Oppdatering:

Tirsdag 11 mai skal Alfred i anestesi å ta en gastroskopi og endoskopi, Han hadde ett illebefinnende med pusten og feber på fredag, så da ble han innlagt på sykehuset å ble sedert å fikk tatt røntgen, blodprøver etc.

Han hadde ikke fått anemi av antibiotika. Huden i halsen har grodd, Merkelig nok, med de plagene han faktisk har. Så han vil derfor ikke behøve operasjon.

Lungene så ikke bra ut, Og han har fått ett høyt blodtrykk sekundært til luftveisplagene.

Han hadde fått ny bronkitt, og dette var forklaringen på hvorfor Super Alfred nå på bare et øyeblikk etter en god uke hadde fått tilbakefall med feber.

Han er nå satt på metacam og fortsetter med de medisinene han går på.

Imorgen, 11/05-2021

Vil bli en TØFF dag!! Er redd for hva som kan skje mht anestesi og undersøkelser, Er redd for negative svar. 

Nå har det vært så mye opp og ned for den lille kroppen over så lang tid, Og om dette ikke vil være fiksbart, å han må fortsette å ha det slik, Så vil lunger kunne bli permanent skadet, og han kan utvikle hjerte feil.

Og hvis han nå ikke har blitt Ok til slutten av juli, Eller det er forsvarlige Grunner til å fortsette, Så må vi si at han har vært tapper lenge nok :broken_heart::broken_heart:

Alt kan skje, på godt og vondt.

Han kan sansynligvis få flere feberanfall pga luftveiene.

Han kan vokse seg ut av ting.

Så lenge det er riktig ovenfor Super Alfred, Vil vi fortsette å kjempe, Men innen slutten av juli, Må universet vise oss fremgang, Som er forenelig med dyrevelferd og liv.

Ubehag er en ting, Men min hund skal ikke leve ett miserabelt liv hvis ikke det er forsvarlig. Det går mot alt jeg står for.

Bronkitten har holdt seg stabil siden han begyndte på metacam, Men han har fortsatt sine plager. Det er ordentlig vondt å se på. Mammahjertet blør. Skulle så gjerne ønske jeg kunne trylle.

Men feberen har holdt seg borte og han har gode øyeblikk på tross av at han er tett.

Da han har hypoplastisk luft/spiserør så er dette noe som skaper problemer for han, og dette vil da vise seg innen slutten av juli når han er 10 mnd hvordan utvikler seg. 

Om han er en av de 65% Bulldoger som vokser ut av det eller ikke. 

Diagnosen er usikker, Men det er fortsatt håp. Denne undersøkelsen er noe vi har ventet på, som er en milepæl laget av skrekkblandet 'fryd'

Vel, mindre fryd slik ting er nå. Da jeg er engstelig for hvordan det vil gå.

Men det er ingen vei utenom, når vi først har kjempet så hardt for han så lenge, Så er dette en viktig del av fullverdig utredning.

Imorgen kan alt gå i 100000 biter, Men det kan også bli gledestårer.

I mens er jeg takknemlig for hvert sekund, Og råder alle til å klemme ekstra gost rundt sitt lille pelsbarn.

Det er ingen selvfølge at de er her, Det har Super Alfred bevist.

Jeg har fortsatt ikke tilgang til pc og får fortsatt derfor ikke lagt opp kviteringer på de nye besøkene i spleisen, og helt ærlig så har jeg vært så sliten, Da jeg har vært hos veterinæren at å få gamle regninger har ikke blitt prioritert som jeg ønsker.

Da angst og tårer har tatt overhånd.

Forrige besøk ble også annerledes en forventet, Da det egentlig kun var en sjekk også ble det et noe mer akutt tilfelle, og vil derfor bli slått sammen med regningen, Som kommer imorgen.

Takk igjen fra hjertet, til alle dere fine folk som hjelper, støtter og heier.

Mvh Meg & Super Alfred.

:woman_elf::heart::dog2:

Redigering: 

Det er kommet inn forslag om å forkorte/oppsummere, Så folk skal orke å lese hva dette dreier seg om.

Alfred opererte 12 uker gammel for lang gane og insnevrede nesebor, Han fikk så en heftig Aspirasjons lungebetennelse. Han har nesten bodd halve livet sitt på klinikken, Og dyresykehuset bokstaveligtalt, og tatt alle slags undersøkelser og prøver.

