Tenkte jeg skulle skrive en siste oppdatering, spleisen avsluttes i morgen. Oppdateringen er egentlig et innlegg fra bloggen min, og forklarer mine langvarige problemer med tannhelse.

Jeg har hatt tannlegeskrekk så lenge jeg kan huske, og jeg har hatt legeangst enda lengre. Legeangsten har jeg klart å konfontrere, selv om jeg fortsatt er meget skeptisk til alt som går i doktorfrakk. Men det er økonomisk overkommelig å bli kjent med en lege, jeg har gått flere ganger til lege, og egentlig bare avventet situasjonen og bygget opp en gradvis tillit til doktoren. Det er ikke økonomisk mulig for folk flest med samme tilnærming til en tannlege, så der er angsten like sterk.

Legeangsten oppsto som nevnt allerede før jeg kan huske, men mor og mormor har fortalt. Jeg hadde en betennelse i kneet i 1,5 årsalder og mamma tok meg med til lege og videre til poliklinikk for å skjære vekk betennelsen. Jeg fikk ikke bedøvelse. Jeg hadde skreket i smerte og panikk. Såret måtte opp å renses 2-3 ganger i uka de kommende ukene, og hver gang uten bedøvelse. En lang qtips lignende sak (tror jeg at jeg husker) den ble sikkert dyppet i noen antiseptisk, og stukket inn i såret.

Neste gang lege var nødvendig husker jeg, jeg var vel kanskje et år eldre og trengte en vaksine. Så fort jeg så hvor jeg var, så fikk jeg panikk, skrek så jeg mistet pusten, gjemte meg under benken på legekontoret og sparket rundt meg det jeg var god for. Men dette var heldigvis en dyktig lege, med barnetekke og god tid, så når jeg krøp fram fra under benken så tullet og tøyset han med meg, og distraherte meg lenge nok til at jeg fikk vaksina, helt uten å merke det selv.

Tennene mine har alltid vært dårlige, helt fra melketennene. Oppvokst i ei tid hvor det ikke var godis annet enn på lørdager, og da var det stort sett en barnetv-pose, oppvokst i samme hjem som mine 2 søsken som ikke har hatt samme tannproblematikk, og med foreldre som hadde ganske god tannhelse. Mine melketenner råtnet på rot.

Da jeg var 4-5 år tok mamma meg med til tannlege. Og jeg fikk panikk, legeangst som jeg hadde allerede da. Jeg begynte å vri meg i den skumle stolen, jeg hylte og jeg klarte å få inn et godt bitt. Tannlegen som sikkert var en levning fra før krigen, tålte ikke urolige og redde barn. Han ba om at jeg ble holdt fast, så gikk han bort å stengte vinduet mot gata slik at skrikene mine ikke skulle høres. Og så begynte han å trekke… uten bedøvelse.

Etterhvert begynte de nye tennene å komme, og de vokste altfor tett, tildels utenpå hverandre, skakke var dem også.

Siden så husker jeg skoletannlegen som en evig kamp for å få slippe, noe jeg tror jeg klarte en gang i løpet av skoleårene. Hvert eneste år hadde jeg mange hull, uansett hvor mye jeg pusset. Nå hadde heldigvis tannlegene begynt å bruke bedøvelse ved boring, men ikke ved pirking. Og jeg grøsser fortsatt bare jeg tenker på ordet. Tannlegen fant hvert eneste hull, og pirket grundig inni hvert av dem, før bedøvelse ble satt.

I 7 klasse husker jeg at jeg prøvde alt jeg kunne for å ha perfekt tannhygiene, jeg pusset tre ganger daglig, brukte tanntråd, og spiste Flux. Kom til tannlegen og hadde 5 hull.

Året etter ga jeg blanke, og hadde 6 hull.

Jeg klarte å snike meg unna tannregulering, klarte å stikke av før hver time, jeg tror mamma prøvde et halvt år å få meg dit, flere timer, jeg forduftet alltid i god tid, til slutt ble slutt på forsøkene. Jeg angret meg i voksen alder, tenner som står så tett er spesielt utsatt for hull.

