Det er 7 dager igjen av Spleisen! Og det er nøyaktig ei uke til Alyona og barna drar tilbake til Ukraina. Hjem er hjem som hun selv sier. Hun er ikke den eneste.

Nå er hun og barna hos venner av venner i Warszawa, Poland. De har det fint og trygt etter omstendighetene, og prøver å komme seg både fysisk og mentalt etter alt de har opplevd de siste ukene.  Alyona sier at det er et helt annen livsstil i Poland, det er veldig dyrt, det er mye kaos rundt omkring, spesielt pga flyktningstrømmen. Alyona sier: «her er det også et stafett for å overleve».

Det de gleder seg mest til og teller dagene til er å komme hjem igjen! De vet ikke enda hvor trygt det er i Øst-Ukraina, så det kan hende at de må bli en stund i Vest, der det er roligere og tryggere. Men målet er å dra rett tilbake til Slavyansk, der de siste dagene har væry harde kamper! 

Vi er veldig engstelig og bekymret, men vi respekterer hennes valg. Det å komme hit til oss blir altfor stor steg og altfor langt unna hjemmet. Mannen til Alyona, foreldre, slektninger, venner, kjæledyrene, hjemløse dyr, alle de er igjen i Øst-Ukraina med ingen håp om å flykte, de ble og blir igjen. Alyona sier hun har ingen valg, hun må dra tilbake. Det er så mange som treng hjelp, både store og små, og alle de venter på at hun kommer tilbake. Så hun drar tilbake, kun 7 dager igjen av trygghet, så hopper hun tilbake inn i ilden.

Vår dør er alltid åpen for de, og det vet det, så om ting ikke går helt etter planen, så får vi de hit! Men nå må hun gjøre det som hjertet hennes befaler. Hun har ikke samvittighet og hjerte til å dra fra alt og alle, spesielt når så mange er avhengig av henne og regner med hennes hjelp.

Så det eneste vi kan gjøre er å be for de og hjelpe de økonomisk. Alyona ber aldri om noe, hun vil ikke være til bry for noen, og prøver å klare alt selv. Hun sier at de innsamlede penger ønsker hun først og fremst å bruke på andre som trenger mye mer hjelp enn hennes familie. Men jeg vet hvor sliten og utmattet hun er, hun vil bare ikke innrømme hvor tungt hun og familien har det, hun vil ikke at andre blir bekymret for de. Men de sliter selv økonomisk i tillegg til alt annet som skjer rundt. Hun selv ble permittert fra jobben kun et par uker før krigsstart.  De vil trenge mye midler fremover, til å komme seg opp av aske og bygge livene sine opp igjen.

Jeg ønsker å nevne det igjen, pengene fra Spleisen skal gå til henne og familien, mine andre slektninger og andre mennesker og dyr i Øst-Ukraina som alle har et stort behov for alt fra mat, vann, klær, oppvarming, drivstoff til transport, legemidler og helsehjelp. Det er mange som har behov for hjelp og det eneste som kan komme frem til de i tide er penger. Jeg stoler på Alyona mer enn noen andre og vet hvor mye jobb og hjelp hun gir andre, så jeg vet med sikkerhet at disse pengene blir gitt og brukt på de som vil trenge det mest.

Det er 7 dager igjen av innsamlingen! Vi alle setter utrulig stor pris på enhver donasjon og deling! Hjelp meg å hjelpe! Vær så snill og del og spre ordet om Spleisen til deres venner og bekjente!

Har er noen norske artikler jeg synes viser hvordan situasjon for mange flyktninger er, og som Alyona og barna befinner seg i. 

Flyktninger reiser tilbake til Ukraina:

https://www.google.no/amp/s/www.dagbladet.no/nyheter/drar-tilbake-til-krigen/75670314/amp

Folk i Poland tar imot ukrainske flyktninger:

https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2022/03/21/polske-familier-apner-hjemmene-sine-for-flyktninger-vi-gjor-bare-det-vi-ma/

https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/cnn-store-oedeleggelser-og-lik-i-gatene-i-izyum.q0N3XOCuV

🙏🏻 Ber for at vår kjære tante Olga er i livet og uskadd 🥺😢

Kl 4:00 

Toget er trygt fremme i Lviv! 🙏🏻 Folk er kald, utslitt og utsultet. Men snille mennesker har gitt de mat og drikke. Nå må de vente 4 timer på bussen som går til grensa med Poland. Så blir det enda mer venting, ber for at Alyona og ungene har styrke til å gjennomføre dette!🙏🏻 Planen foreløpig er å dra til Poland, der de kan være hos venner av venner. Alyona har ikke lyst å dra altfor langt unna sitt hjemland, sin mann og sitt hus. Det forstår jeg veldig godt! Men om det blir realistisk å dra tilbake med det første har jeg store tvil om. Men de vet at våre dører her i Norge er alltid åpen for de. Hvis ting ikke går etter planen, så får vi de hit, uansett hva det måtte koste. Vi har også forslått å hente de fysisk i Poland, og hvis Alyona gir et lite pip, så kommer vi eller finner folk som kan hente de hit. 🙏🏻❤️ Det er nå det er kritisk å skaffe midler som de vil trenge i et fremmed land og hos fremmede folk. De har så å si ingenting med seg. 

