Heisann folkens! Her kommer en liten rapport hvordan de siste ukene har vært fra mitt 50. ultra til mitt nåværende nr 92 gjennomført. Tiden har gått utrolig fort, og i skrivende stund sitter jeg i sofaen hjemme på Trosterud i Oslo. Vi har vært hjemme i en ukes tid, og de siste ukene på Gran Canaria prøvde vi å kose oss mye og nyte dagene med varme. De siste ukene begynte jeg å løpe mer i fjellene, og grunnen til at jeg ikke hadde kastet meg ut i det tidligere var nok en kombinasjon av å safe/ha lite høydemeter og «skåne» bena, men hadde bestemt meg for å løpe litt mer i fjellene på Gran Canaria siste halvdel – og det er jeg glad for at jeg gjorde!

Det krevde litt mer å løpe i fjellene og med høydemeterne de første turene, og jeg kjente at låra ble litt mer banka. Etter hvert og etter flere turer på rad så ble bena mer vant til det. Når det skal sies så er det noe helt eget med å løpe i fjellet/marka. Det var noe med stillheten jeg hadde savnet, og ikke minst naturen rundt meg. Jeg elsker å løpe nedover, og fant en veldig fin løype oppover i fjellene fra leiligheten vår som ble min «go-to». Jeg fikk også løpt en løpetur med min gode løpekompis, erfaren fjellløper og kollega Erik Sollien fra Løplabbet som hadde kommet ned fra Norge for å løpe Transgrancanaria, og det var veldig trivelig! Vi har løpt en del sammen her hjemme i Oslo også, så var morsomt å løpe et litt annet sted sammen enn de kjente traktene i Østmarka.
Utover det så var det veldig hyggelig å være litt ekstra med svigerforeldene mine de siste dagene i Puerto Rico, og middagene på Casa Grindstein er noe i en klasse for seg selv. Det er nok noe av det beste jeg kan tenke meg å komme hjem fra løpetur og vite at om et par timer så står det noe spennende og godt på menyen på nummer 10/Casa Grindstein.

Flyturen hjem til Norge er noe mange har spurt litt rundt, og da kanskje særlig om jeg faktisk (!?) skal løpe før (!) flyturen. Men som skrevet i beskrivelsen til prosjektet: «det skal løpes uansett vær og vind, eneste unntak er sykdom». Så det var bare å dundre alarmen på 03:45 og løpe tidlig nok, og det gikk kjempe fint. Det har også gått overraskende bra å komme tilbake til Oslo, selv med et ganske stort skifte mtp. klima og temperatur. Heldigvis har jeg et go-to notat jeg har lagd selv («Bekledning løp») hvor jeg har skrevet ned hva jeg som regel pleier å ha på meg av klær ved visse temperaturer. Det var gull da jeg kom hjem sent forrige fredag og bare måtte finne frem det viktigste av votter, buff og varme superundertøy.
I dag, søndag 15.03 løp jeg med KL-running club, da jeg hadde blitt invitert for å komme og snakke om prosjektet og bli med på deres søndagstur rundt Bygdøy. Det var veldig hyggelig, og artig å se så mye løpeglede og god stemning!
Ellers har ukesvolumet og løpeturene gått veldig bra, og bena og kroppen føles bra! Ikke vært noe sykdom eller noen hindringer, og det er veldig godt. Men helsa kommer først, og det kjenner jeg veldig på. Det øyeblikket kroppen sier ifra, så trappes det ned. En artig liten «hindring» var her om dagen da det var ganske mye storm/kraftig vind i Oslo og jeg måtte løpe på mølle – men det var bare stas og godt å kunne dundre opp med litt guilty-pleasure musikk i airpodsa i 5timer på Fresh Fitness Haugerud.

Gleder meg til ny uke med ultraløp, selv med -1 til 4grader, sludd og regn så handler det bare om å kle seg godt (og spise godt, sove godt og leve godt).
Ønsker alle en fin treningsuke fremover, og bare ta kontakt her på Strava, Instagram (miriammyhren) eller på mail! Husk å støtt Spleisen! I skrivende stund har vi samlet inn litt over 48 000kr (og det er helt rått), men veldig gøy om vi får bikket 50 000kr før 100UDL! Vi snakkes!

Heisann alle sammen og god lørdag! Denne gangen er det som dere ser ikke noe typisk «ukesrapport», men jeg har heller bestemt meg for at jeg nå fremover heller skriver oppdateringer når jeg føler for det – og kanskje litt mer kvartalsvis (hver ) men litt mer generelle oppdateringer. Det føles veldig bra.
Siden sist har det ca. gått to uker, og det har på mange måter skjedd mye. Først og fremst gjennomførte jeg mitt og var dermed offisielt halvveis i prosjektet forrige søndag Det er i skrivende stund kun 45 dager igjen! Det var på mange måter stort, og jeg fikk en liten «wakeup-call» på at tiden sørenimeg går altfor fort og at jeg nå fremover må passe på å nyte, ikke henge meg opp i dagligdagse bagateller, to-do lister og ting som trekker meg vekk fra det å være tilstede her og nå, nyte dagene her på Gran Canaria og ta meg god tid til å spise både før, underveis og etter tur. Det har stått litt stille på Spleisen og innsamlingen et par uker nå, men setter enormt stor pris på alle som bidrar jevnt og trutt. Vi fikk et stort bidrag fra Sparebank 1 Østfold Akershus og Kynningsrud AS som hjalp masse, og i skrivende stund har vi samlet inn totalt 41 000kr!

