I november 2016, samme dag som Donald Trump ble valgt til president , dro jeg til Vest-Papua med Regnskogfondet. Vest-Papua er den indonesiske delen av øya Ny-Guinea og ligger rett nord for Australia. Som styremedlem i Regnskogfondet var jeg så heldig å få bli med på en båtreise fra Sorong til Manokwari sammen med deres lokale partnerorganisasjon. Med på båten var en rekke engasjerte unge papuanere som var med på workshops og møter i de små landsbyene vi besøkte langs kysten.

Det var en båtreise i fotsporene til Alfred Russel Wallace, den britiske naturviteren som i sin tid konkurrerte med Charles Darwin om å beskrive naturlig seleksjon først (hvem som "vant" får de lærde strides om). Wallace sin reise dit på midten av 1800-tallet er behørig omskrevet i hans bok The Malay Archipelago, som i motsetning til Darwins "Artenes Opprinnelse" faktisk er mulig å lese for oss vanlige dødelige. 

Fun fact: Det var Wallace's beskrivelse av paradisfugler i boken sin som pirret David Attenboroughs eventyrlyst lenge før han ble en verdenskjent natureventyrer, og det var Attenboroughs reportasjer om paradisfugler som gjorde at jeg i hele mitt voksne liv har drømt om å dra til Ny-Guinea... På denne båtturen ble ringen sluttet: Jeg fikk se paradisfulger javisst men fikk også oppleve et dyreliv i og rundt havet  som var nesten ufattelig. Korallrevet langs kysten sørger for et mangfold av fisk, fugl og alt midt i mellom. Her er klekkeområder for kjempeskilpadder, her er flygefisk og flygehunder og fugler som bråker som helikoptre og kenguruer som klatrer i trær. Uten å gå helt Disney på dere så var det litt som å våkne midt i filmen Avatar (i en av de hyggelige sekvensene). 

Pulau Um

En av dagene satte vi ut en lettbåt (dvs de andre gjorde, jeg er selvfølgelig helt hjelpesløs også på sjøen), og vi dro ut til en bitteliten tropeøy som heter Pulau Um. Øya var liten men dyrelivet voldsomt. I trætoppene hang det hundrevis, kanskje tusenvis av flygehunder, det vil si enorme flaggermus med fin rød pels, litt som hunden min Luna. De okkuperte øya på dagtid men ved solnedgang lettet hele hurven og fløy inn mot fastlandet på jakt etter det de liker mest: ikke menneskeblod men frukter. Fruit bats kalles de også. Og akkurat i det flygehundene har gått i gang med nattskiftet kommer det hundrevis, kanskje tusenvis, av flyvende sjøfugler som har tilbragt dagen til havs og nå skal ha et sted å sove for natten. Det var et fantastisk vaktskifte å få oppleve.

Til dere hverdagshipstere som driver med monstera-planter så er Pulau Um et fata morgana. De høye trærne er dekket av monstera-planter som vokser seg metervis oppover bakken. Fugle- og flaggermusbæsj gjør åpenbart underverker for vokselysten.

Men selv her, på en øde øy, i et område med lite folk, fant vi plast og flasker som var skyllet i land. Det finnes ikke lenger noe sted på kloden som ikke er merket av oss mennesker og all avfallet vi produserer. Avfallet kjenner ikke landegrenser og det forsvinner ikke av seg selv, i hvert fall ikke på mange tusen år. Jeg er privilegert som fikk oppleve en båttur rundt kysten av Vest Papua, det var en fantastisk opplevelse. Men frykten for hva vi gjør mot kloden vår ble bare enda sterkere av å være et slikt sted med så vakker natur. For via Regnskogfonet har jeg sett på nært hold i Amazonas, Kongo og Borneo hvor fort skogen kan forsvinne, elvene forurenses og havene ødelegges. 

I slutten av The Malay Archipelago skriver Alfred Russel Wallace (fritt etter min selektive og litt dårlige hukommelse): "Min største frykt for fremtiden er at menneskenes higen etter rikdom og økende kunnskap om ressursutnyttelse vil ødelegge naturen og kloden vår". Dette skrev han på 1860-tallet. Jeg lurer på hva Wallace ville sagt hvis han hadde kommet seilende med båten sin tilbake igjen til Java og Jakarta nå?  

Menneskene vi møtte i landsbyene langs kysten av Vest-Papua er avhengige av en sunn skog og et rent hav for å overleve. Det er selvfølgelig dyr- og plantelivet også. La oss gjøre en innsats for fugler og fisker og folk og støtt årets TV-Aksjon: Et hav av muligheter!           

Hva går pengene til i år?

Årets TV-aksjon skal bekjempe plast i havet gjennom å etablere og forbedre eksisterende avfallssystemer for mer enn 900 000 mennesker. Pengene som samles inn til TV-Aksjonen er øremerket tiltak i Indonesia, Vietnam, Filippinene og Thailand. De går ikke til prosjekter i Vest-Papua men turen dit og til Pulau Um lærte meg én ting: Har vi noen som helst mulighet til å hjelpe, bevare og rense havene i disse områdene så må vi gjøre det. Derfor støtter jeg TV-Aksjonen i år, og håper du har mulighet til å gjøre det samme. Siden jeg er dansk klinger det ikke så veldig bra å be deg støtte min digitale bøsse, men jeg håper du gjør det likevel... 

Pengene som blir samlet inn går uavkortet til TV-aksjonen og blir utbetalt direkte til TV-aksjonen sin konto. Se hva du kan bidra med til TV-aksjonen