Som 20åring fikk jeg de første enorme tannsmertene. De var helt lammende, tenkt dere å tygge på sølvpapir, eller få elektrisk støt i munnen… og gang dette med 100, og legg til omtrent konstant. Hver gang støtet kom så piplet tårer ut av øynene på meg, det tok enormt med krefter, jeg ble utslitt av å holde meg oppreist. Jeg tålte 5 mndr med slike smerter, før jeg full av angst klarte å komme meg til tannlege. Det var en tann-nervebetennelse, den kraftigste tannlegen hadde sett. Det ble rotfylling, heldigvis godt bedøvd. Men jeg hadde hverken mot eller råd til å reparere noe mere enn den tanna.

1 par år etter ramlet den rotfylte tanna ut, det var første..

I slutten av 20årene fikk jeg store plager med visdomstennene, en kraftig betennelse, store smerter i flere uker, 6 bedøvelsessprøyter og trekking da jeg kom meg til tannlege. Neste visdomstann var jeg litt kjappere med å få tatt, den hadde ikke de smertene, men den var betent, med en illeluktende betennelse. Da jeg skulle trekke den gikk strømmen, så jeg måtte stå ved vinduet slik at tannlegen fikk lys nok til å trekke..

Det tok tid før jeg kom meg til tannlegen igjen, imellomtiden ramlet flere tenner ut, en av de skakke fortennene mine knakk på midten, betennelse oppsto i et krater etter ei tann, en stygg illeluktende betennelse. Den gikk over til slutt.

I midten av 30 årene så ramlet resten av den knekte fortanna ut, smerter oppsto, jeg fikk ikke sove på 3 døgn på grunn av smertene, og jeg isolerte meg selv, jeg turte ikke prate med folk, og jeg turte ikke gå til tannlegen, både pga angsten og på grunn av kostnaden. Enslig forsørger, 3 barn, da arbeidsledig, det var ikke penger til tannlege.

Men etter en tid med en skamfølelse høyere enn fjell, redsel for folk, isolasjon og en tung depresjon jeg bare måtte komme meg over for å kunne være en bedre forelder, så kom jeg meg til tannlegen til slutt, og fikk litt sjokk da tannlegen sa at siden det dreide seg om en fortann så ville jeg få denne dekket via trygdekontoret, og det fikk jeg. Sånn er det ikke i dag.

Denne tannlegen var forøvrig veldig trygg, veldig flink med meg som hadde angst. Men jeg hadde jo ikke råd til å reparere resten.

Så gikk det enda noen år, og smerten fra helvete kom tilbake. En ny tann-nervebetennelse. Jeg fikk angst for de smertene, de var ekstreme, verre enn barnefødsler, verre enn den migrenen jeg hadde i ungdommen som bød på utmattende anfall som var så smertefulle at jeg ble kvalm og kastet opp, verre enn brannskaden jeg fikk av ei gryte med kokende vann nedover magen.. angsten for tannsmertene førte meg til tannlegen. Dette var også en tannlege med god kunnskap om hvordan møte mennesker med angst. Jeg var i fast jobb, og hadde et håp om å få til en omfattende reparasjon, men pengene strakk ikke til. Jeg fikk tatt det verste og fikk satt inn en bro.

Nye år gikk, og tennene fortsatte å knekke, og et nytt fenomen oppsto. Betente byller i tannkjøttet, noen var bare ømme og murrende, andre var store og svært smertefulle. De varte noen dager, så gikk det hull på de og de forsvant. Etter et par uker var de tilbake, og sånn fortsatte det. I samme periode fikk jeg en bihulebetennelse som jeg sliter med enda, den ble alltid forverret når byllene var der, og ble mindre påtrengende når byllene ikke var der. Etter en runde med veldig mye smerte, ingen virkning av smertestillende, stor byll, 2 dager i senga med 40 i feber, og det eneste som hjalp var isbiter.

Jeg ringte tannlegevakten, og fikk beskjed om å komme. Den lå 6 mil unna, og da jeg kom fram fikk jeg beskjed om å dra hjem igjen, fordi jeg ikke hadde nok penger.

En sånn tannbyll oppsto også den dagen jeg skulle se favorittartisten min på konsert, jeg kom meg dit, hadde ønsket å se ham i flere år. Nå husker jeg knapt konserten, fordi smertene var så ille.

Og så er vi framme på slutten av fjoråret, enda flere tenner har ramlet ut, bl.a den broen jeg hadde fått satt inn 10 år tidligere, tyggeevnen begynte å bli dårlig, og store biter kom ned i svelget ofte, og det oppsto kvelningsfornemmelser. Jeg begynte å spise svært sakte, noen ganger kunne jeg bruke en halvtime på ei brødskive. Dette er veldig skremmende, følelsen av å bli kvalt er panisk. Ut på nyåret ramler enda ei tyggetann ut, og kvelningsfølelsen kommer stadig oftere, jeg tør ikke lengre spise alene.

Og kommer fram til at jeg ikke kan ha det sånn, angsten for å kveles overdøver angsten for tannlegen. Jeg må ha hjelp, og jeg må søke om økonomisk støtte til dette. Jeg tar mot til meg og skriver en lang mail til en tannlege her i distriktet, hvor jeg forklarer angsten min og de problemene jeg sliter med. Etter et par uker får jeg svar om at dessverre, de kunne ikke hjelpe meg. Jeg ble veldig lei meg, hadde endelig tatt mot til meg, utlevert meg, og bedt om hjelp, og så var det ingen hjelp å få.

Jeg skriver en like lang mail til en annen tannlege, og her blir jeg møtt med forståelse. Jeg kommer meg til tannlegen, som virker vennlig og flink, får tatt røntgenbilder og får en rens av tannstein med på kjøpet. Med et prisoverslag på 196000 kr for å reparere, med legeerklæring fra fastlege om nødvendigheten av tannbehandling grunnet ernæringsevnen, og med tannleges uttalelse til Nav om at behandling er virkelig nødvendig så søker jeg Nav om støtte.

Og får avslag.

Med ord som du kan spare av uføretrygden, ingenting som tilsier at dette haster, du fikk 3500 kr igjen på skatten, juni er skattefri måned..

Jeg gikk rett i kjelleren.

Jeg har vært i kjelleren før, flere ganger, og det er intet blivende sted, så der ville jeg ikke være. Med krefter jeg ikke ante jeg hadde fikk jeg karret meg opp igjen, og fikk fokuset over på selvhjelp. Vil ikke det offentlige hjelpe meg, så må jeg hjelpe meg selv, og det har jeg gjort. Jeg har jobbet med krefter jeg ikke visste jeg hadde, jeg har vært dønn utslitt, det gjør vondt i hele kroppen min, smerter, feberfølelse, stivhet, anstrengelseshodepine, og jeg merker at iblant så er jeg ikke mentalt til stede lengre, jeg er sliten, men jeg har kjempet, og jeg kjemper ennå.

Det å gi seg er ikke et alternativ.

Jeg har skrevet til aviser, skrevet denne bloggen, vært på Dagsrevyen og vist fram dollargliset i beste sendetid, pratet med politikere, blitt intervjuet av aviser, skriblet på facebook…tror jeg har kommentert mer politiske lenker og pressesaker de 3 siste månedene enn hva jeg har gjort tilsammen de 10 årene før..

Angsten for tannlege er der ennå, jeg gruer meg og jeg er redd. Jeg grøsser av ordet og kjenner at jeg ikke tør, men angsten for å kveles er verre. Og denne gangen skal jeg stå løpet ut.

I fjor gikk jeg forbi huset hvor tannlegen fra helvete, som jeg møtte i min barndom, hadde kontor. Og det krøp kaldt nedover ryggen min, jeg føler angst av å se opp mot vinduet han stengte.

Og når min egen kamp er ferdigspilt, så skal jeg kjempe videre for alle de andre som opplever akkurat det samme som meg, mangel på velferd i velferdsstaten, mye lidelse og lite hjelp.

Spleisen min har gitt meg mange gode løft, jeg har følt varmen og støtten fra både familie, venner, kjente og totalt fremmede….gode mennesker finnes, og dere som har støttet meg, dere skal vite at uten dere så hadde jeg nok vært i den derre fryktelige kjelleren, uten håp.

Nå har jeg håp, takket være dere.

Nå som spleisen snart er slutt, så kan jeg opplyse om at ting kommer til å gå i orden for meg, jeg håper fortsatt på at noen flere kan bidra, men det er lys i tunnellen. Tannlegen min vil strekke seg langt for å hjelpe meg, så sluttsummen vil bli lavere enn de 40.000 jeg trengte. Men jeg må selvsagt betale for protesene og utstyr og materiell som brukes. Protesene alene vil komme på mellom 26 og 27tusen. Så hver krone er fortsatt kjærkommen. 

Takk igjen for all hjelp.

Jeg syns denne saken er så viktig, ikke bare mine tenner, men hele tannhelsesaken. Jeg har jobbet utrettelig for å få fokus på saken. Gått langt ut over min komfortsone flere ganger, eksponert meg selv og mine tenner, og det har kostet mange krefter, krefter jeg egentlig ikke har så altfor mange av, men denne kampen skal jeg vinne.

Jeg har opprettet en blogg, som jeg har oppdatert og delt noen ganger, den ligger på min facebookside som alle kan finne.

Jeg har skrevet leserinnlegg i avisen, et leserinnlegg som førte til at Audun Lysbakken ville treffe meg og samtale med meg.

Jeg har stilt opp til intervju i avisen Klassekampen når de hadde en artikkelserie om tannhelseproblematikken i Norge.

Jeg har blitt intervjuet av lokalavisen min Toten i dag/Oppland Arbeiderblad.

Jeg har pratet med Audun Lysbakken.

Jeg har blitt intervjuet av NRK i en reportasje som ble sendt på Dagsrevyen 8.9.21. Det ligger også en skriftlig reportasje fra intervjuet på NRKs nettside.

Jeg har skrevet innlegg i omtrent alle politiske stortingspartiers facebookgrupper og etterspurt deres syn og fortalt om vanskene med å leve med dårlig tannhelse.

Jeg har laget en gif og et offentlig bilde av tennene mine som jeg viser i mange innlegg for å vise hvordan dårlig tannhelse ser ut.

Alt dette har jeg gjort, og mere til, jeg har vært sliten, redd, nervøs, lei meg og sint gjennom prosessen. Men også rørt og glad over den støtten og de oppmuntrende ordene jeg har fått.

Nå begynner spleis å nærme seg slutten, det mangler fortsatt mye, men jeg har ny tannlegetime den 16.9.21, og håper virkelig at det som er samlet inn kan hjelpe slik at jeg får en litt bedre livskvalitet.

Fra Nrk

Bilde - gif 

Fra klassekampen 

Ellers så er facebooksiden min enkel å finne, der ligger det lenker til det meste.

Jeg håper virkelig at denne spleisen tar av nå de siste dagene, slik at drømmen om å kunne spise uten angst igjen, snart går i oppfyllelse.

Del alt dere klarer, og tusen takk for all hjelp jeg har fått så langt.

Det var ikke en skade som oppsto over natten, for å si det sånn, men det er en tilstand som har blitt verre og verre over tid, og som per nå er helt prekær i og med at jeg sliter med å kunne spise. Grunnlaget for at skadene har blitt såpass store er angst og traumer, og det er sannelig ikke lett å sette seg ned å spare i flere år til noe du blokkerer totalt fra bevisstheten pga angsten. 

Det har grodd fint etter trekkingene, og det er jo flott. Trekkingene har ført til at det har vært mindre smerter og betennelse den siste tiden, og det er også flott. Men tyggeevnen er blitt verre, og jeg kan ikke trekke flere tenner nå, før jeg vet at jeg kan få på plass nye. Og fortsatt mangler det flere tusen kroner før jeg er der. 

