Siste dag og farvel
Plutselig var fire uker gått og tiden min her i Polen og ved den ukrainske grensen er over. Det er vanskelig å skulle oppsummere hvilken voldsom opplevelse dette har vært. Hvordan beskriver man alle inntrykk, følelser og tanker man gjør seg av å se apatiske barn og desperate mødre på flukt? Og i et så voldsomt omfang som denne krigen fører med seg? Jeg vet ikke om det lar seg gjøre å beskrive.
Tusen, tusen takk til alle som har bidratt til denne spleisen! Ved opprettelsen hadde jeg aldri sett for meg at det skulle komme inn så mye. Jeg er så ydmyk til alle de fine folka jeg har rundt meg. Med pengene har vi kunne nå ut til mange fler enn jeg hadde alene og jeg er enormt takknemlig over den tilliten dere har gitt meg.
Reise, mat og opphold har jeg selvfølgelig dekket selv, noe som betyr at hver eneste krone har gått uavkortet til bistand. Siden jeg har vært så priviligert og fått muligheten til å jobbe tett på krisen, vet jeg også at mat og varer ikke har kommet bort på veien. Ukraina er dessverre et land med mye korrupsjon og da er det ekstra godt å vite at 100 % av denne spleisen har havnet i hendene på dem som trenger det mest.
Pengene har bl.a. gått til mat jeg har delt ut på togstasjonen, på shelteret, på gata til flyktningene som har kommet seg til Krakow. Det aller meste har likevel gått til dette; å fylle varebiler og ambulanser med livsnødvendig mat, medisiner, tepper og utstyr ved grensa. Bilene har så kjørt inn i Ukraina og levert varene på mottak, i landsbyer, til sykehus, til barnehjem. For selv om mange har forlatt landet, er det likevel veldig mange igjen og disse er kanskje de aller mest sårbare. Som familien med åtte barn som i over en måned har bodd i kjelleren sin uten tilgang på mat, vann og varme. Vi kan ikke engang ane hva de gikk gjennom før de forrige uke endelig kunne bevege seg utenfor huset uten å bli skutt etter.

Nå skal jeg hjem til Norge, til Røra og familien min - og la tårene strømme av en enorm takknemlighet over at vi lever i trygghet.
I helga skal det klemmes 💛
PS, jeg reiser hjem med mange erfaringer jeg brenner etter å dele. Ikke vær redd for å spørre, jeg ønsker mer enn noe annet at vi av hverandre skal lære av erfaringer som disse. Vi skal tross alt ta i mot og ta vare på mange av dem jeg har møtt her nede.
Alt godt, Kristine


