Her kommer en oppdatering om både dommen fra tingretten og anken fra staten.
Jeg er skuffet over anken, men er ikke overrasket. Da dommen falt i tingretten var jeg glad, overlykkelig, og utrolig takknemlig for å være ferdig. Men jeg har likevel ikke klart å oppdatere alle ordentlig etter dommen, eller glede meg over alle gratulasjoner jeg har fått. Jeg har vært veldig bevisst på at det var en mulighet at staten ville anke, og jeg klarte ikke helt å legge fra meg den tanken.
Utdrag fra dommen
Dommen var tydelig på at jeg hadde rett, dommeren hadde lagt vekt på de tingene som jeg har prøvd å fortelle og vise til i snart 6 år. Her er et par utdrag fra dommen:
"Pasientskadenemnda legger til grunn at «jordmor mest sannsynlig ikke fant endringer i pasientens tilstand siden hun forlot rommet en kort periode». Pasientskadenemnda bygger her på uttalelser fra dr. Letting og dr. Koss, men retten kan ikke se at antagelsen bygger på konkret kunnskap om den faktiske situasjon, men at den mer er betraktning om hvordan en forstandig jordmor vanligvis ville håndtert situasjonen."
"Retten bemerker at de sakkyndige erklæringer gitt av dr. Koss og dr. Kessler, samt uttalelse fra Rikshospitalet, først og fremst behandler det overordnede spørsmål om sykehuset iverksatte adekvate tiltak for å forhindre en for tidlig fødsel. Dette er som nevnt ikke tvistespørsmålet, idet saksøker ikke har gjort gjeldende at det var noen tiltak som kunne ha vært satt i verk for å hindre fødselen.
Retten har ut fra en samlet vurdering kommet til at jordmor ikke skulle ha forlatt pasientrommet uten å ha forsikret seg om at Nordstrand ikke var alene og at det derved forelå en svikt ved ytelsen av helsetjenesten."
At staten hadde en ankemulighet er jo noe den tapende part alltid har. Men her har det vært en reell mulighet for at staten anket, jeg visste at min sak hadde momenter som kunne gjøre den prinsipielt interessant for staten. At det øyeblikket bevisbyrden ble snudd ville denne dommen kunne være relevant for langt flere saker enn bare min.
Men jeg er skuffet. Etter 6 år etter søknaden ble sendt så er jeg fortsatt ikke ferdig. Selv med en klar dom fra tingretten. Det er tungt å vite at jeg må atter en gang forklare hvordan jeg som gravid, førstegangsfødende gråt og nesten tryglet om å bli hørt, for så bli avfeid som dramatisk eller redd. For deretter i flere år få høre at jeg fikk forsvarlig helsehjelp, og at det ikke var en svikt at jeg ikke ble hørt, trodd, eller anerkjent.
Jeg er sliten og lei, og skulle ønske at de bare lot det være. Skulle ønske de sluttet å tviholde videre på noe som "alle" andre mener helt klart er galt. For jeg har enda ikke møtt noen utenfor statens pasientskade-apparat som mener dette er riktig.
Omvendt bevisbyrde
Min advokat og meg anførte at det var en snudd bevisbyrde i denne saken, ettersom det i journalen min står at jeg hadde hatt en jordmor inne hos meg, men det finnes ingen notater, nedtegnelser, eller informasjon fra henne og hva hun observerte. I dommen vises det til NOU 1992:6:
"I enkelte tilfelle kan bevisbyrden bli snudd. Dette gjelder blant annet dersom helsepersonalet kan bebreides for at bevistvil foreligger. Omvendt bevisbyrde som følge av mangelfull journalføring ble statuert blant annet i Rt-1988-244 og Rt-1989-674. I sistnevnte dom ble dette avgjørende for resultatet. Omvendt bevisbyrde vil også kunne være aktuelt for eksempel dersom helsepersonellet ikke har gjort tilstrekkelig for å sikre relevant bevismateriale, eller dersom foreliggende materiale synes å bli holdt skjult for domstolen. Når hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden for årsakssammenheng ikke har vakt særlig kritikk, skyldes det åpenbart at utviklingen mot å se bevisbyrden i lys av bevismulighetene i den enkelte sak, gjør det lettere å oppfylle bevisbyrden. Hertil kommer at dommeren ved bevisvurderingen også vil se hen til dette.
Retten legger den beskrevne lovforståelse til grunn."
På grunn av dette sitter jeg med en tanke om at denne anken må være prinsipiell, de må ha vurdert det slik at grensene for snudd bevisbyrde ikke var tydelige nok, og at staten kun ønsker en presisering av dette. Jeg kan ikke tro noe annet.
For hvis jeg begynner å tro at noen faktisk, helt oppriktig, mener at dette var forsvarlig helsehjelp for en ung, førstegangsfødende, gravid med tvillinger i uke 25 kvinne, så mister jeg helt troa på systemet. Hvilke rettigheter har en som fødende, som kvinne, som pasient, hvis man ikke har en rett til å bli hørt av helsevesenet når en forteller om egen kropp.
Så jeg kan ikke la meg selv tro at dette er anket fordi noen oppriktig tror og mener dette er riktig.
Samtidig som skuffelsen er stor, så kjenner jeg også at jeg er forbanna. Dette er ikke rett, det er ikke slik det skal være. Kjenner at nå er jeg klar for å demonstrere, rope, dele, og ta det helt til Høyesterett om jeg må, for å få bekreftelse på at dette er ikke måten å behandle mennesker på.
Anken
Staten har i anken sin anført at alle andre enn dem tar feil. Er ikke helt slik de skriver det, men det er det de anfører.
Tingretten tar feil. Min advokat tar feil. Jeg tar feil.
De mener fortsatt at jeg fikk forsvarlig helsehjelp, og at det ikke er omvendt bevisbyrde.
Utdrag fra anken:
"Staten vil for lagmannsretten som for tingretten, gjøre gjeldende at vilkårene for erstatningsansvar ikke er oppfylt i saken.
Tingrettens avgjørelse innebærer feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Staten anfører at det ikke er grunnlag for snudd bevisbyrde i vår sak, og at tingrettens rettsanvendelse og bevisvurdering er uriktig."
Videre viser Staten til at "Det foreligger intet grunnlag ut i fra journalen for å si at bevisbyrden skal snus i vår sak. Bakteppet som tingretten synes å overse er at mor lå på observasjonspost, hvor journalføring ikke foretas «time for time», men stort sett to ganger i løpet av et døgn (særlig ved endt vakt)."
Jeg er veldig fascinert over tankerekken. Man er faktisk pålagt, etter lov, å føre inn i journalen at man gjør undersøkelser eller observasjoner, hva disse består av, og eventuelt resultatet. Og vi vet at det var observasjon, men vi har absolutt ingen informasjon om hva som kom frem.
Til slutt
vil jeg bare si tusen takk til dere alle. Jeg fortsetter kampen.
