Norske Redningshunder (NRH) er en landsomfattende frivillig redningsorganisasjon og er en viktig del av redningstjenesten i Norge. 

Jeg personlig syns disse gjør en meget viktig jobb frivillig. De står på og trener mye for å få godkjente hunder. De er tilgjengelige 24 timer i døgnet. At regjeringen ikke gir disse støtte syns jeg er hårreisende. Vi trenger disse menneskene og hundene. Derfor opprettet jeg denne spleise.

NRH har i dag 435 godkjente hundeekvipasjer og 75 operative ledere. Alle er i beredskap 24/7, hele året, og stiller gratis opp for å bidra til søk etter savnede personer. For å gjøre en best mulig jobb trenger vi godt beredskapsutstyr. 

Under beredskapsutstyr finner man gode klær, samband, sekker, førstehjelpsutstyr, navigasjon etc. 

Vi ønsker å være en viktig del av redningstjenesten også i fremtiden, og håper du vil gi oss støtte. Alle bidrag hjelper!

Gir Regjeringen blaffen i oss?

Når politikerne lar være å følge opp Stortingets vedtak om et løft på 100 millioner kroner over åtte år til de frivillige redningsorganisasjonene, er det mer enn tall og budsjett. 

Det er et signal.

Politikernes løftebrudd rokker ved noe helt grunnleggende: Troen på at dugnadsånden faktisk verdsettes. Den samme dugnadsånden som gjør Norge spesielt, som har trygget landet vårt i generasjoner, og som hele redningstjenesten er tuftet på.

Å trene frem en redningshund til godkjenning i Norske Redningshunder koster flere hundre tusen kroner. Pengene går i stor grad fra den frivillige hundeførerens egen bankkonto, til kurs og ikke minst utstyr.

Det er grenser for hvor lenge de frivillige finner seg i dette. 

Vi er mange som har holdt ut lenge – fordi vi tror på oppdraget, på fellesskapet, på verdien av å stille opp når det gjelder. 

Men når staten ikke holder sine løfter, når hver øvelse og hvert oppdrag koster mer enn vi egentlig har råd til, begynner noe å rakne. Ikke over natta, men litt etter litt.

Konsekvensen er at dugnadsånden, som den norske redningstjenesten er verdenskjent for, settes på spill. 

I en urolig verden trenger vi den mer enn noensinne, og beredskapsløftet ville vært en billig investering i å sikre motivasjonen og driften til dem som frivillig gjør jobben.

Bare de som har opplevd å være pårørende til en savnet, vet hva som faktisk skjer når alarmen går i Norge. På minutter settes et apparat i gang som er helt unikt. Folk kaster det de har i hendene og drar – fra kontorer, verksteder, skoler og fjøs. Arbeidsgivere sier «Selvfølgelig, dra.» Politiet, helsevesenet og Hovedredningssentralen vet at de er helt avhengige av dette samarbeidet – et samspill mellom profesjonelle og frivillige som er så proft at det vekker oppsikt langt utenfor landets grenser.

Gang på gang ser vi hvor rørt pårørende blir når de forstår hvor mange som stiller opp for noen de aldri har møtt. Selv når utfallet er det ingen håpet på, uttrykkes det en enorm takknemlighet. For de frivillige kom. De lette etter fedre, døtre, sønner og bestemødre. De gikk i timevis, i all slags vær og terreng. Og de gjorde det helt gratis.

Politikere: Vi er skuffet. Ikke fordi vi ikke får lønn, det har vi aldri bedt om. 

Men fordi det stadig blir vanskeligere å hjelpe sin neste i dette landet.