Kalenderen sier at jeg har bursdag i morgen.

Mer enn noe annet, ønsker jeg fred i Ukraina. En fred på deres premisser, ikke overgriperens.

Med ditt bidrag, øker Ukrainas sjanser for å overleve som nasjon. Og vi får en tryggere verden. 

Vinteren i Ukraina har vært kaldere enn på mange år, ofte ned mot 20 grader. Og energisituasjonen er antagelig den verste siden fullslakainvasjonen 24. februar 2022.  I Lviv har de nå strøm kun et par timer om dagen. Store deler av hovedstaden har vært uten varme og vann.

Og mens vi her i nord ser med frykt på hvordan spenningen øker,  har andre stått i skyttergravene i snart 12 år allerede. Uavhenging av presidenter som kommer og går, om kraftforsyning er satt ut av spill, eller om Norge vurderer å sende noen tanks eller donere bort en ny brøkdel av ekstrainntektene våre fra krigen: de virkelige heltene klager aldri.  Men de står i den verste driten, dag ut og dag inn.

Jeg håper dette året blir det avgjørende, slik at rettferdighet og demokrati igjen viser seg å være sterkere enn stormannsgalskap, imperiebygging og krigsforbrytelser. Slik at vi kan bygge et Europa og gjenopprette en verdensorden som tross de aller flest av oss mener er et gode for alle mennesker, ikke bare i vår verdensdel.

Men det skjer ikke av seg selv. Det er ikke «de andres» ansvar. Det er vårt kollektive ansvar. I lokalsamfunnet, i Norge, i Europa. Alle kan bidra. Og alle monner drar. Bare spør en ukrainsk soldat. Hvor stor forskjell et kjøretøy kan utgjøre. Eller straks å kunne gjøre overvåking på ny etter at dronen du fløy ble skutt ned.

Ukrainere er så sykt tapre. De hundretusenvis. Gi dem hjelpen de fortjener. Og av solidaritet med en sivilbefolkning som lider. Dette er ikke minst også hjelp til selvhjelp. For alle oss som mener at det er enormt mye på spill for tiden. Ukraina må få den hjelpen de trenger. Og slik det ligger an nå, er det ikke nok.