Rikard 27 - Et feil kortvalg – og en regning på over en halv million
En sen fredagskveld startet det som senere skulle få konsekvenser ingen av oss kunne forestille oss. Sønnen min på 27 år hadde egentlig ikke penger til å bli med kameratene sine på ferie til Montenegro, men de ville så gjerne ha ham med. En av dem tilbød seg derfor å legge ut for flybilletten, så kunne han betale tilbake senere. Kameraten betalte med debetkortet sitt i stedet for kredittkortet som det fulgte reiseforsikring med. Ingen tenkte over dette den kvelden. De skulle bare på ferie sammen.
Så skjedde ulykken.
Onsdag ettermiddag hoppet sønnen min i sjøen fra en klippe i Montenegro. Han fikk et alvorlig og ustabilt brudd i ryggvirvel TH7 og ble fraktet til sykehus. Jeg kom ned fredag morgen. Da hadde han ligget der i nesten to døgn, måtte ligge helt i ro, hadde store smerter og var redd.
Det ble noen av de vanskeligste dagene jeg har opplevd som mamma. Svært få på sykehuset snakket engelsk. Sønnen min hadde ingen ringesnor eller annen mulighet til å tilkalle hjelp og måtte ligge og rope etter noen. Det kunne gå opptil 40 minutter før noen kom. Jeg fikk ikke være der etter klokken 17, så gjennom kvelden og natten lå han alene. Til tross for det alvorlige ryggbruddet fikk han kun Paracet og Ibux mot smertene.
Legen fortalte at sykehuset ikke hadde kompetanse til å operere denne typen brudd, og at han måtte videre til behandling så raskt som mulig. Vi hadde fått beskjed om at denne typen brudd burde opereres innen 4 dager, så tiden begynte å bli knapp.
Jeg ville bare få ham hjem til Norge. Men uten reiseforsikring måtte vi selv finne og betale hjemtransporten. Et ambulansefly kostet nesten en halv million kroner, og pengene måtte stå på ambulanseselskapets konto før de kunne hente ham. Det var fredag ettermiddag og foran meg lå en helg uten ordinære bankdager. Pengene skulle i tillegg overføres til en utenlandsk konto. Hvor raskt vi kunne få ham hjem, var plutselig avhengig av penger, bankdager og en internasjonal betaling.
Jeg hadde allerede begynt å lete etter andre løsninger. Den første jeg ringte, samme kveld som ulykken skjedde, var UD. I løpet av de neste dagene tok jeg titalls telefoner, men verken UD eller noen av de andre offentlige instansene jeg var i kontakt med kunne hjelpe oss med hjemtransporten. Montenegro er heller ikke en del av EU/EØS, så vi sto i praksis alene med ansvaret for å finne og finansiere en løsning.
Nesten uansett hvem jeg ringte, fikk jeg det samme spørsmålet: «Ble reisen betalt med kredittkort?» Og hver eneste gang måtte jeg svare nei.
Samtidig lå sønnen min på sykehuset med store smerter. Lørdag kveld fikk han beskjed om at han hadde høyt blodtrykk og høy puls. Han begynte å gråte både av redsel og smerte, og da opplevde han at døren til rommet ble lukket. Det gjorde ham enda mer redd fordi han var redd ingen skulle høre ham dersom han ropte etter hjelp. Den natten var han så redd at han trodde han kunne dø hvis han sovnet. Jeg fikk ikke komme inn på sykehuset for å være sammen med ham.
Midt oppi alt dette måtte jeg skaffe en halv million kroner. Jeg var utrolig heldig som hadde en far som stilte opp da vi trengte det som mest. Han lånte meg 450 000 kroner slik at jeg kunne få sønnen min, hans barnebarn, hjem til Norge. Det er et privat lån som jeg nå skal betale tilbake. Uten hjelpen fra faren min vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart å få sønnen min hjem.
Ambulanseselskapet fikk pengene på tirsdag. Sønnen min ble hentet onsdag, da han ligget på sykehuset i Montenegro i 8 dager. Heldigvis fikk jeg være med ham på ambulanseflyet hjem til Norge. Da følte han seg endelig trygg.
Han ble operert på Ullevål, hvor det ble satt inn to stag og seks skruer for å stabilisere ryggen. Heldigvis ser det ut til at det skal gå bra. Nå venter rehabilitering og veien tilbake til jobben som barne- og ungdomsarbeider på en barneskole. Han jobber med barn på 1.–4. trinn og gleder seg veldig til den dagen han kan komme tilbake til dem.
Først nå, når det mest dramatiske er over, forstår vi virkelig de økonomiske konsekvensene. Ambulanseflyet, sykehusoppholdet i Montenegro og andre utgifter etter ulykken har til passert 540 000 kroner.
Vi vet selvfølgelig at det er den enkeltes ansvar å ha reiseforsikring, og jeg ønsker ikke å legge det ansvaret over på andre. Men jeg tror mange unge og foreldrene deres ikke er klar over hvor enorme konsekvensene kan bli dersom noe alvorlig skjer i utlandet uten forsikring.
Hadde kameraten brukt kredittkortet og vilkårene vært oppfylt, kunne sønnen min som medreisende vært omfattet av reiseforsikringen. Et helt vanlig kortvalg som ingen tenkte over den fredagskvelden, fikk dermed en betydning ingen av oss kunne forestille oss.
Det er veldig mye å håndtere alene. Derfor oppretter vi denne spleisen i håp om å få hjelp til å dekke deler av kostnadene etter ulykken. Pengene som samles inn vil først og fremst gå til å betale tilbake det private lånet på 450 000 kroner som jeg fikk av min far for å kunne få sønnen min hjem til Norge. Eventuelle midler utover dette vil gå til øvrige kostnader vi har hatt i forbindelse med ulykken og hjemtransporten.
Hvis mange kan bidra med litt, vil det bety utrolig mye for oss. Har du ikke anledning til å bidra, er vi like takknemlige om du deler spleisen videre.
Og hvis historien vår kan få andre, særlig unge som skal ut og reise, til å sjekke at de faktisk har reiseforsikring før de drar, har det også kommet noe godt ut av det som skjedde. Jeg håper ingen andre familier trenger å oppleve hvor store konsekvensene av å stå uten reiseforsikring kan bli.
Tusen takk til alle som har hjulpet oss og vært der for oss gjennom dette. ❤️