har vi i Norge de ressursene som trengs for å ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv, i betydningen folk med kompetanse og en felles pengesekk til å betale med.

Hvordan hadde situasjonen vært for Theodor dersom Norge fortsatt var et fattig land? Hadde han bodd i et skur i hagen og sovet i sin egen og andres avføring fordi ingen hadde krefter til å gi ham noe mer? Ikke se bort fra det.

Av økonomiske og kulturelle årsaker er funksjonshemmede barn i Uganda blant de mest sårbare gruppene i verden. Derfor er det ekstra meningsfullt for meg å løfte fram arbeidet til Ingen Utelatt, slik at noen av disse barna og deres familier kan få det litt bedre.

Tirsdag 8. juli er det aksjonsløp under sommerstevnet i Sarons dal. Kaspian og jeg løper så mange runder vi klarer rundt stevnehallen mens vi prøver å ikke miste fotballen i Kvina-elva.

Jeg har opprettet en Spleis og dobler alt som kommer inn opp til 5.000 kroner. Det betyr at du kan støtte en veldig god sak og samtidig bidra til global og nasjonal omfordeling ved å redusere kjøpekraften i en gjennomsnittlig rekkehusfamilie i Asker. Det finnes altså minst to forskjellige motivasjoner for å bidra her, og de kan fint kombineres.

Er det egentlig nødvendig å lage show og moro for å gi av egen relativ overflod? Og bør vi lære barna våre at de bidrar til en bedre verden ved å flekse kondis og trikseferdigheter i sommersola? I en ideell verden: Nei og nei. Men verden er visst ikke ideell, så da gjør vi det sånn. Takk for oppmerksomheten og takk til alle som gir en slant.