Han har nylig pådratt seg ny lungebetennelse og er med jevne mellomrom inne akutt på dyresykehuset/eller klinikken på Evidensia for å få hjelp.

Kirurgen kunne ikke fjerne all huden, da Alfred var så liten når operasjonen ble gjordt, 

Så det gjenstår gastroskopi, ny endoskopi, CT skan og desverre nokså garantert en del veterinær besøk, både akutt og avtalt.

Vi håper han vil vokse seg best mulig ut av det, Men en operasjon vil være nødvendig å det er om ca 3 mnd, alt etter hvordan kroppen utvikler seg.

Det blir mye prøving frem og tilbake, ifth medisiner da det er komplisert når Alfred bare er en liten valp. Og vi også må ta hensyn til at han skal få ett godt liv senere, å helst ikke sekundære problemer av medisiner osv.

Utgiftene er mange, Å veldig høye å jeg håper av hele mitt hjerte at jeg kan få litt hjelp, 

Da TRYG ikke vil dekke noe på grunn av medfødt sykdom.

Jeg er uføretrygdet å ligger allerede den største summen av behandlingen i minus.

Alfred har jo selvfølgelig en Utrygg hverdag, men Veterinæren er positiv, og vi kjemper med nebb og klør, dag og natt, jeg og Alfred. 

Han kan bli helt fin.

Å det har både veterinæren hans og jeg full tro på.

Hvis ikke, Ville vi ikke kjempet så hardt. Da ville vi latt han gå.

Han er full av liv, Og har virkelig mulighet til å bli en god gammel bulldog bestevenn,

Mitt STØRSTE ønske av ALT akkurat nå.

Til de som vil lese litt mer detaljer, og Historie og meningen min med dette 

Kan dere fortsette her:

Jeg synes egentlig dette er veldig veldig vanskelig. Fordi at dette er ikke noe jeg føler er behagelig å gjøre. 

Men regningene til Lille Alfred er ikke billige, Og det har til sammen blitt en meget dyr reise for Den lille Bulldog valpen, Alfred i sitt nå 6 mnd og 5 dager lange Liv.

Jeg sliter veldig mye her i livet, Og for meg er ikke en hund 

" bare en hund " - For meg er Hunden min ALT. 

Min grunn til å leve rett og slett. Min Angst medisin, Min Støttespiller, Min trygge kilde i livet, Hvor noen Er avhengig av meg, å jeg er god nok uansett, Jeg må stå opp om morgenen, Ta gode valg, Fordi hunden min trenger meg. Jeg må Få nok søvn, Fordi hunden min trenger meg. Jeg går ut i naturen å føler at livet har en mening, Sammen med hunden min. En myk pels klump med beina eller inntil brystet om natta, Gjør søvnen bedre, En logrende hale og to vakre brune øyne som ser inn i mine, å er klar for en ny dag sammen med meg, Fordi jeg er hans bestevenn, En som gjør fortidens spøkelser verdt å beseire, å fremtiden mulig å mestre. En som gjør meg til ett bedre menneske, Som får meg til å se verdien i meg selv, Som viser meg at ekte kjærlighet virkelig finnes her i livet.

Det er bedre en 100000 timer hos psykolog.

Hunder dømmer ikke, De er ikke slemme, De er Alltid der, Og gjør livet verdt å leve. De svikter ikke, De gjør aldri noe galt, De er bare til, Å gir deg hele sin sjel, Alt får mening sammen med en hund.

Min forrige hund Fredrik var min første egne hund som var bare min. Han ble 7.5 år gammel, og hadde det ikke vært for han, Hadde jeg ikke levd. Han har lært meg mer en noe annet i livet om meg selv og livet. Han gikk bort på samme dag som min bestemor i 2019, Da hans magedreining operasjon var vellykket, Helt til det oppsto komplikasjoner 28 dager senere.

Jeg trodde ALDRI jeg noensinne skulle klare å åpne hjertet igjen. Jeg trodde ALDRI jeg skulle klare å leve videre.

