Rebecca har kjempet en enorm kamp mot kreften lenge, som en fantastisk heltinne. Samtidig motiverer hun mange mennesker, både kjente og ukjente gjennom sine innlegg på sosiale medier.

Den 17. April besluttet kreftoverlegen hennes på Haukeland å stoppe all livsforlengende behandling. Så nå går kreftkampen hennes videre, uten hjelp fra det offentlige helsevesen. Rebecca nekter å gi opp. Men å kjempe på egenhånd på denne måten er veldig kostbart. Så derfor...

Rebecca trenger hjelp til å leve lengst mulig, aller helst bli frisk.

Martin og William på 5 år trenger hjelp til å beholde sin mamma.

Marcus trenger hjelp til å beholde sin kone.

Gro trenger hjelp til å beholde sitt eneste barn.

Vi trenger hjelp til å beholde vår kjære venninne.

Rebecca er evig optimist og har som langsiktig mål å bli kreftfri. Men nå i første omgang er målet hennes å leve lenge nok til å kunne følge guttene sine til skolestart høsten 2021.

Rebecca er det sterkeste, tøffeste og fineste mennesket vi vet om og vi ønsker å hjelpe henne i denne tøffe kampen.

Dette med spleis har sittet langt inne hos Rebecca og familien. Det føles jo ubehagelig å be om økonomisk støtte. Men nå er tiden kommet der familien innser at det dessverre blir nødvendig for å kunne gjøre ulike tiltak og behandlinger for å kunne leve lengst mulig, aller helst overleve. I lang tid har enormt mange, både kjente og ukjente, uttrykket et ønske om å opprette spleis eller bidra økonomisk. Dette setter familien stor pris på og det har gjort det lettere for oss som venninner å få tillatelse til å opprette en slik spleis. 

Når det gjelder beløpet som er satt som mål, er dette et fleksibelt beløp. Hvor mye midler som trengs i denne kreftkampen er vi faktisk usikre på. Det vi vet er at det er kostbart omtrent uansett hva som skal forsøkes. Dersom det blir mulighet for Rebecca å få behandling på f.eks. Aleris, ville dette koste betydelig mer enn oppsatt mål på 150.000. Det samme gjelder behandling på klinikk/sykehus i utlandet, dersom grensene åpner og dette blir en reell mulighet. Beløpet justeres muligens opp etterhvert.

Vi setter utrolig stor pris på om dere har lyst å gi et lite bidrag for å hjelpe Rebecca og familien. 

For dere som ikke kjenner Rebecca, her følger litt av hennes «krefthistorie», utdrag hentet fra hennes facebookgruppe "Rebecca skal bli kreftfri", samt noen bilder til slutt.

"Jeg heter Rebecca Island (født Vågene) og blir 37 år i april 2020. Jeg er gift med Marcus og mamma til to fantastiske toeggede tvillinggutter, som fyller 5 år i april. For snart 5 år siden flyttet vi fra Bergen til Askøy, en øy rett utenfor byen. Her trives vi veldig godt (hvis man ser bort ifra at jeg ofte drømmer om å bli klimaflyktning til et sted med mer sol og varme).

Vanligvis jobber jeg som anestesisykepleier på Haukeland Universitetssykehus. Men det begynner å bli lenge siden jeg hadde et normalt arbeidsliv.

Min «kreftreise» startet i juni 2016, da jeg plutselig oppdaget en kul over det ene brystet. Jeg hadde begynt å jobbe litt redusert etter mammapermisjonen med tvillingene, som nå var 14 måneder. Jeg hadde sluttet å amme dem måneden før. Kunne kulen være en tett melkegang? Jeg var jo bare 33 år. Jeg var vel altfor ung til å få kreft, eller?

Men det viste seg raskt at jeg hadde fått en mer sjelden og aggressiv type av brystkreft, kalt trippel negativ brystkreft. Jeg gikk gjennom all anbefalt behandling, brystbevarende operasjon, 8 cellegiftkurer (4 EC90 og 4 Taxotere) og 23 strålebehandlinger. For trippel negativ brystkreft finnes det ikke noen målrettet behandling å gi i etterkant, for å forebygge tilbakefall, slik som f.eks. Herceptin til HER2-brystkreft og anti-hormoner til hormonsensitiv brystkreft. Etter stråling var jeg derfor ferdigbehandlet og var såkalt kreftfri. Men jeg satt igjen med en kropp og et hode som ikke fungerte som det skulle. Ville livet noensinne bli det samme igjen?

1,5 år senere, sommeren 2018, var livet akkurat begynt å smile igjen. Energien og livsgleden var begynt å komme gradvis tilbake. Men det tilkom noen smerter som plaget meg mer og mer. Jeg våknet om natten av smertene, som var lokalisert i brystveggen og skjelettet innenfor. Etterhvert vokste det ut en hard klump. Fastlegen tok det ikke alvorlig, så jeg måtte selv kjempe og gråte mine tårer for å få dette undersøkt så raskt som mulig. Jeg var ganske sikker på at dette var snakk om et tilbakefall.

