Mikka, moni, lillesøs! :purple_heart:

Æ huske godt dagen ho kom t verden! Æ va 10 år og va sammen men mamma hver dag når d nærma sæ, fordi æ villa vær me når ho kom. Æ fikk sitt foran i ambulansen på vei t sykehuse. Vel frem tok æ tia på rian og massert ryggen t mamma! Så kom ho, å æ satt på første rad i showe der lillesøster såg dagens lys! Ho va jente nr 5 i rekka, så nå drama va d ikke! Æ spurt mamma koffor ho hadd ropa sånn, om d va vondt. "Nei, ho mått bare ta i litt". Fra den dagen hadd æ å lillesøster alltid et ekstra nært forhold! 

3 år seiner ble æ kjørt t barnehagen for å hent Monica. En time før d, ble æ å søstren mine, kalt inn t rektors kontor. Der ble vi fortalt at mamma va dø. Ho hadd sovna å kræsja me en lastebil på vei hjem, etter å ha kjørt stefaren min, pappan t Monica, tilbake på rehab. 2 uka tilier fikk han en blodpropp i hjernen som gjor han lamm i hele venstre side. Han va på opptrening for å lær sæ å bruk kroppen på nytt. Dagen før hadd mamma vært i nord Sverige på jobb og kjørt bil hele natta for å kom hjem. 

Så va d altså min jobb å hent lillesøster, og fortell ho at mamma va dø... Ho forsto ikke. Tror ingen 3åringa kan d! Lille Mikka sa: "min mamma e i himmelen nu". Og som 3 åring flest va ho glad d ene øyeblikket, og skreik etter mamman sin d andre. 

Dagen etter begravelsen ble vi splitta. 2 av oss søstren ble flytta tbake t Trondheim, ei bodd allerede i en ainna by i sverige og Mikka å pappan hennes ble igjen i Sverige! Alt va kaos, og tape va på mang måta totalt. D gikk flere år før æ fikk møt Mikka igjen./p>

Noen år seinar mista ho pappan sin av en hjerneblødning. 11 år og i fosterhjem. Fortsatt langt unna søstren sine og helt alein i verden. D som redda ho den gangen, og i alle prøvelsan som skull kom  etterpå, va hestan! Hesta e venna full av forståelse, aldri dømmende og alltid tilgjengelig her å nå, for glede og sorg! Fra Monica va 3 år gammel va ho hestegal - elska hesta rett å slett! 

Etter hvert fant også vi tbake t hverandre, Mikka å mæ! Bestevenna i tykt å tynt, opptura å nedtura- der for hverandre m ubetinga kjærlighet! 

For nån få år siden, etter en fryktelig tung periode, flytta ho hjem t oss. Å der va ho i mange mnd, helt t fotan hennes kunn bær ho igjen. 

For 1,5 år siden mista æ mann min i ei tragisk ulykke. Mikka slapp d ho hadd i hendern, pakka en bag, og kom å va hos mæ i mange uka! Kor mang veit æ ikke da allt e bare et svart hull, men Mikka va der!  

Makan t omsorgsfull, hjertevarm jente ska man leit leng etter! Den her dama gir alt t dem ho bryr sæ om, men også t folk ho aldri har møtt, i jobben sin som ambulansearbeider! 

Når Mikka endelig fant drømmehesten, Hektor, va d eneste naturlige å lån ho pengan, så han kunn bli hennes :purple_heart: å ho ga han alt, t slutt dem beste dyrlegan i lande, men desverre forgjeves. Sittende igjen ble ho, uten sjelevenn, med et lån som påminnelse om d som skulla vært! 

Nå e mitt største ønske at vi sammen kan gi den jenta her, som ikke klare å lev uten hest, en god grunn t å stå opp om mårran, en ny hest! :purple_heart: sånn at den turen her i kjelleren ikke bli fullt så lang å mørk! :black_heart::purple_heart::heart:️

En liten hjelp på veien t å finn en ny bestevenn :heart:️

Klem storesøss Bente

Monica og Hektor :heart:️

Monica hadde gått gjennom en stor traume der hun fikk sin gamle hest over seg og ble gående på krykker i 3 mnd med leddbåndskade å operasjon... Etter det ble hun veldig redd for og slappe av oppå en hest og det hele ble til en ond sirkel. Men så møtte hun Hektor, dølahesten med kaldt hode, varmt hjerte og snille øyner :heart:️ hun falt pladask for det rolige vesenet og det tok ikke mange mnd før hun kjøpte han. Hun som aldri skulle ha dølahest, endte opp med akkuratt en dølahest. Hektor, han som lærte henne og slappe av på hesteryggen igjen , han som ga henne ridegleden tilbake, han som alltid ga henne motivasjon til og fortsette. De to fikk en helt spesiell kjemi og jeg som venninde til Monica kan med hånden på hjerte si att jeg har ikke sett henne så glad med hest som hun var med den aller første hesten hun hadde da jeg møtte henne når hun var 11 år.  Nå er hun 25 år og det er ikke før nå hun har møtt en slik hjertevenn igjen som hun følte seg 100 %trygg på.

Desverre skulle dette også vise seg og gå feil vei for Monica.. Hektor gikk mere og mere og stampet med høyre bakbein, det ble sagt hos veterinæren hun var hos da att han hadde patella, det kunne behandles pluss att hun fikk en treningsplan. Men med tiden syntes Monica att dette bare ble værre og værre så hun valgte og ta han med til en ny veterinær for og få det skjekket og ihåp om att det da måtte bli en behandling til.. På få minutter ble alt snudd på hodet og det viste seg da att Hektor hadde en medfødt nerveskade i ryggen som gjorde det vanskelig for han og vite hvor bakken var, det var noe som ikke kunne opererers eller behandles. Hektor hadde smerter og det kom bare til og bli værre og værre...

En veldig tøff bedskje og få att det kjæreste man har går med smerter og med en følelse av og ikke egentlig vite hvor han setter ned bakbeinet sitt.  Monica er en veldig real og følsom person så hun skjønte jo tidlig hvordan dette kom til og ende. Som hun sa til meg, "når jeg har kjøpt meg ett dyr, har jeg også ansvaret for det uansett situasjon som måtte oppstå." "hestevelferden er alltid nr 1"  uten og nøle engang la hun seg selv til side og tok avgjørelsen sammen med veterinær om att det aller beste var att Hektor fikk slippe. Hun visste att forsikringsselskapet ikke kom til og dekke noen ting og att hun igjen ville stå på bar bakke helt alene, ingen foreldre og spørre etter hjelp. 

Derfor ønsker jeg og storesøstra Bente og lage en spleis til og få alt på riktig vei igjen å selvfølgelig finne en ny bestevenn med kaldt hode, varmt hjerte, og snille øyner:heart:️

En krone her og en krone der kan utgjøre en stor forskjell. Fordi Monica fortjener noe bra nå :heart:️

Mvh Bente og Cecilie