Stempler ble skrevet vinteren/våren 1989 mens jeg bodde i Vesterålen. Tid og sted er uunn-gåelig. Det er ikke valg, men vilkår. Mørket og lyset, hver for seg, så å si, preget arbeidet ned til den minste detalj, men blandet seg og fløt over i hverandre i de ferdige diktene. Innerst i gleden hviler en sorg. Jeg var også ved et skille i livet hvor jeg hadde lagt noe bak meg, uten at det fantes en plan. Jeg skrev: der to veier møtes/står jeg stille/i alle retninger. Er det ikke det filosofene kaller for det stående øyeblikk. Samlingen Stempler er et slikt stående øyeblikk i mitt forfatterskap. Slik liker i hvert fall jeg å tenke på den. Diktene kan leses enkeltvis, men danner til sammen en poetisk dramaturgi som til syvende og sist er en kjærlighetsfortelling. I kjernen av denne, akkurat som gleden i sorgen, ligger bevisstheten om at å miste er menneskelig, og at å miste tvinger deg til å finne noe annet. Det er den blå akkorden som startet Stempler og som Helge Iberg slår an på en ny måte snart førti år senere. Lars Saabye Christensen

For meg er diktsamlingen Stempler en av Lars Saabye Christensens fineste bøker. Den er et intimt dokument om sorg, død og meningsløshet, formidlet i en konsentrert og minimalistisk språkdrakt. Til tross for den tilsynelatende nihilistiske grunntonen, er diktene preget av forfatterens finurlige språklige paradokser og en tone som gir de eksistensielle refleksjonene et sterkt personlig nærvær.

Lars og jeg har en stund snakket om muligheten for å tonesette noen av diktene hans. For en tid tilbake sendte han meg Stempler med følgende dedikasjon: «[–] Kanskje musikken finnes i noen av disse linjene?» Jeg leste diktene flere ganger. Svaret mitt ble nei – disse diktene trenger ingen musikk. De bør leses og medtenkes, ikke fortolkes. Språket har sin egen rytme og musikalitet, men ikke en musikalitet som ber om å bli tonesatt. Diktene er poetisk erkjennende og har allerede funnet sin egen form.

Men én natt (!), da jeg leste diktene på nytt, oppsto likevel en idé: Hva om Lars selv er den bærende, lesende stemmen – og musikken får danne en ramme, fremheve eller kaste et nytt lys over enkelte dikt? Hva om jeg griper fatt i en strofe, gjentar og forsterker en betydning her og der, trekker ut en formulering og gir den et eget musikalsk liv – uten å overskygge Lars’ individualitet eller diktenes form? Lars tente på idéen, og da det eminente vokal-ensemblet Nordic Voices viste interesse for et samarbeid, tok prosjektet klarere form. Jeg så for meg at ensemblet – en gruppe, et «vi» – kunne fungere som et lyttende nærvær rundt diktene. Ikke som en motstemme eller fortolkning, men som et tonende fargelag i tekstens lyd og mening. Samtidig ga det vokale elementet meg anledning til å skape en emosjonell og musikalsk resonans med messe- og rekviemtradisjonen – en tradisjon der menneskelig fortvilelse og et håp om forsoning lever side om side.

Som et tredje dramaturgisk element har jeg lagt inn egne pianoimprovisasjoner. De fungerer som et personlig musikalsk mellomrom – fra det tonalt åpne til det mer jazzpregede – og binder verkets ulike lag sammen. Jeg er veldig glad for å få samarbeide med Nordic Voices; et ensemble som forener en høyt oppdrevet vokal beherskelse med kunstnerisk sensitivitet og modenhet, og håper at prosjektet kan gi klang til noen av de poetiske erkjennelsene i disse diktene. Helge Iberg

1. Prolog (vi er de som skal dø forgjeves) 2. Hymne (libera nos) 3. Hver pust 4. Gi meg en dag 5. Hymne (perpetuum) 6. I speilet 7. Jeg ville holde meg fast i elven 8. Flammer! (Dies Irae) 9. Fuglenes skygge 10. Den tid den sorg 11. I balanse 12. Vi dreier langsomt 13. Tiden 14. Skolisser 15. Sorgens entreprenør 16. Speilet ned fra veggen 17. Jeg ser ditt ansikt 18. Men snart skal lyset 19. Og jeg ser våren 20. Hymne (presemtibus e futuris) 21. Epilog (å drømme)