Sov godt Kjære Astrid Marie. En aller siste oppdatering.
Dette inlegget er skrevet av Eirik Aarseth, samboeren til Astrid Marie.
Astrid Marie sovnet inn på kreftavdelingen 18 mai.
Jeg ønsker å sende en stor takk til alle som har bidratt på spleisen, og ikke minst rideklubben, familie, venner og alle andre som har bidratt på alle måter igjennom denne tunge tiden.
Astrid Marie kjempet tappert helt til det siste, men hun hadde det ikke lett på slutten. Hun slet med å få puste og hadde 120-130 i hvilepuls. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan hun må ha hatt det. Til tross for dette var hun mest opptatt av å skåne de rundt seg. Hun klagde aldri og var mer redd for at jeg skulle bli engestelig og redd om jeg fikk vite hvor fælt hun egentlig hadde det... Slik var Astrid, hun satt alltid alle andre forran seg selv. Helt til det siste.
Jeg husker godt julen som var. Hun var hjemme på permisjon fra sykehuset, og selv om hun var svak og måtte få oxygen, så var hun fast bestemt på å pakke inn gaver selv. Jeg trillet henne i rullestolen bort til bordet, og så satt hun der og pakket inn med et stort smil, selv om det tappet henne for det lille hun hadde av krefter.
Hun var alltid så raus med gaver, og kunne bruke lang tid på å finne den perfekte gaven til alle. Ofte fikk man noe man ikke visste man trengte selv engang. Hestene og kattene fikk selvfølgelig også julegaver og bursdagsgaver. Ja til og med egen adventskalender!
Astrid var ei litt sjenert, men samtidig veldig tøff, bestemt og engasjert jente. Hun visste nøyaktig hvordan hun ville ha det og hvordan ting skulle være. Alle ting hadde fast plass, og hun var veldig organisert og ryddig av seg. Dette er nok litt av grunnen til at hun fikk ny stilling som skiftleder på jobben også. På jobb visste Astrid alltid hvor ting var, og hadde alltid full kontroll på det meste. Hun sørget alltid for at det var orden og ryddig på arbeidsplassen. Hvis noen lurte på noe så spurte de Astrid, for hun visste alltid, og hun var alltid førstevalget for varetelling.
Som skiftleder var hun godt likt. Astrid var alltid imøtekommende, pliktoppfyllende og blid.
Jeg og Astrid traff hverandre på jobben, og det ble etter hvert lagt til rette for at vi kunne være på samme skift. Jeg husker godt den dagen de ringte fra sykehuset mens vi begge var på jobb.
Astrid kom gråtende bort til meg og sa at de hadde ringt, og at hun hadde fått brystkreft med spredning. Jeg var helt i sjokk. Verden bare kollapset. Vi stod der og holdt rundt hverandre og gråt en stund før hun slapp og sa vi måtte fortsette å jobbe.
Astrid fullførte skiftet sitt den dagen og møtte også opp på jobb dagen etter, selv etter å ha fått en slik beskjed. Det var slik hun var. Tøff som bare det!
Selv om hun fikk mye tung behandling og cellegift lot hun seg ikke stoppe av det. Astrid var hestejente tvers igjennom. Hun sa alltid at "hest er livstil", og hun var fast bestemt på å fortsette å være i stallen. Selv om hun var alvorlig svekket av celletift var hun alltid tidlig oppe og i stallen for å ordne, og så igjen ved middagstider, og til kvelds. Dyrene var livet hennes og hun elsket å være i stallen. Hun kjørte til og med traktor, og det var ingen ting hun ikke fikk til når det gjalt hest.
Astrid var ekstremt omsorgsfull og veldig glad i dyr, og man merket at dyrene var veldig glad i henne også. Hun tenkte alltid på alle andre enn seg selv, og det er slik jeg vil huske henne. Et snillere og mer omtenksomt menneske har jeg aldri møtt.
Jeg savner deg så forferdelig mye jenta mi. Alt er bare svart, mørkt og tomt uten deg. Du var solstrålen min. Du var det beste av meg. Uten deg gir tilværelsen liten mening.
Men du hadde det ikke lett på slutten, og det var forferdelig vondt å se hvor vanskelig du hadde det, og ikke kunne gjøre noe. Men nå slipper du å lide mer. Nå kan du endelig hvile deg skatten min! Himmelen er blitt et bedre sted nå som du er der.
Jeg er så heldig som har fått lov til å ha deg i livet mitt. Livet ditt ble så alt for kort, og du hadde hele fremtiden din forran deg. 15. August ville du fylt 37 år.
Vi skulle jo gifte oss vi to. Du var så stolt av forlovelsesringen du hadde fått av meg, og du hadde den på helt til det siste. Din største drøm var å gifte deg. Men siden du bare ble dårligere så kom vi desverre aldri så langt. 😢
Jeg håper du har det bra der du er nå, og at det er masse hester og dyr der. 😇
Sov godt kjære Astrid Marie. Jeg elsker deg. 💗
Vi ses igjen.
Din Eirik.
Minneside for Astrid:
