Når døden banker på døren, skulle det siste man trengte å kjempe mot være systemet.

Vi henvender oss til dere som to nære venner av en familie som nå står i en situasjon ingen burde oppleve. De har ikke krefter til å rope selv. Derfor gjør vi det for dem.

Faren i familien er døende- kreften har spredd seg. Han er bare 45 år gammel, men har levd med kreft de siste 10 årene.

Legene har gitt en brutal beskjed: Behandling er avsluttet, det er ikke lengre noe å gjøre. Han vil trolig oppleve 17. mai – men sannsynligvis ikke sommeren.

Det lille håpet som alltid har vært tilstede hos familen, ble revet bort i det øyeblikket ordene ble sagt.

Han har jobbet hele livet. Stilt opp. Bidratt. Helt til sykdommen tok over og gjorde det umulig å fortsette. Nå er han ufør, og tiden hans renner ut.

Men det som tynger ham mest, er ikke døden.

Det er frykten for hva som skjer med familien etterpå.

Barna står midt i en knusende sorg, i ferd med å miste pappaen sin. Tryggheten deres er allerede i ferd med å rakne.

Og midt i dette får familien beskjed fra dem de leier hos. De skal flytte tilbake og overtar boligen fra 30. juni i år. Familien må flytte innen kort tid.

Kona er selv syk og mottar avklaringspenger. Hun har ikke økonomi til å betale høye leiekostnader alene når far dør. Hun får ingen hjelp, før han er borte, men må forholde seg til en virkelighet som krever planlegging fremover i tid. Til en tid uten han. Hun  har vært på flere visninger, men har ikke lykkes.  De ønsker å bo i samme område for å beholde nettverket og tryggheten barna har når de mister pappaen sin.

Forestill dere det ett øyeblikk – å ligge for døden, og samtidig vite at barna dine kanskje står uten et hjem når du er borte.

Familien har bedt kommunen om hjelp. Svaret de fikk, var kort: De står i kø, og det er mange som er i samme situasjon!

Vi spør:

Hvordan kan dette være mulig?

Hvordan kan et system ikke prioritere en situasjon som dette?

Hvordan kan et menneske bruke sine siste krefter på å bekymre seg for om familien hans blir hjemløse når døden kaller?

Dette handler ikke bare om bolig.

Det handler om verdighet.

Om medmenneskelighet.

Om hva slags samfunn vi ønsker å være, og ha!

Barna bærer allerede en sorg som er tung nok. Skal de i tillegg miste ett hjem?

Vi skriver ikke for oppmerksomhetens skyld. Vi skriver fordi dette er en virkelighet som ikke burde finnes – og fordi vi håper noen, et sted, kan være med å gripe inn før det er for sent.

Vi håper dere kan være med å bidra så mor kan få råd til å betale husleie frem til kommunen har tid til å hjelpe de, eller til det blir deres tur i køen.  Kanskje kan det gi denne familien den tryggheten de så desperat trenger.

Med håp om at dere vil se – og bry dere.

Ett ønske fra to venner som ikke kan være stille lenger!

Millicent A.K. og Mona B.