Det helt utenkelige. Det som aldri kan skje med nettopp deg.

Slikt man bare leser om å tenker "-Herregud, jeg er så glad for at det ikke er oss…!!"

————————-

Mange har spurt om hva som egentlig skjedde. Enda flere spør hvordan det går.

Og selv om det er så vanvittig vanskelig å sette ord på alt dette så er det mye enklere å "sette på en autopilot" å fortelle fakta enn å faktisk gå i dybden på hvordan jeg har det.

Panikken begynner å spre seg hver gang jeg skraper litt på overflaten, og da er det mye enklere å holde det på avstand så lenge som mulig.

Men folk vil gjerne vite hva som skjedde. Og kanskje det også vil være litt terapeutisk for meg å sette ord på det hele.

En gang for alle…

Så her kommer hele hendelsesforløpet.

Det er mye tekst og lang lesing, men jeg prøver å få med alt.

Selv det jeg har prøvd å glemme…

Og det kommer til å være mye "meg, jeg og vi" i denne teksten.

Det er ikke fordi jeg er egoistisk å kun tenker på meg selv. Det er kun fordi dette er hendelsesforløpet utifra mitt eget perspektiv…

Hvis du ikke har lyst til å lese alt dette så kan du bare hoppe ned mot slutten av teksten.

Der står det hvorfor vi spør om hjelp, og til hva ♥️

————————-------------

Påskeuken hadde nettopp startet og Estelle og jeg gledet oss som noen unger til en lang avslappende uke på campingen i Bengtsfors sammen med gode venner.

Terje var ikke like ivrig. Været var langt ifra det beste og med tanke på hvor tidlig han pleier å stå opp, -tidlige morninger med nest inntil minusgrader fristet han absolutt ikke. Så avtalen ble at Estelle og jeg skulle reise på onsdag mens Terje skulle bli hjemme et par dager ekstra med boffene før han kom etter. Theodore skulle feire påsken hos sin bestekompis.

Vi reiste i hver vår bil sammen til grensen for å handle litt og på vei dit prater vi på telefon. Terje sliter veldig med å huske ordet ‘kinakål’.

Han har glemt noen få ord her og der de siste par dagene. Og i den tro at han som vanlig tenker på jobb og derfor er distrahert så blir jeg nesten litt irritert å påpeker dette.

Han sier selv at han har merket at han har slitet litt med å huske navn på kollegaer i en drøy ukes tid, og jeg sier derfor at da MÅ du komme deg til legen!!!

Terje, som så mange andre mannfolk mener at leger er en selektiv unødvendig tidsbruk svarer at ja ja, etter påske en gang… 🙄

Etter grensehandelen drar Terje hjem og Estelle og jeg videre til Bengtsfors.

Vi kom frem ganske sent og jeg ryddet litt rundt siden det var sesongens første besøk, å rakk dessuten en liten time sammen med den fine gjengen vår før klokken plutselig var 01 og vi krøp under dyna.

Vi visste ikke at dette var siste kvelden før våre liv for alltid ble forandret…

Kl 07.11 dagen etter, på selveste skjærtorsdag ringer Terje å vekker meg.

Litt omtumlet og veldig trøtt mens tankene raser rundt spør jeg hva som skjer, Terje ville aldri i verden ha ringt meg så tidlig hvis det ikke var noe viktig.

Terje svarer med å stamme frem det samme ordet 10-15 ganger etter hverandre. Og på under et sekund er jeg lys våken, har rasket på meg en morgenkåpe og er på vei ut av vogna.

Jeg husker så vel at jeg sa:

"-Du er ikke frisk!! Vi må ringe ambulanse og det nå!"

Terje klarer ikke å prate å svarer bare "hvo…. Hvo… Hvor?"

Han visste ikke hvem eller hvor han skulle ringe.

Min Terje som har steinkontroll på alt og alle var ikke tilstede i andre enden…

Livredd for at hvis jeg nå legger på så vil han ikke klare å svare når jeg ringer tilbake, så sier jeg at nå MÅ du sitte med telefonen klar i hånden, og du MÅ klare å trykke på riktig knapp å svare når jeg ringer tilbake!

Og Terje stammer frem et ja.

Men jeg er jo i Sverige mens Terje er hjemme i Norge. Hvem skal jeg ringe og hvordan vil det fungere?

Jeg ringer 112 som samtidig som jeg er på høytaler ringer videre til Norge, forklarer hva som har skjedd og etter å ha delt all informasjon kobler meg videre.

De ringer umiddelbart direkte til Terje å sender en ambulanse.