Det er stille i byen Izjum (navnet på byen betyr rosin) , fordi det er ikke mer å ødelegge der. Det er også blitt stille fra hundrevis av mennesker der.

Vi har ikke klart å få kontakt med vår tante, tante Olga, på over ei uke, og vet ikke om hun er i livet eller ikke, om hun er skadet eller trenger noe. Hun er godt opp i årene. Tante Olga befant seg i Izjum, som er ødelagt nesten til grunn. 

Folk i byene blir evakuert ved hjelp av frivillige og ulike lokale hjelpeorganisasjoner. De henter og kjører folk ut mens skudd og rakettene flyr over hodet på de. Dessverre er mange områder blitt avkuttet slik at det er umulig for letemannskapet å komme seg til! De frivillige som prøver å evakuere folk til tryggere plasser, har sterk behov for drivstoff, kjøretøy og annet utstyr.

Det et mange som sitter i usikkerhet om hva som har skjedd med deres kjære og hvor de er.

Bruen over elven, som gikk over til der tante Olga bodde, er blitt sprengt. Ingen kommer seg ditt på nåværende tidspunkt.

Tante Olga bodde i gamle huset til mine besteforeldre. Allerede de første dagene av krigen var byen under luftangrep. Det siste jeg hørte fra henne var at alle vinduene i huset ble sprengt. Så ble det stille.

Daglig prøver jeg å gå gjennom publiserte lister over folk som er blitt evakuert og hentet ut i "trygghet", men dessverre står ikke navnet hennes der.

listene er uendelige: 

I Kharkiv pågår skyting  hver dag, hele dagen lang. Men min søskenbarn Irina og familien håper på det beste! Det viktigste de har nå er tro og håp. Hun har enda ikke hørt noe om moren sin, som det var stille fra helt siden krigen startet, 28 dager har det gått nå! Hun befant seg i byen Izjum. Irina er veldig bekymret, men prøver å være sterk. Hun og familien vil ikke reise og forlate sitt hjem, blant annet fordi de venter på å få høre fra moren, min tante Olga. Hun kan ringe når som helst, jeg kan ikke dra, sier Irina. Irina spør meg nesten hver dag: «hvorfor skjer dette oss, hvorfor ødelegges byene og liv? Hva prøver man å oppnå med denne krigen?» Jeg har ingen svar til henne, det er vel ingen som har.

Irina og familien bor i en boligblokk i utkanten av byen, som anses som «trygg». Mens sentrum av byen ligger i ruiner, slike man ser i f.eks Roma, tomme skall i forfall.

Min søskenbarn Aleksander, broren til Irina, og hans familie og barn bor også i nærheten. Her en noen bilder av nabolaget han sendte på tur til butikken. Det er ikke trygt noen plass, alt og alle kan bli truffet. 

Vennen til sønnen til Irina, som nettopp hadde fullført universitetet, som hadde hele livet foran seg, døde når han gikk en tur til butikken for å kjøpe vann!

Det er mangel på mat og vann. Det er ikke strøm, gass og varme mange steder. Dør ikke folk av skudd, så vil de dø av sult og kulde. I Kharkiv regionen har temperaturene vært i opptil -19 grader.

De prøver å hjelper hverandre så godt de kan, men de treng virkelig hjelp utenfra. 

Folk der nede hjelper hverandre med det de kan, men nå er ressursene nesten oppbrukt. Folk trenger mat, vann, hygiene artikler (spesielt babyer og småbarn), varme (mange steder har folk vært uten lys, varme og vann i mange dager), legemidler (det kommer mange forespørsler i området fra voksne og barn som trenger livsviktige legemidler slik som insulin og astmamedisin). Jeg er selv farmasøyt, og vet at det er snakk om potensielt liv og død for mange av disse menneskene, ikke bare pga bombene, men også pga av mangel på legemidler. Tenk hvor forferdelig vanlige folk har det der nede, jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan de mest sårbare har det nå under slike forhold: barn (kanskje spesielt barn i barnehjem og på sykehus), eldre, syke, folk med handikap, gravide osv

Liste av de som behøver hjelp er veldig lang: sivile, sykehus, barnehjem, lokalt frivillige hjelpeorganisasjoner og redningsmannskap osv.

De skulle være fremme i Lviv ca kl 9 idag tidlig, men de er enda på toget!

Slavyansk ble bombet hele dagen igår. Alyona og barna bestemte seg i siste liten å sette seg på det som mest sannsynligvis er det siste toget ut derfra!

Toget stod lenge på togstasjon før det ble ansett som trygt nok for å kjøre. Begge sidene, Ukraina og Russland ble ening om midlertidig våpenhvile i nærliggende områder, slik ble det ikke.

Fullstappet tog, i kupeer beregnet for 4 personer ble det satt 8, 10, 12 voksne og barn, kjørte uten lys gjennom hele natta. Det er ikke lov å åpne vinduer eller slå på lys for å ikke fange oppmerksomhet. Toget kjørte gjennom skudd og eksplosjoner. Det ble ingen våpenhvile.