Etter 13 lange måneder i behandling så var tiden inne for å få hund igjen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ALDRI ha Bulldog igjen. Fordi ingen kunne likevel bli som Fredrik, Men ting ble nå slik alikevel å jeg tenkte at livet er som det er, Å våger man ikke, Så vinner man ikke, Så jeg tok sjansen.

Sommerfuglene fløy konstant i magen, Å jeg telte ned til lille Alfred skulle komme.

Han kom hjem til meg, 9 uker gammel og livet var ren lykke.

Endelig var alt komplett.

Så kom bekymringen jeg fryktet. Alfred var født med lang gane, og insnevrede nesebor.

Jeg fikk tilbud om å bytte han tilbake og få ny valp eller en voksen, frisk hund. 

Men allerede hadde såret i hjertet mitt begyndt å gro, Og jeg tenkte med meg selv, At jeg nekter å bytte den kjære babyen min bort Fordi han er syk.

En annen veterinær ville kansje bare sagt at det ikke var håp, Fordi han er en bulldog og hadde og har såpass omfattende problemer allerede så tidlig i livet sitt.

Men jeg har en veterinær jeg stoler på, Som da jeg ikke lengre etter vi var på kontroll, 3 dager etter Alfred kom, å skulle se det an, kunne klare å leve med meg selv ved å se på dette lengre for ikke var det bare lyder, som man kunne høre på flere titalls meter, men han begyndte å bytte stilling om natta, å slite synlig med pusten,å satt å slikket på veggen å så opp i lufta.

Noe hunder kan gjøre ved tegn på smerte og ubehag. Og ingen kunne være i tvil om at her var noe riv ruskende galt.

Selvom hund er meningen min med å leve, Så skal man Alltid sette de man elsker sin velferd, Før man tenker på egne følelser, og jeg var forberedt på å ta farvel.

Men vi fikk så time til operasjon på en mandag. Dagen etter Alfreds 3mnd's dag.

Operasjonen gikk greit, og var vellykket og jeg kom hjem og var i ekstase, Da dette så ut til å gå kjempe bra.

Han snorket ikke en gang.

Så begyndte det.

Han fikk lungebetennelse og vi måtte akutt til dyrelegen. 

Vi kom hjem, etter han hadde vært sedert å fått masse injeksjoner men ikke før vi rakk å snu i døra nærmest måtte han tilbake  igjen.

En dag ble han blå å måtte intuberes,

Å måtte sove i oksygentelt om natta.

Da var det 70% for at han overlevde, og 30% for at han kom til å dø. Den bittelille babyen min på 3mnd.

Jeg sovna litt på sofaen mens Mamma satt våken, Og glemmer sent følelsen når hun våknet meg å sa at

 "nå tror jeg han dør. "

Han klarte seg den natta, mot alle odds. 70% vant.

De neste par Dagene etter også lå han å kjempet for harde livet i oksygentelt om natta, og panikken startet da jeg koblet fra oxygenmaskinen den halvtimen det tok til vi var fremme til veterinæren. 

Han ble bitteliten, tynn og ugjenkjennelig, Slik en skjør skapning. Likevel så ville han så gjerne være.

X antall timer, observasjoner, injeksjoner, prøver av lunger, røntgen, blodprøver, og akutt turer i Hu og hast, våkennetter, tårer, frustrasjon, smerte og håpløshet senere, og desverre veldig mange fler tusen en jeg har, ble han bedre og lungebetennelsen var over. 

Glemmer aldri den følelsen når prognosen ble forandret til VELDIG BRA. Og at vi trodde dette ble en solskinnshistorie likevel. Det var som å se sola etter 100 år på havets bunn.

Vi fikk en varsom men lengre periode sammen som var veldig bra og de som jobbet på dyreklinikken begyndte å savne han, Da dette har vært hans andre hjem.

Så skulle vi hoppe av antibiotika å så var det påan igjen. 

Frem og tilbake til dyrelegen. Spørsmålet var bare når. Som regel har han valgt seg mandager, å vi spøkte om at han måtte ha ett syndrom som gjør at han blir dårlig for å komme tilbake til dyre klinikken/sykehuset, Da han ofte fikk puste anfall eller spøy å så fikk han medisin, godbiter og masse kos, å så var det å hjem.

