Gjennom fem tiår har jeg vært heldig. Jeg har vært barn med 70-tallets frihet. Ungdom med 80-tallets musikk. Fått egen familie, tv-kanaler og internett på 90-tallet, og blitt voksen i et nytt årtusen hvor nesten hele min verden har gått opp og fram. 

Jeg påstår ikke at det alle dager har vært fryd og glede. Men alle motbakkene har jeg gått med en grunnleggende trygghet i de rammene jeg har hatt. Kanskje er det derfor jeg beundrer så grenseløst de som tør slippe taket og gi hele seg for at flere barn skal oppleve den tryggheten?

Jeg pleier ikke ta imot gaver på fødselsdagen, men denne gangen gjør jeg et unntak. Dersom du vil sende meg en hilsen på dagen tar jeg helst imot den her. 

For omtrent jevngamle med meg har Luzmila og Cacho bodd med sine egen barn på Barnehjemmet Villa Libertad i hele sitt voksne liv. Uten kontroll, uten trygghet, men med en oppofring og overgivelse jeg målløst beundrer. De er menneskene som lever ut mine verdier, og nå trenger de det mer enn noen gang i konkret form.

Barnehjemmet er en familie med 15 barn (pluss en del voksne som har flyttet ut), og de har i sommer blitt hardt rammet av korona. Alle de voksne er smittet og syke, også flere av barna. En ansatt har mistet ektefellen. Bolivia er mer og mindre stengt ned, og det har vært utrolig utfordrende å få tak i mat, oppfylle myndighetenes krav, skape trygge dager og holde alle skolebarna ajour. I tillegg har kronekursen vært så lav at det månedlige beløpet de har fått til tider ble halvvert. Administrasjonen/innsamlingen i Norge skjer på dugnad, så alt som samles inn overføres til barnehjemmet direkte.

Følg med og les mer på barnehjemmets sider:

Facebook

Instagram