Det eneste min gode kollega Mohammed Balousha vil, er å skape en fremtid for seg og sine tre barn. Men fremtidstanker er ikke lett på Gaza. En av de få muligheten for å komme seg ut, er å få en studieplass I utlandet. Men det koster!

I årevis har han jobbet hardt og målrettet for å komme seg ut av Gaza og han jublet da studieplassen var i boks. Tiden fra søknaden var sendt til mailen fra Universitetet i Leeds var i innboksen var nervepirrende. Ville dette være muligheten han har ventet på? Ville et positivt svar være den nye begynnelsen han har drømt om?
Selv om Mohammed Balousha er over 30 år, var han like spent som sine kommende medstudenter på 19 da han åpnet mailen og leste: «Du er blitt tilbudt en studieplass». Han var en av studentene som skulle få muligheten til å studere Master i Public Health fra høsten av.  Veien dit har vært lang og hindringene mange.

For Mohammed Balousha lever i et utbombet Gaza. Han har mistet huset han levde i, er tvunget på flukt til en overfylt teltleir og må hver dag kjempe for at han og hans lille familie har mat på bordet og vann å drikke. Jeg ble kjent med ham da jeg jobbet ved Nasser Sykehuset i byen Khan Younis. Rundt oss er det bare ruinhauger og provisoriske telt å se. Men Mohammed ser muligheter. Når håpløsheten er i ferd med å ta bolig i alle de fortvilte menneskene etter snart 3 år med krig, nekter Mohammed å gi opp håpet. Om et liv der de kan leve i fred, kan ha et stabilt tak over hodet, men kanskje mest av alt at hans tre små barn kan få gå på skole og sove om natten uten frykt for et bombenedslag.

Lenge før den siste krigen i Gaza bestemte han seg for å finne en vei ut av det som ble kalt verdens største utendørs fengsel. For at barna skulle få de samme muligheter som barn i vår del av verden har. For at sønnen skal kunne spille fotball uten frykt og at døtrene skal kunne danse ballett og ha tilgang til bøker å lese. Derfor brukte han hvert ledige øyeblikk på å pugge engelske gloser, skrive små tekster og øve på uttalelsen helt til hans engelsk var så god at han fikk offisiell godkjenning som tolk. Men han fortsatte arbeidet som sykepleier. Jobbet skift og skrev søknader på jobber utenfor den lille stripen av land som er omringet av gjerder og militære kontrollposter. Han fikk flere tilbud. Fra Storbritannia, fra Oman og Egypt. Men han fikk ikke tillatelse til å reise ut. Etter at den siste krigen brøt ut er grensene lukket. Bombene faller, samfunnet er lagt i grus, men det er ingen vei ut og i trygghet. Bortsett fra hvis man får en studieplass. Da finnes det noen ørsmå muligheter for at visaprosessen godkjennes. Å kunne studere i Leeds ER den muligheten har han kjempet for så lenge.

Gangene her jeg jobber på NTNU er i disse dager fulle av glade studenter. Det summer i spent forventning hos de nye og de gamle klemmer hverandre i gjensynsglede. Straks er fremtiden i gang! Mohammed sender meg fortvilte meldinger om hva han skal gjøre. Han har jobbet for så hardt for denne muligheten, men var ikke forberedt på kostnadene.  Universitetet i Leeds ber om skolepenger på nesten 400 000 kroner. Hvor i all verden skal han få dette fra? Han har søkt om stipender og bedt de han kjenner om hjelp, men det er ikke lett å skrape sammen en så stor sum.  Det som skulle være muligheten, som skulle bære fremtidsdrømmen er i ferd med å smuldre. For ham, men ikke minst for hans tre barn.

De sørger med ham, for også de er utslitte av å være redde, skvetne fordi bombene fortsatt faller og lyden av dronene konstant minner om at de er i fare og de er tiltagende fortvilte for at alle muligheter for et liv i trygghet synes å renne mellom fingrene deres som solbrent sand.

Jeg sørger med dem. Jeg ser på bildene av hans nydelige barn og minnes deres herlige latter. Det gjør vondt å vite at de ikke finner en vei ut av krigen de prøver å overleve. Gleden hos våre studenter ved NTNU blander seg med en kniv i hjertet av verdens urettferdighet.  Mohammed har gjort alt «rett» for seg og sin familie. Han er en ressurs uansett hvor han er og gjør alt han kan for å gjøre livet bedre. Skal han virkelig ikke få sjansen? Jeg strever med å akseptere det. 

Dette er vår sjanse til å gjøre en forskjell. Ikke putte på et "plaster" ved å sende penger til mat, men ved å sikre en hel familie en verdig fremtid.

7 Men det haster. Studiestart nærmer seg  og i Gaza er det ikke sikkert man lever når morgendagen gryr.