Endoskopien viste at han hadde litt hud enda i halsen, Som må fjernes,Når han har vokst seg til, sannsynligvis. Han hadde forstørrede mandler, Alvorlig halsbetennelse, og Han hadde også bronkitt, og tre bakterier på lungene som de fant ut på skrapetest.

Tross dette, har vi hatt veldig gode dager, og veldig tøffe dager, Jeg og Super Alfred.

Takk skaperen for den fantastiske veterinæren, Min mor, og de andre som har vært der, og hjulpet å komme oss frem og tilbake i denne tiden.

Ting sto stille igjen på ett rolig, Men likevel mere håpefullt hverdagslig ståsted for oss.

Formen var ok, Med noen turer inn og ut av klinikken, Men så bestemte den lille kroppen seg nå omsider å utvikles i negativ retning, å teste ut det nye dyresykehuset I Kristiansand også. 

Å nå har han fått lungebetennelse. Den ser det nok likevel ut som han kommer til å klare, og veterinæren og meg og Alfred gir oss ikke før det er eneste utvei.

Nå skal Super Alfred ta gastroskopi og endoskopi på samme tid igjen om ca 1-2 uker,

Etter en liten stund med antibiotika. Heldigvis er det ikke aspirasjons Lungebetennelse. 

Mulighetene er fortsatt store, Selvom det selvfølgelig gjør vondt langt inni Mamma hjertet, Hele tiden. Og å nyte øyeblikkene har vist seg og nok en gang bli av ny betydning. 

Til nå så er vi oppe i 100 000 ihvertfall hvis vi regner med medisiner også, 

Det er 3 mnd til så er Alfred 9 mnd, og Da kan han sannsynligvis få bli operert i halsen på ny hvis han vokser seg til. Da vil halsen kunne være åpen og hans luftveier vil bli bra nok, Til at resten av hans liv vil bli ett godt og verdig liv, å han kan bli gammel og grå.

Penger betyr ingenting, Utenom at de desverre er noe vi må ha for å overleve. 

Og her begynner det å bli rimelig stramt.

I tillegg så blir det ikke billig fremover hvis Super Alfred må gjennom disse testene, og har tenkt seg å fortsette med dette mandags syndromet sitt,

Som ikke er noen spøk lenger.

Tross lungebetennelsen er ikke prognosen hans veldig forandret, Den er med den samme.

Jeg er helt rådløs, TRYG forsikring, nekter å betale ut, fordi de mener at i dette tilfellet, Så er ikke lungebetennelsen eller annet separat, Da de så i journalen han hadde gane lyder da han var hos veterinæren den 4/01-2021

Og forsikringen begyndte å gjelde 1/01-2021

Dagen jeg var så lykkelig å fikk min Baby. Å ALDRI en eneste dag har jeg angret på han.

Jeg vet at om han først skulle bli syk, Så var det hos meg han var ment til å være.

Han er sola mi som skinner etter alle år på bunnen av havet, Etter at Fredrik døde.

Jeg er rimelig skrapa, Så om du har mulighet og lyst, Så er alt veldig verdsatt om det så er 5 eller 10 kroner.

Jeg klarer ikke tanken på å miste sola mi. Super Alfred. Han er så full av livsgnist, og det er jeg og. Utenom at vi sammen kjemper denne kampen sammen nå, for å fortsette reisen vår sammen.

Han fysisk, og jeg ved sidenav.

Det er ingen tvang eller press til å gi, Men alt ville gjordt hverdagen vår mulig å behandlingen hans vil bli mulig å fortsette, Uten at det til slutt må bli økonomi biten som setter en stopp, 

Rett før mål.

For der skal vi komme.

Det vet jeg bare.

Når ting er som mørkest er det fortsatt håp. Det er jeg selv bevis på. Ellers ville jeg ikke vært her i dag.

På forhånd tusen hjertelig takk. 

Mvh Lisa Celina & Super Alfred.

Jeg har uføretrygd og har måtte låne mesteparten av dette beløpet.

Derfor så er det egentlig med på å gjøre det lettere praktisk, Jo mere som vi får inn.

Men igjen, Alt hjelper.

Jeg vil ikke sitte å vite at jeg var for stolt til å spørre. Det gjelder barnet mitt. Så jeg beveger meg ut av komforsonen.

Takk.