Stakkars Estelle ligger lys våken inne i vognen og lurer på hva som skjer.

Jeg ser på henne at hun prøver å være stor og sterk, men hun er like redd som det jeg er…

Jeg gir henne en kjapp klem å prøver å høres så stødig og positiv ut som jeg bare klarer.

"-Dette går kjempefint jenta mi! Pappa mår bare litt dårlig."

Jeg låner Estelle’s telefon slik at jeg har 112 på ene og Terje på andre frem til ambulansen er fremme.

De 35 minuttene føltes som en hel evighet…

Ambulansepersonellet hadde meg på høytaler og stiller oss begge spørsmål.

Terje klarer å svare på hva han heter, men han klarer ikke å svare på hvor vi bor, hvor gammel han er, hvilket år eller dato det er. Svarene han gir er helt borti natta…

Når de spør hvem jeg er så ramser han opp registreringsnr på jobbens lastebiler. Og som svar på andre spørsmål svarer han bare med helt tilfeldige ord som overhode ikke hører sammen.

"Ordsalat" som legen kaller det.

De tester han for de vanlige tegnene på slag, men der er det ingen utslag.

Det blir veldig kjapt konsultert med en overlege på Ahus og Terje skal direkte inn til akutten, og det kjappest mulig.

Jeg får beskjed om at jeg må legge på og at jeg kan ringe direkte inn til akutten så fort de er fremme.

Kontrollfreaken i meg vil absolutt ikke legge på. Jeg vil være med på høytaler i ambulansen, men det får jeg ikke lov til.

Så jeg må legge på.

Og der sitter jeg. I Sverige 2,5 time unna Terje og føler meg helt forbaska hjelpesløs.

Hva skal jeg gjøre?

Klokken er bare 8 om morningen og jeg hadde et svakt lite håp om at Estelle kanskje hadde klart å sovne om igjen.

Skal jeg spørre Stefi om å passe på Estelle å bare sette meg i bilen å dra?

Skal jeg vekke henne, pakke sammen tingene å ta henne med meg?

Hvor alvorlig er dette?

Er dette noe stort eller noe som raskt går over?

Tanken streifer meg at Terje er overarbeidet å har gått i veggen. Det ville ikke vært rart med tanke på hans vanlige 12-14 timers arbeisdager og telefonen som ringer døgnet rundt i tillegg.

-Men jeg vet jo absolutt ingenting!

Jeg følger Terje’s bevegelser på live360. Og jeg ser at ambulansen kjører i ekstremt høye hastigheter på hver eneste strekning som tillater.

120 km, 115, 130…

Det blir på en måte den eneste livslinjen jeg har…

Estelle kommer ut av vogna og jeg pakker henne inn i pledd, skrur på varmen og tv samtidig som jeg forteller at pappa er på vei til sykehuset. Men jeg merker selv at jeg høres latterlig positiv ut samtidig som jeg sier at han er helt trygg og i de beste hender! Dette kommer til å gå kjempebra sier jeg gang etter gang etter gang.

Er det henne eller meg selv jeg prøver å overbevise?

Til slutt våkner både Siw og Stefi og jeg går bort å setter meg sammen med de. Fortsatt vanvittig usikker på hva jeg skal føle og tenke, mens jeg venter på at han skal komme frem til sykehuset slik at jeg kan ringe inn.

Når live360 viser at han har vært på Ahus i 15 min så klarer jeg ikke å vente lenger.

Jeg ringer inn å blir koblet direkte til akutten.

Men der møter vi på enda en utfordring.

Jeg er nemlig ikke oppført som nærmeste pårørende så de kan ikke dele noen som helst informasjon med meg.

Vi finner ut at det er Marianne som står oppført, og damen i andre enden beklager så meget igjen for at hun ikke kan fortelle meg noe.

Jeg spør om de ikke bare kan be Terje signere på at jeg er nærmeste pårørende, og at jeg kan ringe tilbake om 15 minutter.

Hun beklager igjen men insisterer på at jeg kontakter Marianne og ber henne ringe inn så raskt som mulig

Jeg skjønner at det har skjedd noe, og minuttene fra at jeg vekker stakkars Marianne og forteller hva som har skjedd, frem til hun har fått pratet med sykehuset og ringt meg tilbake så går det titusenvis av tanker gjennom hodet.

Herregud… Hva er det egentlig som skjer?!?!

Marianne forteller meg at Terje har hatt et epelepsilignende anfall rett etter CT-scannen når han var på vei opp til avdeling. Han var ikke kontaktbar men anfallet var ihvertfall over.

Alvoret i det hele faller endelig på plass og jeg knekker totalt sammen…

-Takk Gud for at jeg hadde Stefi og Siw hos meg.

Etter det går alt ganske fort.

Jeg tvinger på meg en sterk og positiv maske. Jeg må vise alle andre at dette kommer til å gå bra.

Estelle og jeg rasker sammen veskene våres og setter oss i bilen.

Drøye 3 lange timer unna Terje på Ahus…

Ca halvveis ringer overlegen på Neurokirurgisk til meg. Terje har signert meg som nærmeste pårørende men han er fortsatt veldig "borte".

Han forteller at de via CT har funnet en svulst på hjernen, men den er ikke større enn ca 1,3 cm.

Anfallet har han fått fordi svulsten har hovnet opp og presset på andre deler av hjernen.

Han fortalte meg langt mye mer. Vi pratet i ca 15 minutter, men det er alt jeg klarer å huske. Mine tanker flagret rundt som en skokk ville gjess.

At jeg faktisk klarte å holde meg sanset og saklig er et mirakel.

Stakkars Estelle satt ved siden av meg i bilen å hørte alt for mye, så det eneste jeg klarte av fornuftige tanker var at jeg må skåne henne så mye som over hode mulig.

Når vi kommer frem til sykehuset er Terje vanvittig omtåket, surrete og husker veldig lite. Han sier de samme tingene om og om igjen.

De nærmeste dagene går litt i surr for meg.

Det var MR, helkroppscan og en haug av andre undersøkelser.

Terje vil bare komme seg hjem og etter en dag eller 2 får jeg lov til å ta han med hjem på permisjon, etter at jeg fikk full "undervisning" i hvordan jeg skulle håndtere et eventuelt nytt anfall og med en pose full av medisiner.

Helkroppscan’en viste at det ikke var noen spredning i resten av kroppen, og siden vi hadde fått høre at svulsten var såpass liten var vi i grunn litt betrygget.

Selvsagt er en hjernesvulst vanvittig ille! Men vi var jo likevel veldig heldige å vi var optimistiske!

Dette kan jo behandles!!!

-Tenk så feil vi tok… 🥺😣😖

Terje var hjemme på permisjon, og selv om han til tider var surrete og glemsk så var han i forbluffende god form!

Så ble han etter noen dager sendt videre til Rikshospitalet, der det blant annet skulle tas en biopsi av selve svulsten via operasjon.

Og igjen, her går dagene, behandlingene, undersøkelsene og samtalene i surr for meg. Så jeg klarer ikke lenger å gi dere en riktig tidslinje.

Men en av dagene før, eller var det kanskje etter biopsien, mens jeg sitter i bilen på vei inn til Terje på Riksen så ringer en av overlegene som vi har truffet før.

Og det er i denne samtalen hele min verden faller sammen…

Jeg skal ikke fylle flere sider med legespråk og diagnoser som jeg likevel ikke forstår noe av. Kort og konsist er dette hva jeg husker av samtalen…

Han forteller at svulsten er på over 7 cm. Ikke 1,3 som vi tidligere har fått beskjed om, dette var kun den delen av svulsten som reagerte på kontrastvetske og var synlig på den første CT’n.

Det var også slik at den først synlige svulsten på 1,3 cm hadde doblet seg i størrelse på under en uke. Svulsten sitter i "kontrollsenteret" av hjernen og den er veldig aggressiv.

Han forteller om de forskjellige gradene som finnes, 1-4.

Han forteller hva de forskjellige gradene vil bety av fremtidig behandling for Terje, og han avslutter med å si at han er ganske så sikker på at svulsten er enten grad 3 eller 4. som er den aller verste graden.

Og hvis den er grad 4 så er en operasjon ikke mulig siden den sitter der den gjør. En operasjon ville ha fjernet deler av Terje.

Tale, tanker og personlighet ville kunne forsvinne. Da er det stråling og cellegift for å holde den i sjakk så lenge som mulig som gjelder, men tidsperspektivet var ikke positivt og han nevnte pallativ behandling.

Altså at Terje skulle ha det så bra som mulig, uten smerter og ubehag.

Jeg var i totalt sjokk…

Dette var så totalt motsatt av hva vi hadde fått høre tidligere. Vi hadde vært så optimistiske å gang etter gang sagt hvor heldige vi var siden svulsten var så liten og at det ikke var spredning!

Legen hadde ikke så veldig lyst til å fortelle mer enn dette, men kontrollfreaken i meg trengte mer informasjon.

