Etter episodene av Norge bak fasaden har de aller fleste fått innblikk i historiene rundt overgrep og trakassering i travmiljøet.
Det som kanskje er mindre synlig, er hva det faktisk koster å stå frem som noen som har blitt utsatt for overgrep. Prisen man betaler ved å stå frem med egne historier på landsdekkende tv er enorm. Både fysisk og mentalt.

Det var press på organisasjonen ifjor, men det eneste tiltaket som ble iverksatt var å gå til innkjøp av et varslingssystem. Et varslingssystem som overhode ikke fungerte eller førte til en faktisk endring, verken i handling eller konsekvens.

Folk måtte se ansiktene bak noen av historiene. Av de 50 kvinnene tv2 var i kontakt med, var det kun 3 som turde å stå frem med fullt navn og «bilde».

De valgte å stå frem fordi man såg nødvendigheten av å sette ansikt på noen av sakene, og ønsker at de som kommer bak dem skal møte en tryggere sport.

Som pårørende til en av dem som har stått frem, har jeg selv sett på nært hold hvor enorme psykiske belastninger dette fører med seg, ikke bare nå, men gjennom mange år. Også lenge før historiene ble fortalt  høyt offentlig. Jeg har sett hvordan slike opplevelser kan prege mennesker i stillhet, gjennom uro, frykt, triggere, søvnløse netter, stress og et nervesystem som konstant står i alarmberedskap.

Det mange ikke ser, er at belastningen ofte bæres alene i lang tid. Selv når man ikke snakker høyt om det, setter slike erfaringer dype spor.
Bak historiene finnes også unge jenter som har sine hverdager de skal fungere i, både på jobb, med kunder og familieliv. Samtidig som de bærer på en belastning og plager i etterkant av å ha stått frem.
Overgrep har ingen foreldelsesdato. Det merker deg for livet, livet ut.

De tre kvinnene som sto frem viste et mot de færreste kan forestille seg. Å fortelle offentlig om overgrep og trakassering, spesielt i et lite miljø, krever enorm styrke og kommer med store personlige konsekvenser.

Derfor ønsker jeg å lage denne spleisen som en støtte og anerkjennelse til dem. Ikke for å skape konflikt eller konkurranse med noen andre, men fordi jeg mener det er viktig at også ofrene blir sett og tatt vare på etter at kameraene er slått av.

Pengene skal gå til det de måtte trenge i tiden fremover behandling, hvile, trygghet, økonomisk avlastning, egentid eller andre ting som kan hjelpe dem gjennom en tung periode.

Om du ønsker å bidra, enten med en liten slant eller ved å dele spleisen videre, betyr det mer enn du aner ❤️