I dag fyller jeg 40 år.

På nøyaktig samme tid i fjor satt jeg inne på hytta vår i Lysefjorden sammen med mamma og stefar Sigve. Det var den sørgeligste bursdagsfeiring jeg har hatt i mitt liv; vi forberede oss for rettssaken mot mannen som uprovosert drepte min lillebror Kjartan på en helt grusom måte.

Mannen ble senere dømt til tvungen psykisk helsevern.

Alle som kjenner meg vet hvor glad og positivt innstilt jeg er til livet. Denne hendelsen tok imidlertid noe fra meg og skapte en dyp sorg og følelse av meningsløshet som jeg kjenner på hver eneste dag.

Kjartan slet med rus og problemer knyttet til dette i store deler av livet sitt; jeg kan av hele mitt hjerte si at alle i familien gjorde alt som stod i vår makt for å fremkalle en endring, dette skjedde dessverre aldri.

I serien ‘Rus’ til Leo Akij møter vi en familie som også opplevde noe som ingen foreldre skal være bekjent med; sønnen deres Jens tråkket feil og tok en ufrivillig overdose bare 21 år gammel.

Dette førte til at det lokale idrettslaget sammen med foreldrene til Jens jobbet frem prosjektet Rocket-Man. Prosjektet skal forebygge at unge mennesker havner utenfor, får vanskeligheter med rus eller på annen måte får en vanskelig ungdomstid.

«Rocketman» av Elton John var favorittlåta til Jens. Den beskriver han og mange andre unge veldig godt.

«I miss the earth so much. I`m not the man they think I am at home. I am a Rocket Man burning out his fuse up here alone»

Episoden hvor foreldrene til Jens beskriver sønnen sin og hvordan de gradvis mister kontakten med barnet sitt og plutselig står der som hjelpeløse tilskuere til sin egen sønns undergang treffer meg rett i hjertet og fyller meg med sorg.

Kjartan var tullekoppen som alle likte; smart og kvikk og alltid med en kjapp kommentar eller imitasjon på lur. Ingen overgikk han. Den kjekkeste gutten på skolen som alle jentene ville være med.

10 år senere var Kjartan redusert til en trist skygge av seg selv hvor eneste fokus var rus

, bitterhet og ensomhet. Jeg unner ingen i hele verden et liv som dette, uverdig og sørgelig og så fjernt fra den Kjartangutten vi elsker og var så enormt glad i.

Det er ikke alle som har et naturlig talent eller interesse for organisert idrett, teater, musikk eller hva det måtte være, dvs et felleskap som definerer oss og gjør oss sterke sammen.

«Rocketman» har som mål å favne om disse ungdommene og gi dem mening og følelse av tilhørighet, noe som jeg tenker er himla viktig i en sårbar ungdomstid.

Vi kjenner alle en Kjartan og en Jens.

Jeg ber dere om å bidra til at denne organisasjonen kan vokse og bli til noe stort og meningsfylt, for ingen foreldre skal oppleve å  miste barnet sitt og ingen søsken skal miste en bror eller søster til dette meningsløse helvetet.

Jeg savner deg sånn Kjartan og skulle ønske at du for alt i verden var her med meg og feiret livet fremfor å ligge begravd på Eiganes gravlund under steinen fra badeplassen vår på Risnes i Tananger.