Jeg presset på å nektet å gi meg. Jeg klarte ikke å ta dette innover meg å var ikke klar for å avslutte samtalen.

Etter mye press og tvilende svar fra legen spør jeg tilslutt rakt ut, hvor mye tid har Terje igjen?!?

"-Er det grad 3 kan det være snakk om 2-3 år".

Prøv å ta et slikt svar innover deg…

Mannen du har delt nesten 20 år med, hele ditt voksne liv. Mannen du elsker over alt annet, pappan til dine barn.

Theodore og Estelle sin pappa!!!

Mannen du trodde du skulle bli gammel sammen med.

Mannen du har planlagt resten av ditt liv sammen med…

Men akkurat der og da hadde jeg kun en tanke i hodet.

-Terje kan ikke få vite dette!!! Han kan ikke få en så grusom beskjed!

Hvordan kan man fortelle noen noe som dette…?

Det eneste jeg svarte legen var "-Dette kan du ikke fortelle til Terje!!"

Legen ble nok litt satt ut av mitt svar og svarte nesten litt furtent at her var det Terje som bestemte, og at det var han som bestemte hvor mye jeg skulle få vite.

Selvsagt, svarer jeg. Men du kan ikke fortelle han det så brutalt som dette!

Samtalen ble avsluttet med at han ikke kom til å si det til Terje, så lenge han ikke spurte om det selv.

I det jeg parkerte bilen utenfor Riksen måtte jeg virkelig ta meg sammen. Jeg kunne ikke møte Terje med rødgråtne øyner og hysterisk snufsing.

Bilen til og fra sykehus har vært det eneste stedet jeg har tillatt megselv å gråte.

Samtaler med våre aller nærmeste der jeg hykser frem ord jeg aldri trodde jeg ville måtte si.

Hysterisk gråting som har blitt så ille at jeg har måttet stoppe bilen for å ta meg sammen.

Vel fremme på Riksen. 5 kjappe røyk senere klistrer jeg på meg et smil og går opp til Terje på avdelingen. Jeg ville ikke nevne samtalen med et ord. Vi ville bli tatt inn på legens kontor senere samme dag for å få svar på alle prøver likevel.

Jeg klarte å spille rollen som sterk og støttende den dagen også.

Det har vært ekstremt viktig for meg hele veien, og selv med noen sprekker her og der vil jeg si at det har jeg klart.

Samtalen noen timer senere var med samme lege, Terje og Marianne.

Og jeg trenger ikke å gå i dybden på de samme detaljene en gang til.

Jeg tror ikke at jeg hadde klart å gjengi mer av den samtalen selv om jeg prøvde.

Jeg prøvde bare alt jeg kunne for å ikke knekke sammen igjen. Alt jeg hadde gikk med på å forhindre å vise panikken jeg følte spre seg i hver eneste millimeter av min kropp.

Svulsten var av grad 4.

Operasjon var ikke mulig.

Vi skulle nå til Radiumshospitalet der Terje skulle få stråling og cellegift.

Men først måtte Terje’s hjerne få noen ukers pause slik at den fikk lege etter biopsi’en.

Og i den tiden fikk Terje lov til å være hjemme.

I det møtet er ferdig og Terje og Marianne gå ut spør jeg om å få bli igjen alene i noen få minutter.

Og så fort døren lukket seg spør jeg…

"-Hvor mye tid har han igjen?"

Svaret jeg fikk slo luften ut av meg.

"-Jeg tror dessverre at han har under et år igjen".

Resten han sa hørte jeg ikke. Jeg sto der mens alt bare snurret rundt meg.

Jeg klarte atter en gang å samle meg, sa takk for informasjonen å gikk ut til Terje, Marianne og Bjørn Øyvind.

Igjen med en påklistret styrke jeg ikke aner hvor jeg fant…

Terje fortalte etterpå at han ble sint mens han satt der inne på kontoret. Fordi legen bare fortalte negative og dårlige ting, og slike ting ville ikke Terje at vi eller han skulle få høre!

Det er slik Terje vil ha det.

Han vil ikke høre om det tunge, dumme eller vanskelige.

Han vil leve sitt liv nå. Skape gode minner sammen med familien.

Så uberørt som mulig så lenge som mulig.

Og det respekterer vi selvfølgelig, alle sammen.

Det kommer til å komme tyngre tider, men enn så lenge mår han bra og han er nesten helt seg selv.

Han er straks ferdig med 2e uken med stråling, mandag til fredag.

Han er trøtt og sover mye. Han kan surre og han er glemsk. Men han er fortsatt seg selv.

Han smiler, gir varme klemmer og oppmuntrende ord.

