Jeg som person er sprudlende, fargerik, full av liv, og jeg elsker å jobbe,  leke og å være i gang. En dag endret livet mitt seg drastisk. Jeg begynte å føle meg sliten, så utmattet. Hadde store smerter, var svimmel, lys og lyd ømfintlig og etterhvert så hadde jeg så mange symptomer, og så sterke at det var vanskelig å komme igjennom hverdagen. Det viste seg at jeg hadde fått ME kort tid
etter at vi fikk vårt første barn. Symptomene ble ikke så sterke at jeg forstod at noe var virkelig galt før etter jeg fødte vårt andre barn. Før dette så elsket jeg å leke med vår datter. Jeg var gjerne med inn i barnehagen og lekte med alle barna. Farger, lek og morro er en naturlig del av meg. Også jobben min var viktig. Jeg jobbet ofte overtid som miljøterapeut for enslig mindreårige ungdommer og brukte mye humor i jobben min også. Men etter at jeg fødte vårt andre barn så ble det for mye for kroppen min.  Jeg gledet meg til alle trilleturene vi skulle ha,  men jeg klarte kun å gå en. Sakte men sikkert mistet jeg mer og mer av livet. Jeg klarer ikke å jobbe og mistet følelsen av å være til nytte. Jeg klarer ikke å holde kontakten med venner fordi jeg ikke klarer å ha besøk,  og det å prate i telefonen er vanskelig. Heldigvis kan vi skrive til hverandre på grupper i sosiale medier. Men det verste er at jeg ikke kan være mamma slik som jeg vil...slik som jeg fortjener å være mamma, og ikke minst slik mine barn fortjener å ha en mamma. Med tiden har jeg ramlet ned til alvorlig grad som betyr at jeg mer eller mindre lever livet mitt fra sengen. Jeg leker med barna, leser med barna og ser tv ned barna i sengen. Min mann må også komme i sengen å se tv eller prate med meg. Men det hender at jeg klarer å komme opp litt. 

Når jeg er oppe så er jeg opptatt av å ha ting rundt meg som gir meg energi og gjør meg glad. Jeg trenger farger og humor i hverdagen, og heldigvis så er jeg en positiv person som ler lett og finner humor og glede med familien min selv om det et mye sykdom og virkelig tunge dager. Selv det å dusje er en kamp og setter meg helt ut resten av dagen. 

Min største drøm er å få en tatovering på brøstet mitt med masse farger selvsakt. En tatovering som betyr mye for meg. Med symboler som døtrene mine og andre symboler med personlig mening for meg. Mange liker ikke tatoveringer, og ihvertfall ikke på bryst. Men jeg gjør det. Det er noe jeg virkelig ønsker meg og som kan minne meg om å holde motet oppe når alt virker mørkt og overkommelig. Jeg har to små barn og en mann som har en mamma og kone som bor i sengen. Jeg trenger all drahjelp jeg kan få for å klare å tenke positivt. Jeg er ikke i stand til å jobbe så økonomien er stram. Min mann har også store skader, han ble blant annet kjørt over av en av postens varebiler en uke før termin av førstefødte. Dette endte med mange knuste småbein i foten og forkalkninger i arkilleshelen. Før dette hadde han permanente nerveskader i ryggen og de skadene han fikk i foten har forverret skaden i ryggen på grunn av skeiv gange og gitt slitasje i hoften. Derfor er han på uføre så vår økonomi er stram. Tatovering er en drøm som vi overhodet ikke har råd til på egen hånd. 

Jeg håper virkelig at det er noen der ute som vil hjelpe meg å oppnå drømmen min.