Hei kjære spleiser.

Jeg hater egentlig å måtte gjøre dette offentlig. Jeg hater å måtte spille på følelser, forståelse og be om andre menneskers penger. De pengene har folk jobbet hardt for. De er dine. Og i en tid hvor mange allerede kjenner på økonomisk press, dyrtid og usikkerhet, sitter det langt inne å i det hele tatt spørre.

Hadde det vært opp til meg, skulle jeg mye heller bare gjort mitt bidrag stille under radaren og latt det være med det.

Men da jeg hørte om situasjonen til Espen B. Andersson (tilbakefall av kreft + ekstremt tøff behandling), tenkte jeg umiddelbart på én ting som sjelden snakkes høyt om:

Hvor brutalt sårbar man faktisk er som selvstendig næringsdrivende når man selv er produktet.

Dette er på ingen måte en minimalisering av hvor tøft kreft og behandling er generelt. Kreft er jævlig uansett hvem du er. Men det legger et ekstra lag av belastning når hele inntektsgrunnlaget ditt er deg selv, kroppen din, kapasiteten din og evnen din til å møte opp.

For mange lønnsmottakere ser virkeligheten omtrent slik ut:

For mange lønnsmottakere ser virkeligheten omtrent slik ut:

– Syk? Egenmelding.
– Karensdager? Ingen.
– Sykemelding? Ett år med 100 % trygghet.
– Arbeidsoppgaver? Noen andre tar over.
– Faste arbeidskostnader? Utenfor ditt ansvar.
– Lokaler? Utenfor ditt ansvar.
– Feriepenger? Automatisk bakt inn i lønna.
– Pensjonssparing? Automatisk bakt inn i lønna.
– Arb.giveravgift, regnskap, mva, drift? Ikke ditt problem.
– Systemet? Bygget rundt at noen griper deg når du faller.

For mange selvstendig næringsdrivende ser det helt annerledes ut:

– Syk? Ingen egenmelding.
– Karensdager? 17 dager.
– Sykemelding? 80 % av grunnbeløpet.
– Arbeidsoppgaver? Ingen tar over for deg.
– Faste arbeidskostnader? Løper som normalt.
– Lokaler? Løper som normalt.
– Feriepenger? Må spares opp selv.
– Pensjonssparing? Må i stor grad dekkes selv.
– Regnskap, mva, arbeidsgiveransvar, drift og administrasjon? Løper som normalt.

Inntekt stopper ofte samtidig som utgiftene består.
Hele foretaket hviler fortsatt på skuldrene dine – samtidig som du står i behandling. 

Systemet er bygget rundt at du i stor grad må bære risikoen selv, men har like mye økonomisk ansvar som en vanlig lønnsmottaker.

Du betaler inn som alle andre. Ofte mer. Trygdeavgiften er høyere. Men sikkerheten ved alvorlig sykdom er samtidig betydelig svakere, med mindre du har hatt økonomi til å kjøpe ekstra forsikringer på toppen av alt annet.

Og akkurat derfor ønsker jeg å slå et lite slag for Espen.

Ikke fordi andre syke ikke fortjener hjelp.
Ikke fordi hans sykdom er “verre”.
Men fordi kombinasjonen av alvorlig sykdom og det å være selvstendig næringsdrivende kan sette folk i en ekstremt krevende situasjon – både fysisk, mentalt og økonomisk.

Så jeg setter opp en spleis for Espen B. Andersson, og kommer selvfølgelig til å bidra selv.

Og til deg som faktisk har mulighet til å bidra med en liten slant, selv i krevende tider: Det er deg jeg spør. Ikke med forventning. Ikke med press. Men med et oppriktig håp om å kunne gi litt avlastning og trygghet i en situasjon som er tung nok fra før.

Alt monner.

Og kanskje enda viktigere:

Dette er også et lite empatisk nikk til alle selvstendig næringsdrivende der ute som bærer både seg selv, familiene sine og arbeidsplassene sine på skuldrene sine – helt til kroppen plutselig sier stopp.

Mvh Anders Haakenstad