Litt opp og ned, men mest opp!
Det er nå gått tre måneder siden jeg kom hjem fra Moskva. I løpet av perioden har pila stort sett pekt oppover, men det har også vært dager som har vært noe mer utfordrende. I grove trekk kan perioden oppsummeres slik:
Uke 1-2: Eufori.
Tilbake til kjente trakter i Trøndelag og de referansene jeg har der. Det meste går som en lek ut fra start. Andre dag etter å ha kommet hjem prøver jeg meg på å småløpe for første gang på x antall år da bena kjennes bedre ut enn på lenge. Dette lykkes. På dag tre overgår jeg egne forventninger på ergometersykkel. I styrkerommet er nedgangen i muskelstyrke mindre enn ventet. Det er lett å motivere seg for trening og dagene flyr unna. For å toppe det hele viser blodprøven som blir tatt en uke etter hjemkomst at immunsystemet allerede er oppe og snuser på normalverdier. Halleluja!
Uke 3-6: Frustrasjon.
Forventningene står i taket. Jeg legger inn et par hviledager som inngang til uka for å være så uthvilt som mulig før mandagens gåtur. Ivrig snører jeg på meg skoene og legger i vei med tanker om at jeg nok en gang skal småløpe litt i løpet av turen, gjerne raskere enn jeg gjorde ukene før. Bena har derimot bestemt seg for noe annet denne dagen og responderer særs dårlig på mine forsøk på å løpe. Gåing blir utfordrende nok. Dette kommer til uttrykk gjennom at jeg blir snublete i gangen. Samtidig er heller ikke balansen der den var rett etter hjemkomst og jeg blir gående i en slags ufrivillig sikk-sakk der mellom trærne i Sandskogan. Lykkerusen fra de totidligere ukene syntes å ha gått over til overstadig berusning. Var den tidligere bedringen bare et blaff?
Ja, er svaret for resten av denne perioden. Til tross for variasjoner er bena lite samarbeidsvillige og jeg opplever å bli liggende langflat ved to anledninger. Den ene gangen ca. 2 meter utenfor ytterdøra på vei ut på tur, etter at faderen hadde fremsnakket sine egne joggesko som et par jeg også burde prøve. Skoene ville meg derimot vondt da de viste seg vanskelig å gå i for en med problemer med gangen. Skoenes tykke såler gjorde at jeg feilberegnet hvor mye jeg måtte løfte beina, den ene foten ble ikke løftet nok og den enorme farten jeg hadde i overkroppen gjorde at et møte med asfalten var uunngåelig. Total lengde på turen ble 4 meter, skoene ble returnert til eieren og plaster og sår-rens ble funnet fram og tatt i bruk.
Uke 7 à: Ting snur igjen
Syv uker etter hjemkomst befinner jeg meg på hytta sammen med mine søsken, nevøer, nieser, moderen og faderen. I kjent stil holder faderen på å snekre på den nye bua til hytta i denne perioden, og i enda mer kjent stil blir jeg og broderen satt til å gjøre en enklere oppgave: Flytte overflødig materiale fra et sted hvor det ikke skal ligge, til et annet sted hvor det heller ikke kan bli liggende, men som visstnok passet seg bra som oppbevaringssted over vinteren ifølge oppdragsgiveren. Et prima eksempel på dobbeltarbeid og eksakt samme oppdrag venter oss når snøen forsvinner, men nok om det.
Oppdraget innebærer at det blir mange turer fram og tilbake. «Jommen blir dette et helvete», tenker jeg idet vi gjør oss klar. Bena har ikke samarbeidet noe særlig den siste tiden og jeg aner trøbbel. Slik type gåing med materiale som skal løftes og flyttes utfordrer særlig balansen. I tillegg er underlaget ved hytta både ujevnt og ugreit, noe som gjør det lett å snuble. Vi går løs på oppdraget og vel tidlig i seansen faller jeg forover idet jeg skal legge fra meg noen planker. Ikke på en slik måte at jeg kommer til skade, men slike hendelser tapper alltid en del energi. For det første er det utrolig kjedelig å ligge der mellom bjørketrærne og ugresset når det er ufrivillig, og for det andre koster det en del fordi det er fysisk tungt å reise seg igjen. Etter litt om og men får jeg reist meg. Jeg legger plankene ordentlig på plass og går for å hente mer, uvitende om at dette blir siste gangen jeg går på snørra på en god stund.
Det er vanskelig å beskrive helt hvordan det føles, men det er et eller annet som skjer i løpet av den meningsløse virringen der oppe ved hytta. Som på et blunk kjennes bena bedre, men ikke bare bedre heller, det er som om de plutselig er blitt lettere! Med ett får jeg lyst til å prøve å løpe litt igjen. Jeg småjogger forsiktig på grusveien som går inn til hytta og mestrer det rimelig greit. Senere på dagen er bena blitt enda bedre og kry som en hane demonstrerer jeg løpssteget til ivrige tilskuere. Noe har skjedd.
Om det var fjellufta som gjorde det eller om det var noe annet vites ikke. Bena har for det meste vært samarbeidsvillige etter denne hytteturen og dette begynner nå å bli åtte uker siden. Enkelte dager er bedre enn andre, men jeg opplever stadig å sprenge grenser for hva jeg trodde var mulig. Tre månederetter å ha kommet hjem fra Moskva er jeg like sterk som før avreise og tilbake i matchvekt (jeg gikk ned 7kg under behandlingen). Jeg har gått turer jeg ville blitt sliten bare av å tenke på før jeg dro og jeg kjenner stadig på en opplevelse av å ha fått superkrefter, noe som vel er den største forskjellen jeg har kjent på siden jeg kom hjem. Det går enkelt sagt så det griner for tiden! Dersom dette vedvarer, er detlivsforandrende. Jeg er takknemlig for hver ekstra dag med energi og bein som samarbeider og håper dette varer lenge. I så fall er det snakk om et nytt liv!
.