Siden sist har jeg fortsatt ligget på et ukesgjennomsnitt på ca. 360km/uken, og bena føles fortsatt veldig bra. De to siste ukene har dog et par tilpasninger måtte gjøres. Da jeg falt for et par uker siden på grusen så fikk jeg en liten hevelse i det ene kneet som ga litt utslag forrige uke, og jeg måtte dermed tilpasse både tempo og turene mine. Har gått til dels helt over nå, men kjente det hjalp veldig å løpe så flatt som mulig et par uker og ta det veldig rolig. Det føltes bra.
En annen spennende nyhet var en nyhetsartikkel på om prosjektet, hvor de også intervjuet generalsekretær Lindis Hurum fra Leger Uten Grenser og Løpetrener Veronica Undseth. Sjekk ut artikkelen: Artigste av alt var Andreas sin kommentar til artikkelen – haha. Vi har hatt mange gode lattere fra bildet.
En annen nyhet rundt prosjektet var at jeg også mandag var på NRK Nyhetsmorgen på radio hvor jeg ga en liten oppdatering om prosjektet og hvordan det har gått så langt. Som de hos Leger Uten Grenser har nevnt så begynner prosjektet å bli stort, og det er gøy!

Det at jeg nå er godt over halvveis, og det å nyte de siste dagene her nede så snakket jeg og Andreas om det på søndag, og vi begge var veldig på er det at man fort kan tenke når man er «halvveis» i en hver reise/ferie at nå må vi passe på å gjøre alt vi kjenner på at vi kommer til å angre på at vi ikke gjorde når vi kommer hjem (dette er ofte ting man kan assosiere med typisk sightseeing, farting, osv.) Selvfølgelig skal vi gjøre ting vi kjenner vi genuint har lyst til, men det vi kjenner aller mest på er det å virkelig kunne ha roen til å bare være hjemme, få tid til å lese bok og ikke minst få tid til hverandre. Som nevnt har vi begge ganske «hverdag» i hverdagene med både jobb og gjøremål, så det å bare kunne prøve å bruke tidene i helgene på nettopp dette tror jeg vi (eller hvertfall jeg) skal ha fokus på de kommende ukene før vi reiser hjem i mars.

Vi har totalt 4 uker igjen her nede før vi reiser tilbake til Oslo hvor jeg gjennomfører de siste ukene. Jeg føler ting går veldig bra, og dagsformen varierer fra dag til dag og tilpasninger gjøres. Det må prioriteres å spise godt kjenner jeg, og sove godt og prøve å balansere alt annet som må gjøres så godt det lar seg gjøre. Avslutningsvis vil jeg dele det jeg skrev på Strava fra mitt mandag , og denne sangen har gått på repeat i hodet på flere turer siden da. Ønsker alle en god helg, og bare ta kontakt med meg dersom noen lurer på noe, har noen spørsmål til prosjektet, meg og løpingen eller annet! Tusen takk for støtten igjen og takk for at dere følger med meg!

Stor løpeklem fra Miriam og Andreas

51UDL: «Man in the Mirror” og NRK Nyhetsmorgen
51/100ultra, dag 51! Veldig fin tur, surfere langs Santa Águeda i soloppgang og god flyt ut av Soria. Var på NRK radio nyhetsmorgen i dag tidlig med en midtveisoppdatering, så sjekk ut for dere som er interesserte 👌🏼 Dagens tilfeldige sang på morgenen før løpetur ble «Man in the mirror» av MJ. Legendarisk sang med bra budskap, ga meg mye under dagens tur!

"I'm gonna make a change for once in my life
It's gonna feel real good
Gonna make a difference, gonna make it right
As I turned up the collar on my favorite winter coat
This wind is blowin' my mind
I see the kids in the street with not enough to eat
Who am I to be blind, pretending not to see their needs?❤️🧑‍🧑‍🧒‍🧒👩🏽‍🍼🌎"

En litt forsinket ukesrapport denne gangen, men dere får ta det som et godt tegn at jeg legger fra meg press og stress med «ting på livet lista», og at jeg denne gangen tok det når jeg hadde ro og tid. Uke 6 med ultraløp var gjennomført på søndag, og 43dager av totalt 100 var gjennomført. 361 km ble tilbakelagt, med en snittdistanse på 51.5km om dagen. Det har i skrivende stund blitt samlet inn litt over 28 000kr!

Uken som var, var på mange måter ganske normal – både i forhold til dagsform og dagene generelt. Det har vært veldig fint vær, og jeg merker sola gir meg mye energi både på selve løpeturene men også etterpå. Jeg har hatt mange fine løpeturer inn til Soria-dalen, og merker stillheten der (selv om det er en del trafikk) gir meg mye. Mange syklister som heier og som ser meg daglig og det er gøy. Det var en syklist som syklet forbi meg som ropte «everyday, everyday, everyday – bravo»! Helt spontant og litt rørt ropte jeg etter han litt ut av det blå: «I’m doing it for charity, and I love it! Bravo to you too!» Bena og kroppen har føltes bra, noen dager bedre enn andre men de aller fleste løpeturene har vært normale og bra. Det eneste unntaket var jo at jeg falt å slo og skrubbet opp knær, lår og armer forrige uke. Det gikk veldig bra (takket være rensing med Absolut Vodka fra en lokal bar og plaster hehe). Kneet fikk seg et lite trøkk og ble litt blått, og jeg kjente det var en del hovent. Det var derfor to turer der jeg måtte tilpasse farten veldig og ta det veldig rolig, men med to dager rolig løping, litt kompresjon og ekstra hvile har kneet kommet seg helt og jeg er nå så å si good-to-goo!

Jeg har også denne uken fått litt ekstra støtte inn på Spleisen fra forskjellige bedrifter, og dere hjelper fortsatt og støtter mye – det betyr så mye! Som nevnt tidligere pleier jeg som regel å plugge inn airpods og sette på en tilfeldig sang når jeg vasker opp frokosten før jeg skal ut på økt, og her om dagen kom «We are the world» (sangen som ble lagd for tragedien i Haiti 2010). Jeg ble rørt kjente jeg, og kjent mye på det denne uken da jeg har løpt inn i Soriadalen, med nydelig natur og ja. Kjent på takknemlighet, ikke bare for at jeg kan samle inn penger til en så viktig sak, gjøre det gjennom det jeg elsker, men også det at vi har denne jorda vi har, med vakre soloppganger, solnedganger, daler, trær, palmer, dyr, hav og frisk luft. Det har vært fint å kjenne på at vi gjør dette sammen også, og at vi alle sammen deler jorda vår sammen uansett hvor store forskjeller det er mellom oss mennesker når det kommer til levestandard, nasjonalitet, kjønn og penger. Som sangen sier We are the world.

I skrivende stund har allerede uke 7 startet, og den har på mange måter startet litt i samme gate som uke 6 – normal, trygg og bra! Det har vært sol, men i dag var det overskyet og kaldt. Det er helthelt greit. Spent på resten av uken, og gleder meg til å oppdatere senere! Ønsker alle en god uke videre, god løping og takk igjen for at dere følger med på meg, heier og støtter!

Da er nok en uke med ultraløp gjennomført, og uke 5 av totalt 14 uker og 36dager av totalt 100 er gjennomført. 361 km er tilbakelagt, og det har i skrivende stund blitt samlet inn litt over 27 000kr!

Denne uken har generelt vært veldig veldig bra, og litt lik forrige uke på mange måter – men kanskje til og med bedre. Bena er som «normalt» vil jeg si, hverken noe «heyhey her er det mye overskudd», men heller ikke «nono, her er det krise». Justerer dag for dag, og noen dager har jeg mer overskudd enn andre og det er et sunt tegn tenker jeg. Det er jo en hverdag her nede også – på godt og vondt, og noen dager er det generelt mer på agendaen enn andre og det er også fint å kjenne på. Torsdagen løp jeg en av mine første litt lengre turer i terreng/fjellet her, og fikk testet en kombi-sko fra Hoka (Rocket X Trail). Det var fint å komme opp i fjellene, men kjente at det krevde mer både muskulært og mentalt. Var helt ærlig ganske redd for å falle og snuble, og selv om man kan både sy, operere og i verste fall amputere så vil jeg ikke ta noen risikoer – særlig fordi det er såpass lenge siden jeg har løpt på sti i Norge og det her på Gran Canaria er en del «snuble-steiner» som jeg liker å kalle det. Men, det var deilig absolutt – så det jeg tror er at jeg kanskje kommer til å ha noen turer hvor jeg f.eks avslutter med de siste timene i fjellene, både for å redusere belastningen ift. høydemeter men også for å safe litt. Skal se det litt an.

På torsdag fikk jeg for øvrig også et annet lite skifte (ref. overskriften). Har egentlig helt siden vi kom ned hit kjent på en viss uro i forhold til balansen mellom å jobbe digitalt, svare på e-poster, slappe av etter økter og ja – føle at jeg har ting hengende over meg. Dette har jeg nevnt før her på ukesrapportene. På torsdag kjente jeg av en eller annen grunn at jeg virkelig er ferdig med det, og helt uavhengig av dette løpeprosjektet, Gran Canaria vs. Hjemme osv. så fikk jeg en liten åpenbaring at jeg særlig på veldig mange av særlig løpeturene mine har brukt unødvendig mental kapasitet (og dermed viktig energi) på å tenke på ting jeg føler henger over meg (e-poster, to-do lister osv). Dette er «krav» eller forpliktelser jeg helt klart legger på meg selv og det var så utrolig befriende å kjenne på. Ta ansvar for den energien man har, og tenke «hva er det verste som kan skje»? At man bruker et par dager på å svare på e-post eller messenger? «Where the mind goes, energy flows» føler jeg passer til dette, og det gjelder egentlig mer enn kun gjøremål. Det gjelder bekymringstanker generelt, en smerte eller vonte, eller noe man frykter. Det å prøve å bare finne roen, og selvfølgelig la tankene komme slik de kommer (om det så er bekymringstanker, logistikk eller planleggingstanker) så er det helt ok og viktig å la de komme. Det er bare så veldig viktig å ikke la de ta for mye energi og at man dag-på-dag føler det henger over en. Da må man enten få tingen gjort, eller bestemme seg for om det er et i kategorien grønt, orange eller rødt lys (på et trafikklys). Er dette noe som haster nå/i dag? Eller kan dette egentlig vente? Er dette en ide du har og som egentlig ikke er noe hast, eller er det noen som faktisk venter på et svar? Kan du svare at du svarer senere?

Det å ha fokus på dette fremover og ta ansvar for det er noe jeg skal prioritere fremover. Koble av, kun være digitalt-pålogget når man bevisst er det, og stole på at dersom noe virkelig haster så sender folk deg en melding eller ringer. Det kommer nok til å gå i bølger, og jeg kommer nok til å ha perioder som er mer «digitale» og stressende enn andre, men likevel tror jeg det å være bevisst gjør mye. Ro vs. Hastverk. Tilstedeværelse vs. Ambovalens. Fokus vs. Multitasking. Mange spør meg hva jeg tenker på når jeg løper, og det er mye hverdagstanker og ideer som kommer opp, og det er jo en form for meditasjon og det er helt helt ok og godt. Det er virkelig noe med det å ikke bruke energi på unødvendige bekymringer. Legge fra seg forventinger og liknende.

Kjente allerede på fredagens tur at jeg hadde en helt annen ro mentalt, og at selv om bena og kroppen var som den egentlig ellers var, så var jeg mye mer tilstede og ja – bare generelt roligere. Det føltes godt.

Søndagen ble avsluttet med en kjempe fin tur sammen med Andreas, og vi har ikke fått løpt så mye sammen de første ukene her siden han slet litt med en ankel men han er herved friskmeldt og mer enn det! Det var meldt regn og mye vindt, men været snudde veldig. Det var så fint å løpe langtur med han, og ta han gjennom mange av de gatene jeg løper hver dag og vise han folkene, cafeene og rundene jeg løper. Det var glede.

Ny uke står for tur, og jeg gleder meg og er spent på balansen mellom jobb, løping, to-do ting og unødvendig bekymringer. Tror mye helt helt sikkert kommer til å være likt, men uansett er 15.januar en dato jeg har markert meg og som en reminder. «Where the mind goes, energy flows».

Ønsker alle en fin søndag og fin uke videre!
Stor løpeklem fra Miriam og Andreas!

Da er det søndag igjen, og uke 4 av 100-UDL er gjennomført og denne uken gjennomførte jeg 25.ultra og har offesielt fullført ¼ av prosjektet. Andreas lagde en videooppdatering som ligger på Youtube (se link nedenfor). Denne uken er totalt 370 km tilbakelagt, med en snittdistanse på rundt 53 km per dag, hvor jeg avsluttet søndagens løpetur med en 60km som er prosjektet lengste hittil. Det har i skrivende stund blitt samlet inn totalt 24 000kr, og det er helt rått!

Denne uken har generelt vært veldig veldig bra, på mange måter. Tror det at det generelt har vært bra vær har spilt en stor rolle, men kanskje mest av alt er at jeg har prøvd å få til en 20min avslapping etter hver løpetur hvor jeg kun ligger med sovemaska, hører på «yoga-meditation» på spotify og virkelig prøver å lande etter at jeg har fått spist. Dette før jeg åpner alt av varsler på mobil og tar imot verden. Tror det har mye å si, ikke bare fysisk men også mentalt for å lande etter hver løpetur.

Det er ikke hver dag jeg har kjent at jeg har fått roen, og kanskje tvert imot blitt mer rastløs, men jeg velger å stole på det min gode meditasjonslærer engang sa på et kurs at det aldri er bortkastet og at det skjer mye i underbevisstheten vår når vi bare kobler av helt (selv om det ikke pr. definisjon er meditasjon jeg gjør etter turene mine. Meditering gjør jeg før middag).

Mandagen startet rolig og kontrollert, og satte egentlig tonen for resten av uken. Kroppen føltes samarbeidende, og jeg kjente tidlig at det var en sånn uke hvor det viktigste ikke var fart eller prestasjon, men kontinuitet og flyt. Flere av turene denne uken har hatt en god og stabil følelse, hvor jeg har klart å holde igjen litt ekstra i starten og latt øktene få utvikle seg naturlig underveis. Valg av rute har jeg prøvd å bare la komme underveis i turen basert på vind, sol og dagsform. Det har føltes bra, selv om jeg fortsatt føler jeg bruker litt unødvendig mental kapasitet på vurderinger – men betraktelig bedre! En annen stor opptur var at jeg denne uken endelig prøvde meg på en liten styrkeøkt, og fant ut at vi faktisk har litt utstyr her på leilighetskomplekset. Det var så(!) godt å trene litt styrke igjen og bare kjenne at muskler ble aktivert og ikke minst at man kan opprettholde litt. Koste meg under økta, og skal prøve å ha ca. 2 økter i uken – men tilpasse.

Utover i uken har jeg kjent mer og mer på hvor mye små valg betyr i et så langt prosjekt. Valg av rute, tidspunkt på dagen, tempo – men også valg av klær, sko og hvordan jeg legger opp restitusjonen. Det er kanskje lett å undervurdere hvor mye energi som ligger i disse detaljene, men når man løper hver dag over så lang tid, blir summen av riktige valg helt avgjørende. Hver kveld legger jeg alltid frem hva jeg skal ha på meg basert på værmeldingen, også får jeg heller «safe» med å ha en litt for overstappet løpevest. Mye bedre å være helgardert enn å enten være for kald eller for varm. Samme gjelder ernæringen. Denne uken har kroppen svart godt, og jeg tror mye av det handler om nettopp dette: å være litt føre var, heller enn å presse grensene unødvendig. Allikevel har jeg faktisk mot slutten av denne uken løpt flere av mine lengre turer i prosjektet, men på ingen måte følt at jeg har pushet noe som helst – nesten tvert imot.

Midtveis i uken kjente jeg også ekstra på takknemlighet. Over å få være her nede, over å ha en kropp som fungerer, og over å kunne kombinere løpingen med innsamlingen, at jeg kan styre mitt eget «løp» i forhold til rute, start og tempo. Det gjør noe med motivasjonen å vite at hver eneste kilometer faktisk betyr noe for andre – også på de dagene hvor bena ikke føles helt lette fra start.

Helgen ble på mange måter et lite høydepunkt. Søndagens lange tur på 60 km ble gjennomført med en god følelse hele veien, og det var spesielt fint å avslutte uken med prosjektets lengste distanse hittil – uten dramatikk, men med ro, kontroll og overskudd. Det føles som et veldig godt tegn å ta med seg videre. Til tross for at fall på grusen ble turen utrolig bra, og med litt hjelp av Absolut Vodka og et par plaster for å rense sårene så ble resten av turen veldig veldig bra. Shake it off.

Når jeg nå ser tilbake på uke 4, kjenner jeg først og fremst på ro og tillit. Jeg har en del ting/mye jeg føler henger over meg av e-poster og ting jeg vil svare på, få sendt ut og produsert – men kjenner også at jeg skal prøve å være flink på å koble helt av digitalt. Om et innlegg, en video eller et bilde blir lagt ut senere enn planlagt går det helthelt fint.  Tiden flyr, jeg er nå ¼ gjennom prosjektet, og både bena og kroppen føles bra. Jeg vet at det vil komme tøffere perioder, og at det kommer til å gå opp og ned, men akkurat nå velger jeg å være til stede i det som er – og ta med meg alle disse gode erfaringene videre inn i neste uke.

Neste uke skal jeg også prøve meg på å løpe litt i fjellene og på grusen her i Puerto Rico, og det blir spennende. Skal prøve å da ta det uhyre rolig og hvertfall prøve å ikke falle. Skal spise godt, sove godt og slappe av med kvalitet. Jeg gleder meg til den kommende uken.

Stor løpeklem fra Miriam og Andreas <3 

Da er uke 3 i 100UDL-prosjektet (100 ultra på 100 dager) gjennomført, og totalt er 346km tilbakelagt denne uken. Uken har vært noe varierende, og den startet veldig bra med fine turer, fint vær og en bra start på uken. På nyttårsaften (onsdagen) hadde jeg en veldig fin tur, og startet tidlig og kjenner det gir meg veldig mye å våkne tidlig og starte økta tidlig før det blir for mye folk, varme og støy – men kanskje aller mest av alt godt å komme hjem tidlig og ha flere timer på å slappe av etter øktene.

Utover i uken ble det meldt ganske mye vind, og særlig torsdag, fredag og lørdag var det opptil 15-20m/s, og merker det krever litt mer å løpe under slike forhold. Samtidig føler jeg på ingen måte at jeg burde eller skal klage for det jo mye «lettere» enn å løpe i snøstorm, minusgrader og på isen slik det ofte er på vinteren hjemme i Norge. En del av meg liker også å løpe i litt krevende vind og vær, og glede seg til å komme hjem eller føle at man små-kjemper litt. Likevel prøver jeg å bare anerkjenne og godkjenne at selv om klima og været er betraktelig mye mer behagelig og komfortabelt her nede, og at jeg hver eneste dag er ekstremt takknemlig for å være her nede, så er det under slike forhold med såpass sterk vind at det naturligvis påvirker turene, og det er helthelt greit. Da er det som jeg har nevnt tidligere – bare å senke skuldrene, prøve å finne roen og tenke at jeg har tid, ikke trenger å stresse mtp. fart og tempo. Da går det som regel mye bedre.

Så helgens turer var ikke like komfortable som turene på starten av uken kan man si. I tillegg ble det en tur på shoppingsenteret og mye farting på lørdagen, noe jeg kjenner tar på – kanskje aller mest mentalt enn fysisk. Jeg kjenner det å ta valg, og om det er alt fra shopping av klær, valg av middag på en restaurant, valg av løpeklær eller valg av løperute kan være noe jeg kan bruke unødvendig mye energi på. Særlig shopping er noe jeg er lite «fan av», og merker jeg blir fort sliten av det å prøve klær, være usikker på farger og fasonger, for også ta et valg men kanskje alltid strebe litt med denne oh-holy etterpåklokskapen. I fjor rundt disse tider startet jeg på en bok som heter The Paradox of Choice av Barry Schwartz. Jeg har ikke ro (eller tid) til å lese så mye hjemme men har satt meg et mål om å prøve og få lest mer her nede fordi jeg kjenner det gir meg veldig mye. Akkurat denne boken appellerer veldig til meg, og jeg føler mange av rådene og tingene han tar opp kan ha et potensiale til å kunne gi meg mer overskudd mentalt. Gleder meg til å lese videre i den, og prøve å være bevisst på at mental-energi kan kreve minst like mye som fysisk-energi.  Og mtp. energi så roet værgudene seg veldig på søndagen, og da var det mye mer stille både i shoppingater, med vinden og i kroppen. Jeg kjente meg rolig og takknemlig, også fordi jeg hadde hatt en fin lørdag på restaurant med Andreas og sovet godt da særlig fordi det ikke bråket så mye fra stormen. Det er kanskje det som er «the beuty of the storm», at man ikke helt vet hvor stille og fint det er før man har kjent på en liten vindfull storm.

Ellers har denne uken vært ganske normal og bra, og denne uken startet jo et nytt år og istedenfor å skrive «nye muligheter» velger jeg heller å skrive «flere muligheter». Personlig har jeg ikke noe særlig forhold til eller lager meg noe nyttårsforsett, og jeg har vel en tilnærming til ting at hvis man føler at noe burde endres eller man har et ønske om noe – så burde man kanskje bare starte med engang? Ikke nødvendigvis vente til en symbolsk dato, men heller starte en endring basert på når man selv kjenner behov for det. Uansett, føler jeg at året som har vært har vært veldig veldig bra. I forhold til løpingen har jeg blant annet løpt mitt første offisielle maraton (og vant løpet med en pers på 2:52:49), løpt mitt første terrengløp (Romeriksåsen på Langs), løpt fra Kristiansand til Oslo (over 5 dager), fått ny ukesrekord på 500km/uken, men kanskje størst av alt er at jeg har startet dette ultra prosjektet, og at jeg kan kombinere løpingen med å kunne samle inn penger til en god sak. Men, det er også andre ting i livet som jeg er takknemlig for som har skjedd dette året, og bla. har jeg blitt forlovet med min aller kjæreste Andreas, broren min giftet seg i Sommer og det var et fantastisk bryllup, tantebarna mine vokser og blir så store, og ikke minst har jeg og Andreas faktisk fått til noe som har vært en drøm for meg over lang tid – nemlig bo et par måneder i utlandet og være her i Puerto Rico og tilbringe tid med svigerforeldrene mine og familie – og nyte varmen.

Et nytt år har startet, og jeg føler vel egentlig at torsdagen (1.januar) var som hvilken som helst dag (bare med litt ekstra vind her på Gran Canaria haha), men føler meg veldig takknemlig for året som har vært og klar for det kommende året. Klar og spent på hvordan det blir å komme hjem til Oslo i mars, kombinere to jobber, nye løpemål og kanskje påmelding til andre løp? Prosjektet 100UDL og myemye mer.

Avslutningsvis vil jeg bare takke alle som støtter Spleisen, og den kommende uken (onsdag) har jeg faktisk fullført ¼ av 100UDL prosjektet, og har løpt 25 av totalt 100ultraløp etter hverandre.  Kjenner meg takknemlig for å kunne løpe såpass mye. Tiden går himla fort, og skriver det nok engang men jeg må passe på å være takknemlig! I skrivende stund har det blitt totalt samlet inn 20 120kr, så hvis det fortsetter slik kan vi kanskje nå målet med 75 000! Ønsker alle en fin kommende uke, og lykke til med alle valg som skal tas, middagsretter som skal velges og løpeturer eller andre aktiviteter som skal gjennomføres! Vi snakkes!

Stor klem fra Miriam og Andreas

Da er uke 2 av totalt fjorten uker i ultra-prosjektet 100UDL gjennomført. Totalt er 353 km tilbakelagt denne uken, med en snittdistanse på rundt 50 km per dag. 

Denne uken har vært varierende, og da tenker jeg særlig på dagsform og hvordan bena har føltes. Uken startet med en ganske trått start på mandag, og bena og hodet føltes veldig tungt og slitne fra start. Det har dog variert veldig, og jeg har merket at noen dager så har bena rett og slett ikke så mye å gi, og da handler det bare om å ta det rolig nok, hente seg inn og være litt taktisk ift å ikke løpe så mange høydemeter blant annet. Det har som jeg skrev i forrige ukesrapport ofte snudd etter 2-3timer, men enkelte dager denne uken har løpeturen bare vært slik hele veien (selv om den siste timen som alltid går mye bedre, men det er nok mye mentalt tror jeg). På den andre siden har jeg hatt dager hvor det er tydelig fra første skritt at jeg har mye mer å gi, særlig ift dagsform, krutt i bena og hodet, og det føles godt og da går turen mer i flyt og tiden går som regel mye fortere. Mitt 10.ultra (10UDL) på lille julaften 23.desember var en slik dag hvor jeg merket at det å spise godt, sove godt og ikke minst være en god støttespiller for seg selv ved å gi seg selv de riktige kortene de dagene man trenger det. Jeg kjente behov for å dele litt fra den turen på Strava, så les gjerne den for inspirasjon/insight.

En annen ting som har vært litt karakteristisk denne uken er at jeg har hatt mange turer hvor jeg har prøvd meg frem litt på det å løpe x-antall runder i en flat runde (f.eks a la 2km eller 4km loop). Jeg har funnet noen flate og fine 2-4km runder her, og det kan være godt de dagene man trenger å bare få inn noen ekstra kilometer før jeg f.eks tar turen videre inn til Soria eller mot Maspalomas. Jeg har dog merket at jeg enkelte dager har brukt unødvendig mye tanke-energi på å kalkulere meg frem til antall kilometer og antall runder, og underveis i løpeturen endret plan/og eller legge til andre runder. "Skal jeg løpe 45,5km, 47km, 50 eller 55km i dag?". Det kan være godt å tilpasse turene særlig mtp. vinden, men noen dager er det også godt å bare forholde seg til planen og løpe nogenlunde fra A til B, også hjem igjen. Jeg er jo vanemenneske, og er svært komfortabel med å «vite», og jeg kjenner det er en god fordel å ha noen go-toes runder og turer.

Ellers kjenner jeg også litt på det jeg skrev på 10UDL at enkelte dager så har jeg gjort akkurat det jeg skal dagen før (spist riktig, sovet godt, prøvd å slappe av og restituere), men at jeg neste dag føler meg sliten og tung, mens det andre dager kan ha gått i ett, jeg har vasket, jobbet mye, handlet og ikke nødvendigvis hatt en «optimal dag» etter løpeturen – men dagen etter kan jeg da av en eller annen grunn ha veldig bra ben og dagsform. Grunnen til at jeg nevner dette er at det er noe ved det som fasinerer meg og som faktisk er utrolig deilig og litt befriende. At det er enkelte ting med kroppene og hodet vårt som er utenfor vår kontroll, og selv om det som oftest føles best å gjøre de riktige tingene så er det også viktig å gi seg selv litt «slack» og ikke henge seg for mye opp i de dagene man kanskje ikke føler man har restituert riktig, tatt de riktige valgene eller i det heletatt ikke hatt så mye valg i forhold til ting som må gjøres på to-do listen. Det er da fortsatt en veldig stor sjanse for at man fortsatt kan våkne neste dag og ha nullstilt seg helt. Det er vel noe i underbevisstheten vår og i vårt nåtidens såkalte «body battery» at ting skjer som vi ikke kan ha kontroll over – og det er nye helt utrolig befriende og deilig med det. Særlig i en tid hvor man hele tiden kan ha og skal ha kontroll på hvordan kroppen har det, hvor mange % den har ladet seg opp (eller ned) og ikke minst hva man kan gjøre bedre – for det er jo alltid noe som kan gjøres bedre, er det ikke…?

Som jeg skrev er jeg jo et vanemenneske, og jeg liker som oftest å vite eksakt hvor lang tid ting tar, hvor langt jeg skal løpe, hva jeg skal ha på meg på løpeturen og hvor jeg skal løpe. Men på en annen side har jeg veldig lite behov for å få feedback fra Garmin, Strava og andre Helse-apper om hvordan kroppen min har det, for det er det egentlig kun jeg som vet og kjenner selv. Dette gjelder både før løpeturene og etterpå, men kanskje aller mest underveis. Jeg har skrudd av alt av varsler om søvn, restitusjon, bodybattery osv. Men særlig underveis på løpeturer synes jeg det er utrolig godt å bare ikke forholde seg til så mye informasjon, og det er nok derfor jeg alltid har batteri-% på klokken som hoveddisplay når jeg løper, og ser kun periodevis på tid, klokken og distanse. Når klokka har gått fra 100% til 0% i strøm, så får jeg tolke det som at mitt bodybattery den dagen også kanskje begynner å gå nedover og at jeg burde starte å løpe hjemover – hehe.

Ellers denne uken har Andreas for øvrig leid seg en sykkel, og har hatt både intervall, flere turer og ikke minst to lange turer opp i fjellene her på Gran Canaria. Kjempe imponert, og veldig gøy å sparre om turene våre sammen til middagsstundene våre. Denne uken har vi også feiret bursdagens hans på mandag med solnedgang og restaurantbesøk, vært på julekonsert og Paella-date! Kjenner det er godt å leve litt, kose seg med restaurantbesøk og gjøre ting litt utenom det vanlige også.

