Det har seg slik at jeg er en 21 år gammel kvinne som for tiden mottar AAP fra NAV. Dette er den eneste inntekten jeg har hatt, ettersom jeg ble kronisk syk (Crohns sykdom) når jeg var 17 år gammel, og har dermed minstesats. Sykdommen har hindret meg i å fullføre utdanning, kunne klare å jobbe eller å være i tiltak. Nå har jeg begynt "kampen" for å få innvilget ung ufør, ettersom tilstanden min gradvis har blitt verre uten tegn til bedring i nærmeste fremtid. 

Alt dette går selvfølgelig også utover min psykiske helse, og hverdagen er dermed ganske tøff i seg selv. Jeg skal "fungere" så tilnærmet normalt som mulig, men det er ikke bare-bare det heller. Jeg leier leilighet, betaler sykehusregninger frem til frikort (pluss ekstrautgifter i forhold til behandling og medisiner som ikke kommer på blå resept), har andre normale regninger og skal liksom også ha penger igjen til mat og busskort. Etter faste regninger og husleie står det liksom ikke noe igjen, og jeg lever i stor grad på knekkebrød for tiden. Nå er jeg også undervektig og skal egentlig legge på meg, men lommeboken tillater det ikke. Jeg ser tallet på vekten gå ned uke for uke; det skremmer meg enormt. Jeg spiser 1 til 2 måltider om dagen. Legene mine og NAV er selvfølgelig fullt klar over dette, men de sier det er lite å gjøre med det og jeg må bare "holde ut". 

Jeg er veldig flink med budsjettering og økonomi, og sløser ikke penger vekk på unødvendigheter. Jeg drikker ikke alkohol, røyker ikke, snuser ikke. Og hvertfall ingen rusmidler ellers heller. Klær og andre luksusting kjøper jeg heller ikke uten å ha spart lenge, hvis jeg kan. Alt går utelukkende til mat og regninger, uten unntak. De siste 2 ukene har jeg hatt 9 kr på konto. Jeg er sulten, underernært og sliten. Føler jeg har grunn til å synes at livet er litt ekstra kjipt akkurat nå. Har aldri vært typen til å "klage" til offentligheten, og heller ikke til å tigge etter penger fra tilfeldige mennesker på internett, men jeg har måttet svelge stoltheten min og innse at jeg trenger hjelp. At dette klarer jeg ikke alene lenger. Og det er greit i seg selv, men jeg er livredd for å bli dømt eller sett ned på. 

Den korte historien er enkelt og greit at jeg har fått tildelt noen ganske dårlige kort i livet. Urettferdige kort synes jeg også av og til. Men jeg har ikke kastet inn kortene mine heller. Jeg er en stabeis uten like, på godt og vondt. Kanskje litt for sta for mitt eget beste til tider. Selv om jeg fikk råtne kort føler jeg at jeg har spilt de med integritet og som best jeg bare kan. Jeg kan ikke noe for at dette har skjedd meg, men jeg er takknemlig for at det skjedde i Norge og at jeg er Norsk statsborger. Ikke alle er så heldige, og det tar jeg absolutt ikke for gitt. Men selv i det beste landet har jeg havnet i en vanskelig sitasjon. Selv i det beste landet er jeg nødt til å be om litt mer hjelp. Og jeg må nå putte min lit i det Norske folk. Det sitter ekstremt langt inne å si dette, men... Jeg trenger sårt hjelp. 

Skal forresten gjøre mitt beste for å skrive litt i hverdagen, så det går an å følge meg på https://miniblogg.no/odafauske