Dette sliter på meg, usikkerheten, den stadige kampen mot angsten, frykten for å spise alene. Jeg har en diagnose som fanger opp alt slikt, rører det godt i hop og klemmer det sammen i ei kjempestor stressgryte. Jeg har konstant hodepine grunnet en nakke i helspenn, jeg har en mage som fungerer dårligere, fordi det er enklere å tygge yogurt og slikt som en annen diagnose sliter med å tolerere, jeg klarer knapt å fokusere en tanke, føler det er et stort vakum, men må hele tiden forsøke å fokusere, hvis ikke så er jeg redd en depresjon kommer å tar meg, og det er også noe dritt, og vanskelig å komme seg ut av. 

Målet videre er jo å få økonomi til å få erstattet iallefall tennene i overkjeven, underkjeven er ikke så akutt, så den kan jeg fokusere på etterpå. Hvordan få økonomi til dette er jeg alldeles ikke sikker på. Siden må jeg altså inn til tannlege iallefall to ganger til for å trekke tannrøtter og et par-tre trenner. Det må gro mellom hver av disse gangene. Når det er grodd må jeg inn å få tilpasset protese. Det vil nok være noe ventetid før jeg får den på plass, siden den må lages til meg personlig. 

Jeg skal være glad når alt det er overstått, så vil forhåpentligvis kroppen roe ned dette høystressgiret som gjør at jeg føler meg utslitt og småsyk konstant. 

Vedlagt tannlegeoverslag og legeerklæring. Tannlegens prisoverslag viser beste måte å reparere tennene på, noe som er totalt uoverkommelig. Billigste måte for at jeg skal bli smertefri, få et smil og en brukbar tyggeevne  vil ligge på rett over 40.000. 13000 per protese, og jeg behøver 2. I tillegg kommer da fjerning av røtter og tannrester, pluss bedøvelse o.s.v. 

4 tenner trukket i dag, neste tannlegebesøk blir om en måned. Forhåpentligvis vil betennelsen bli litt mindre nå som 4 ødelagte tenner er borte, men tyggeevnen vil nok bli dårligere, og det blir nok enda verre å svelge. Planen neste måned blir å fjerne flere tenner. Protese er ikke mulig før jeg får samlet sammen nok penger, men fram mot det tidspunktet så vil jeg gå til tannlege månedlig og få fjernet de dårlige tennene litt etter litt.

Min bakgrunn; angst for leger/sykehus/tannlege kom tidlig, allerede før jeg har minner. En infeksjon i kneet som ble skåret bort uten bedøvelse, jeg ble holdt fast, og såret ble renset flere ganger på sykehuset, uten bedøvelse. Jeg husker ikke, men har blitt fortalt det av min mormor som var med. Første tannlegebesøk husker jeg, jeg var redd allerede før jeg satt i stolen, jeg var kanskje 4 år. Tannlegen klemte munnen min åpen, jeg hylte og vred meg som bare en 4åring kan. Tannlegen ga beskjed om at jeg måtte holdes fast, og da hylte jeg enda mer, da gikk han å lukket vinduet, og så trakk han et par melketenner, uten bedøvelse. Siden har jeg vært redd alt av helsearbeidere. Jeg skulket tannleger så godt det lot seg gjøre i skoletiden. Som voksen prøvde jeg å ta fatt i problemene noen ganger, når smertene ble så store at de overskygget angsten, men jeg har aldri hatt økonomi til annet enn det aller nødvendigste av smertelindring. Melketennene var dårlige, mine søsken hadde normale tenner, og tannhygienen i barndomshjemmet var lik både for dem og meg, så mine tenner har nok alltid vært litt svakere. I tenårene utviklet jeg spiseforstyrrelse, og kastet mye opp. Dette ødela tennene enda mere. Nå håper jeg virkelig at jeg for første gang i voksen alder snart kan få oppleve helt friske og smertefrie tenner. Tusen takk til alle som har støttet, og tusen takk til dere som vil støtte. Dere gjør noe som gir meg glede og håp.