Ny uke og nye ultra står for tur, og jeg er igjen spent og gleder meg til løpeturene, hverdagen, middager og kveldsstunder som skal komme.Husk Spleisen alle sammen! Hver km og hver krone hjelper <3 

Tusen takk til alle som har donert og støttet prosjektet sålangt! Setter enromt stor pris på på det! Sammen redder vi liv <3 

Løpeklem fra Miriam og Andreas <3

Første av totalt 14 uker av 100UDL er gjennomført, og i skrivende stund sitter jeg og er fornøyd med uken som har vært. 342km er totalt tilbakelagt, og dette har vært en uke med totalt sett mye på agendaen ift. jobbing som ernæringsfysiolog etter løpeturer, litt diverse intervjuer og slikt rundt prosjektet, og i tillegg det å  installere seg og finne ut av hverdagen i et nytt land og hjem. Alle turene har gått veldig bra, og jeg har snittet på 45-52km hver dag, og jeg føler det er lurt å ikke pushe noe – særlig nå i starten.. En liten gjenganger er at det kan starte litt «trått» de første 2-3 timene, og at jeg mentalt kalkulerer litt ift. rutevalg og antall km, men at de siste par timene flyter mye mer både mentalt og fysisk, og at jeg avslutter hver tur med takknemlighet, glede og ikke minst at jeg kjenner at jeg skal ta vare på hvert øyeblikk – for det kommer til å gå fort (selv med en motvind jeg kan klage på til tider på Strava haha).

Første dagene av uken startet med et NRK innslag på dagsrevyen og radio morgen tirsdag og onsdag, og det var utrolig gøy at så mange fikk med seg prosjektet, har kommentert og kommet med utrolig hyggelige tilbakemeldinger. Jeg ble oppriktig rørt, og ikke minst overrasket at jeg har fått så mange tilbakemeldinger, og det motiverer meg utrolig mye kjenner jeg. Bena og kroppen føles bra, og jeg merket at et par netter med litt lite søvn i starten preget flere av turene, men har klart å hente meg inn nå mot slutten av uken. Løpeturene har snittet på 45-52kmSom nevnt på 5UDL (5. ultraløp) så begynner det å føles ut som hverdag her nede, og jeg elsker virkelig når klokken begynner å tikke mot kveld, og jeg skrur av alt av varsler på mobilen,  kjører en 10min strekk/yoga seanse og lager middag med Andreas.

Jeg er også ekstremt takknemlig til alle som har støttet spleisen så langt, og jeg håper så virkelig at vi/jeg når målet med 75 000kr – det hadde vært gøy. Jeg har fått testet et par nye sko denne uken, og det er også veldig gøy og tror det er lurt og greit med litt variasjon. Takk til flere leverandører og Løplabbet for støtten av utstyr! Jeg har mange ideer og tanker ift. ting som kan gjøres for å engasjere flere og spre Spleisen, inkludere løpere til å løpe med meg og liknende – og selv om jeg føler jeg vil få på plass alt nå så har jeg heldigvis litt god tid (så mye som 92 dag er igjen). Jeg er forberedt på at det kommer til å gå i bølger både i forhold til hvor ofte og mye det kommer inn av donasjoner på Spleisen, og hvor mye kommentarer og tilbakemeldinger jeg får i forhold til prosjektet. Det føles også godt at løpeturene og livet her nede kan føles som hverdag også på en måte.

Som nevnt er gjengangeren og den røde tråden i uken som har vært ekstremt takknemlighet for at jeg og forloveden min Andreas faktisk har fått det til å et opphold på et par måneder her i Puerto Rico, særlig mtp. Jobb, hjemmekontor, leilighet, livet, og ikke minst at jeg kan kombinere det å ha bra klima, fine stunder, jobb og hverdag sammen med dette løpeprosjektet og ha èn løpetur hver dag som kan støtte noe så stort som et liv fra underernæring. Det at jeg også har en kropp som kan løpe er jeg også takknemlig for kjenner jeg, og noe man ikke skal ta for gitt.

Takk for at dere følger med og heier på meg, og takk for all støtte så langt og fortsett å spre prosjektet og Spleisen, fortsett å bidra underveis og løp gjerne noen km for prosjektet du også og del det med meg – det er kjempe kult!

Løpeklem fra Miriam og Andreas. Ny ukesrapport kommer neste søndag!

Her er lenker til et par artikler, NRK-video og liknende fra denne uken: 

NRK-dagsrevyen (39min inn ca): https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/sesong/202512/episode/NNFA19121525

NRK-radio nyhetsmorgen: https://radio.nrk.no/serie/nyhetsmorgen/sesong/202512/NPUB32021925#t=11m56s

Kondis-artikkel: https://www.kondis.no/idrett/miriam-skal-lope-100-ultramaraton-pa-100-dager-for-100-barn-i-nod/1544867