Toget kjører ca 30 min, og står stille i 2-3 timer. Slik har det vært i et døgn nå. Toget kjører alle mulige omveier. En lang stopp ble ved byen Lozova igår kveld. Der ble togstasjonen gjevnet med jorden og mange togspor ble ødelagt.

Melding fra Alyona og barna:

«Vi er på vår andre dag. Vi skulle være i Lviv klokken 9. Toget går 30 minutter og vi stopper i 2-3 timer. Til sammen står vi i nesten 10 timer. I går kjørte vi helt uten lys, i mørket. Vi kan ikke slå på lyset eller åpne vinduene. Vi gikk tom for vann og kjeks (vi tok lite, vi dro i all hast og trodde togturen  skulle gå fort) På stasjonen i Kramakh var det eksplosjon, det gikk et skjelving gjennom hele toget og glassvinduene på toget ble knust flere steder. Vi kjørte gjennom skudd. Mange strekninger er humpete og toget kryper nesten. Det tyder på at skinnene er skadet. Det er ingen steder å kjøpe mat og drikke. Det føles som om toget kjører i sirkler og kjører helt tilfeldig. Det er fortsatt 15 timer til Lviv, hvis uten stopp, men siden vi stopper hele tiden, er det en veldig lang kjøretur fremfor oss.»

Mens kona og barna er på flukt, ble Ruslan (mannen til Alyona) igjen i Slavyansk for å beskytte huset deres og de andre barna deres, nemlig kjæledyrene! Han sier at han gir livet sitt for de, de er så hjelpesløse, som små barn. Han har ikke hjerte eller samvittighet å forlate de. Drar han, så havner de på gata og da betyr det sikker død for de! Det er alvorlig matmangel akkurat nå, både for mennesker og dyr.

Det har vært veldig tungt de siste ukene å anskaffe dyrefor, både fordi prisene gikk skyhøyt opp (spesielt for mat til dyr), men også fordi det er utsolgt for det meste. De siste dagene har Alyona kokt grøt til dyrene.

Men til tross for denne vanskelige situasjonen, så tok de en valp til, fordi eiere flyktet til Poland og ba på knærne. Så det var enten at de tok den eller så ville den havne på gata.

Det et veldig stort problem med kjæledyr som mister sine eiere og sine hjem, eller blitt etterlatt av folk som har klar å flykte. Alyona sin familie har allerede tatt inn mange av disse hjemløse kjæledyrene, 3 hunder, 6 katter og en papegøye, men det er så mange flere som treng hjelp og omsorg. 

Alyona har mange hjemløse hunder i nabolaget som hun mater og ved behov skaffer legemidler og veterinær hjelp. Hun gir den siste matbiten sin til de, hun er en som ikke kan gå forbi hjelpeløse dyr, og mennesker!!! Hva skjer med disse nå når Alyona og barna har flyktet fra byen er det vanskelig å si, men Ruslan overtar nok hennes rolle. Men man kan nok ikke hjelpe alle de, men kanskje Vi kan!!!

De innsamlede pengene fra Spleisen vil komme til gode både til mennesker og dyr som ilag gjennomgår dette helvete! 

Dory

Heinz 

valpen Audrey 

Igår snakket jeg med Alyona om situasjonen hjemme hos de. Det har vært rolig de siste dagene i Slavyansk. Men ro og stillhet kan også bety fare. Mange har snakket om at de militære styrkene samler seg opp for å komme med et kraftig slag mot byen!

Alyona har nevnt flere ganger at hun er ikke mentalt klar for å reise ut med barna og forlate mannen og sitt hjem, som de bygde med sine egne hender!

En time siden fikk jeg beskjed at Slavyansk er blitt hardt angrepet idag! Alyona og hennes barn på 9, 13 og 15 år sitter på toget, som vil forhåpentligvis bringe de i sikkerhet! Toget er overfylt til randen, men stod lenge på stasjon og ble truffet av en rakett, mange inne i toget fikk vinduene sine knust! Men NÅ er de på vei. Toget kjører i total mørke, de har ikke råd å slå på lys, livet til så mange kan gå tapt da!

De prøver å komme seg til Lviv, og over grensa til Poland! De skal være fremme imorgen tidlig, men turen går via Kiev, farlig.... veldig farlig tur... Hun vet ingenting, vi vet heller ingenting foreløpig! Det eneste vi kan nå er å be til Gud og be for deres trygghet og styrke til mor og barna! De må komme frem, de må bare komme frem i sikkerhet. Så tar vi det derfra. Hvis noen kjenner noen som har fått flyktninger fraktet fra Poland til Norge, ønsker vi gjerne å komme i direkte kontakt med de for å finne hvordan forhold i Poland er og hvordan evt tur til Norge vil foregå.

Les gjerne  vår historie fortalt i avisen Nordlys:

https://www.nordlys.no/anna-fra-tromso-kjemper-for-a-fa-familien-ut-av-ukraina-i-morgen-lever-vi-kanskje-ikke/s/5-34-1588523