Noen uker senere, mens jeg lå og skalv på en undersøkelsesbenk på brystdiagnostisk senter, i lunsjpausen min fra jobb, var det ikke lenger noe tvil. Kreftspøkelset hadde gjenoppstått fra de døde. Det ble min siste arbeidsdag på veldig veldig lenge.

Siden august 2018 har jeg nemlig hatt en helt annen jobb. En jobb som jeg aldri egentlig har fri fra. Nemlig å holde meg i live. Nå tenker du kanskje at det høres ut som et enormt stort ansvar å bære. Og at jeg ikke burde pålegge meg en slik jobb. Men slik jeg ser det, så er det nettopp det jeg må, dersom jeg skal bli frisk.

På diagnosetidspunktet hadde kreften rukket å spre seg, til brystvegg, brystbein, ribbein, lymfeknuter og lunger. Legene sa at jeg ikke kunne bli frisk. Og det sier de fortsatt. Men jeg vet at de tar feil. Jeg har lest, sett, hørt og opplevd nok siden den gang, til å vite i hjertet mitt at det faktisk ER mulig å bli frisk fra uhelbredelig sykdom. Om det vil skje med meg, vet ingen enda. Men at det er mulig? Garantert! En av de beste følelsene i verden er å føle seg trygg på akkurat det! Og det viktigste er ikke hva som er sant. Men hva som hjelper meg å ha det bra.

Så hvordan skal jeg da bli frisk? Svaret er at jeg ikke helt vet det enda. Alle er vi unike mennesker. Derfor tror ikke jeg at jeg kan kopiere andres «oppskrift» og nødvendigvis oppleve samme suksess. Jeg er nødt å finne min egen vei, min nøkkel til akkurat min kreftgåte. Jeg lar meg såklart inspirere av andres metoder og det er mye prøv og feil i dette «gamet». Og jeg liker å inspirere andre igjen. Vi må hjelpe hverandre til å holde håpet og motivasjonen oppe. For er det noe som trengs i denne livssituasjonen, så er det bøttevis med håp og motivasjon.

Da kreften rammet meg på nytt, for 1,5 år siden, førte det meg ut på en slags reise i selvutvikling. Jeg har fått mer kontakt med meg selv og funnet tilbake til mine spirituelle sider jeg en gang hadde, men som hadde blitt glemt litt med tiden. For dette er jeg kreftsykdommen evig takknemlig. For all denne personlige utviklingen har gitt meg et nytt syn på verden, livet, mennesker, naturen, meg selv, kropp, sinn, sjel og helse som jeg aldri ville vært foruten. Selv om det noen få dager blir snørr, tårer, usikkerhet og frykt, så kjenner jeg de fleste dager at jeg mentalt sett har det bedre enn jeg noengang har opplevd tidligere i livet, da jeg var frisk.

Mine visjoner for fremtiden er å bruke mine erfaringer til å hjelpe og inspirere andre.

I mellomtiden deler jeg litt sporadisk fra min «reise» når jeg har overskudd til det. På min åpne snapchat-kanal (rebeccavaagene/Rebecca Island) deler jeg stort og smått og hverdagen.

Foreløpig har jeg gått kontinuerlig på cellegift i 1,5 år. Jeg har benyttet én type, helt til kreften har mutert og gjort seg motstandsdyktig og jeg må bytte til neste cellegift. Nå har akkurat kreften gjort seg resistent mot min 4. type cellegift. Jeg har siden tilbakefallet forsøkt høydose Cyclofosfamide (p53-studien), Xeloda/Capecitabine, Taxotere og Epirubicin. Det vil si at jeg har forsøkt 3 cellegifter som jeg også fikk i 2016 og én ny (Xeloda tablettene). Legen min vil nå ta en ny biopsi og gi meg stråling. Mulighetene innen tradisjonell skolemedisin begynner å snevres inn. Men jeg har fortsatt noen typer igjen å prøve. Jeg gir aldri opp. Jeg skal bli frisk. Jeg vurderer såklart å reise til utlandet dersom det norske helsevesenet går tom for alternativer å prøve. Det finnes nok mye å forsøke der ute, som kan ha effekt, til tross for at det ikke er gjort store nok studier som kan vise dokumentert effekt, slik den vestlige medisinvitenskapen krever. 

Jeg mediterer og ber til Universet, Gud og mine åndelige hjelpere (som jeg bare VET er der) hver eneste dag, og stoler på at jeg får hjelp derifra. Jeg stoler også på at kroppen min og min medfødte livskraft skal hjelpe meg til helbredelse. Dette skal gå bra!"

Ps. Etter at denne teksten ble skrevet av Rebecca, har hun gjennomgått strålebehandling, for å deretter ha en behandlingspause. I denne perioden har kreften spredt seg ytterligere og hun og mannen fikk så den tunge beskjeden om at hun ikke vil få mer behandling. Men som Rebecca nekter vi alle å gi opp håpet.