Han er fortsatt min Terje. Estelle’s og Theodore’s pappa. Det kjæreste vi har.

Og han mår bra. Ihvertfall foreløpig.

Men for hvor lenge vet vi ikke.

Strålingen er planlagt til slutten av juni. Han vil også begynne på lavdose cellegift igjen så fort hans leververdier er normale.

Etter siste stråling i denne omgang, 23e juni vil han få en pause før det bli kraftig cellegift og mer stråling.

Og da vil formen bli verre.

Vi har alle hørt eller kanskje til og med opplevd hva cellegift kan gjøre med et menneske…

Men det er da.

Her og nå mår Terje bra.

Her og nå vil han leve så uberørt han kan, nyte hverdagen og med menneskene han er glad i rundt seg.

Han vil være sammen med sine barn, han vil være sammen med meg.

Han vil nyte livet, nyte sin familie og han vil skape gode minner for fremtiden.

Minner som fortsatt finnes der den dagen han ikke lenger er med oss.

Og selv om den siste setningen der er noe av det vanskeligste jeg noensinne har skrivet så er det her denne spleisen kommer inn i bildet.

Terje ønsker seg en familieferie etter denne omgangen med stråling. Før han blir skikkelig dårlig.

En reise der kreft, bekymring og behandlinger blir lagt igjen hjemme. En reise sammen med Theodore, Estelle og meg der vi kan leve som en vanlig familie uten tunge bekymringer og tanker.

Der vi kan være lykkelige å skape alle de minnene som kommer til å være så vanvittig viktige for fremtiden.

En fremtid der vi må klare oss uten vår elskede Terje.

Alle de planer om steder og opplevelser vi skulle oppleve i vårt lange liv sammen må presses inn i en aller siste reise.

En reise før han blir dårligere.

En siste reise for Theodore, Estelle og meg sammen med mannen vi elsker over alt på denne jord…

Og derfor spør vi dere om hjelp.

En slik reise er ikke billig og dessverre ikke noe vi har råd til på egen hånd.

Å ta opp lån i en situasjon som denne der jeg blir alene igjen med å betale har vi heller ikke mulighet til.

Hvor vi reiser er ikke det viktigste, men det må være et trygt sted.

Vi har helt siden vi giftet oss drømt om å dra på cruise. Og den store cruisedrømmen har fulgt oss videre helt siden da. Noe vi stadig har pratet om og sagt at uansett hva, uansett når, det SKAL vi få til!!!

Det er veldig mye å tørre å drømme om, et cruise koster en formue. Men det er et trygt sted for oss i vår situasjon. Og du har alltid en lege i nærheten.

Men hvor vi drar er ikke det aller viktigste.

Det er at vi får lagt igjen alt det tunge og vanskelige hjemme.

At vi får være en helt vanlig lykkelig familie som kan smile og le.

At vi får skapt gode og varme minner som vi kan leve på resten av våre liv.

At vi er sammen.

Vi. Terje, Theodore, Estelle og jeg.

30/7 2011 sto vi i Skedsmo Kirke å lovet hverandre "-Til evigheten."

I gode og onde dager, så lenge vi lever.

Jeg lover det samme i dag.

At jeg vil elske deg, være der for deg, hjelpe og støtte deg. Men alt jeg har og alt jeg er.

Jeg elsker deg Terje. Barna elsker deg. Og jeg klarer ikke å se for meg hvordan vi skal klare oss uten deg.

Hvordan jeg skal klare å eksistere uten alt det du er og alt det du gjør for meg og for oss.

Det har alltid vært du som er den sterke. Den som bærer denne familien på alle måter som betyr noe.

Med din illvilje til å si nei når noen spør om hjelp. Ditt stå-på humør og din enorme praktiske kunnskap.

Du er vår egen byggmester Bob og det er ikke den ting du ikke klarer å fikse!!

Din til tider dårlige humor og erting. Din raskt forsvinnende morragrettenhet før du har fått i deg frukost, og til og med ditt til tider sure humør som forsvinner like fort som det kommer.

Din måte å elske din familie på. Den måten vi elsker deg på.

Hvordan du alltid får meg til å føle meg trygg og elsket.

Hvordan jeg våkner opp fra mine stadig tilbakekommende mareritt der jeg er helt alene, å husker at jeg er ikke alene. Jeg har deg.

Mitt livs kjærlighet… ♥️

Jeg lovet deg til evigheten da, og jeg lover deg til evigheten nå.

Vår evighet ble bare veldig mye kortere enn vi noensinne kunne tro…💔