Jeg heter Kristopher Salvesen. Mange kjenner meg fra dokumentarfilmen Tre fedre, som viser min historie som transmann, pappa og en av dem som kjempet for å beholde livmoren sin i en tid da transpersoner ble kastrert.

Men det mange ikke vet, er hva den kampen kostet.

Før 2016 måtte transpersoner i Norge kastreres for å få juridisk anerkjennelse og blit trodd som transperson. For meg ble dette ikke bare en politisk urett. Det ble et livsvarig tap.

Jeg ønsket ikke å fjerne eggstokker og livmor. Jeg sa fra. Flere ganger. Jeg forklarte at jeg syntes kravet var urimelig. Det står til og med i journalen min fra Rikshospitalet.

Men systemet lyttet ikke.

I stedet opplevde jeg å bli mistenkeliggjort. Som om ønsket mitt om å bevare fertiliteten gjorde meg mindre troverdig som mann. Som om jeg måtte bevise hvem jeg var ved å gi fra meg noe jeg aldri skulle vært presset til å miste.

Til slutt stod jeg i et umulig dilemma: Hvis jeg ikke gikk med på å bli kastrert, ville jeg ikke få den hjelpen jeg trengte. Hvis jeg ga etter, mistet jeg muligheten til å få barn.

Det var ikke et fritt valg.

Det var press.

Flere ganger presset behandlerne meg til å gjennomføre inngrepet.

Jeg ga etter. Likevel klarte jeg, som en av ytterst få, kanskje den eneste, å beholde livmoren min. Det skjedde under den preoperative undersøkelsen, da jeg for aller siste gang sa at jeg egentlig ikke ønsket denne operasjonen. Behandleren fra NBTK sa "dette har vi allerede snakket om", men fikk da av kirurgen beholde livmoren. Noe som senere endret livet mitt.

Senere, da vi ønsket å få barn, måtte vi gjøre det på en måte som var langt mer krevende, sårbar og kostbar enn den ville vært dersom jeg ikke hadde blitt kastrert. Jeg kjempet for å få bære frem barn med livmoren jeg hadde klart å beholde, gjennom eggdonasjon og behandling i utlandet, fordi bioteknologiloven ikke omfattet meg.

Det kostet oss rundt én million kroner.

Men dette handler ikke bare om penger. Det handler om å miste råderetten over egen kropp. Det handler om å bli fratatt muligheter andre tar for gitt. Det handler om en statlig praksis som i dag er fjernet, men som fortsatt har ødelagt noe uopprettelig for dem som ble rammet.

Jeg har søkt om erstatning via Norsk pasientskadeerstatning. Jeg har fått avslag fra Pasientskadenemnda. Nå er siste mulighet å ta saken til retten.

Det koster rundt en halv million kroner.

Det har jeg ikke.

Denne saken handler om meg. Men den handler også om alle transpersonene som ble utsatt for kastreringskravet, og som fortsatt ikke har fått reell anerkjennelse for uretten de ble utsatt for.

Hittil har transpersoner som har forsøkt å få ansvar plassert, ikke nådd frem.

Denne rettssaken kan bli historisk. Dersom retten gir medhold i at kastreringskravet var et brudd på menneskerettighetene, kan saken bli et vendepunkt, ikke bare for meg, men for alle som fortsatt lever med konsekvensene av dette kravet.

Jeg kan være en av de siste, kanskje den siste, som fortsatt har en reell mulighet til å få dette prøvd gjennom pasientskadesystemet.

Derfor ber jeg om hjelp.

Pengene fra denne Spleisen skal gå til advokat, rettslig arbeid, prosesskriv, dokumentasjon, rettsgebyrer, nødvendige saksutgifter og Spleis-gebyrer.

Dersom jeg vinner saken og får dekket kostnadene, eller dersom det står igjen overskytende midler, vil pengene gå uavkortet til Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). På den måten kan bidragene også støtte videre arbeid for transpersoners rettigheter, helsetilbud og rettssikkerhet.

Dette handler om rettferdighet.

Om ansvar.

Om at noen endelig må si: Dette skulle aldri ha skjedd.

Kastreringskravet mot transpersoner er et av de mørkeste kapitlene i norsk medisinsk historie. Likevel har ingen ennå tatt reelt ansvar for dem som ble rammet.

Nå ber jeg om hjelp til å få saken prøvd i retten.

Alle bidrag bringer saken nærmere retten. Hvis du ikke kan gi, betyr det enormt mye om du deler Spleisen videre.

Hjelp meg å komme nærmere et historisk oppgjør med tvangskastrering av transpersoner i Norge.